Noen ganger er det så vanskelig at vi er forskjellige og har så forskjellig bakgrunn.

[AnonymBruker]

Har kjempefin samboer og vi har det kjempefint sammen. Men, jeg er vokst opp i et normalt A4 hjem med far i nordsjøen pg mor i vanlig jobb. Bodde hele barndommen i stor enebolig i et av byens bedre strøk. Manglet aldri noe. 
Giftet meg med en vanlig arbeidskar og levde et vanlig A4 liv sammen med han. 
Lite alkohol og festing i barnas oppvekst. 
Samboer er vokst opp i et turbulent hjem med en mor som aldri har jobbet, som en periode var alene med tre barn frem til midterste barn ble flyttet til sin far. Hun var gift med en psykopat som både var voldelig og drakk. 
Samboer klarte seg tidlig alene, traff ei som også kom fra et ødelagt hjem og de fikk tre barn. Oppgjennom oppveksten har jeg skjønt at barna var mye hos barnevakt pga foreldrene festet og reiset mye på feste turer. Forholdet mellom foreldrene og barn er ikke det beste i dag. 
Noen ganger er dette litt vanskelig for meg, som da han forteller at de hadde et narkoman familie medlem boende i flere mnd. (etter at vedkommende kom ut av fengsel) i  samme hus som tre små barn. I mine ører er det galskap. Eller at de var borte på feste ferie i Europa i flere uker mens barna var små og hos barnevakt hos forskjellige familemedlemmer. 
Jeg kjenner jeg blir ganske sint på de stakkars barnas vegne. 
Flere slike tilfeller han har fortalt om i det siste og jeg tenker BV burde vært koblet inn. F.eks så har han vært i håndgemeng med ene barnet og moren har vasket et av barnas munn med såpe ved å tvangsholde hen under vasken og tvinge såpe inn i munnen. 
Kjenner jeg blir veldig opprørt over hvor dum min samboer har vært. Han sier det har vært mye krangling og hyling og skriking i hjemmet der gjennom årene. 
Jeg syntes inderlig vondt av han som har hatt en forferdelig oppvekst, men har litt vondt for å svelge det han forteller om hvordan hans liv har vært som gift. 
Ting roet seg etterhvert som barna og foreldrene ble eldre, men sitter litt i meg at han antageligvis har vært en elendig foreldre. 
Han er godt voksen nå og er veldig snill med mine barn og de kommer godt overens, selv om jeg i starten måtte be han tone ned litt hvordan han snakket til de, han var litt høyrøstet og hard iten grunn. Dette har han roet ned heldigvis. 
Vet jeg bare burde la det gå, men det plager meg litt likevel….

Anonymkode: 06974...e5e

[AnonymBruker]

Er det noe du vil ha råd om? 

Anonymkode: 22ecd...bfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er det noe du vil ha råd om? 

Anonymkode: 22ecd...bfa

Ja, om andre har vært/er i samme situasjon og hvordan det håndteres?  

Anonymkode: 06974...e5e

[MiaHI]

Ja, hva vil du med innlegget? 
 

Hvis det er andres mening om din man eller at dere er i et forhold du vil ha, så kan du få min: Jeg forstår godt at du plages av historikken til samboeren din, men forstår ikke hva du ser i han. Skjønner ikke at du klarer å elske og respektere en mann som totalt har feilet som forelder for egne barn. En dårlig oppvekst er fellesnevner for mange som behandler barna sine på måten du beskriver, men er likevel ikke en god grunn til å akseptere slike handlinger. 

Endret 16. juni 2021 av MiaHI

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt hva du tenker og kjenner på. Man kan ha svært forskjellige utgangspunkt i livet, og det farger oss som mennesker. Selv merker jeg at "like barn leker best", og jeg er gift med en som kommer fra en veldig lik bakgrunn/familie som meg. Begge vi to kommer fra møblerte og trygge hjem. Begge våre foreldrepar er fortsatt gift, og vi har hatt stabilitet og omsorg gjennom hele livet. 

Eksen min derimot... Jeg var glad i ham, men det var helt klart for meg at jeg ikke kunne gifte meg eller få barn med ham. Han hadde en ustabilt oppvekst med en "psykopat stefar", og både han og søsteren hans kom tidlig inn i forhold med partnere som var "psykopater". Og disse fikk de barn med, for så gjøre det slutt. Eksen min hadde et trøblete forhold til sin "psykopate" eks, men måtte forholde seg til henne pga deres felles barn. Og alle bitre, misfornøyde, pessimistiske tanker over livet ble luftet høyt for meg daglig. Han klarte ikke å legge ting bak seg, og jeg måtte ut av forholdet før jeg ble smittet av all negativiteten. 

Og så møtte jeg mannen min, som var helt fantastisk å være med. Positiv, fornøyd og 110% stabil. Og sånn har han vært gjennom et tolv års ekteskap (til nå), både som ektemann og far. God mot barna våre og god mot meg. Og vi nyter at barna har gode besteforeldre med stabile hjem; alt er enkelt å forholde seg til. Jeg hadde ikke hatt noe av det dersom jeg fortsatt hadde vært med eksen. 

Anonymkode: 26918...dda

[Fiffig]

Jeg er litt overraska over at dette ikke farger ditt syn på han mer enn det gjør. For meg ville det nok endra synet mitt på partner såpass at jeg ville mista tillit. Det er en haug med dårlige avgjørelser over lengre tid som har gått utover uskyldige barn. Hvordan klarer du å respektere han? 

[AnonymBruker]

Fiffig skrev (26 minutter siden):

Jeg er litt overraska over at dette ikke farger ditt syn på han mer enn det gjør. For meg ville det nok endra synet mitt på partner såpass at jeg ville mista tillit. Det er en haug med dårlige avgjørelser over lengre tid som har gått utover uskyldige barn. Hvordan klarer du å respektere han? 

Er jo det jeg sliter litt med, men heldigvis er det jo gått bra med barna hans, de har både utdannelse og jobb. 
Ser hvordan han er med mine barn (som er i tenårene), han er grei med de. 
Han er blitt roligere med årene. 
Føler jeg ikke kan la hans fortid definere hvem han er nå, iom at hans adferd tydeligvis har endret seg. Han jobber med relasjonen til barna.
Men, igjen så på en annen side så sliter jeg nok litt med hvordan han har vært og plages av det innimellom.  
TS  

Anonymkode: 06974...e5e

[AnonymBruker]

Traumer fra barndommen hans og hans eks har påvirket dem. Og det kan fortsatt henge igjen. Om du ser at dette påvirker forholdet eller hvordan han behandler barna dine, så bør han oppsøke hjelp. Traumebehandling.

Anonymkode: 9cbff...2e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Traumer fra barndommen hans og hans eks har påvirket dem. Og det kan fortsatt henge igjen. Om du ser at dette påvirker forholdet eller hvordan han behandler barna dine, så bør han oppsøke hjelp. Traumebehandling.

Anonymkode: 9cbff...2e3

Det jeg merker er nok at han er ekstremt konfliktsky og ikke kan kommunisere. 
Han ville aldri oppsøkt hjelp uansett. 

Anonymkode: 06974...e5e

[AnonymBruker]

Mange med traumer utvikler Codependency eller narsissisme.

Kommunikasjon er viktig i et forhold. Du får se det an om dere klarer å få et samboerskap til å fungere med så dårlig kommunikasjon.

Anonymkode: 9cbff...2e3

[AnonymBruker]

Du forteller at han er grei med dine barn, men med noen korrigeringer ang måten han snakker til de.  
Du sier også at det har gått bra med hans barn tross alt de har opplevd .

Har du tenkt over at de kan ha sine tanker om hvordan faren deres plutselig har blitt så engasjert i andres barn, og behandler de på en mye bedre måte enn hva de fikk oppleve? 
Den dårlige dømmekraften hans har forsvunnet som dugg for solen ? 

Anonymkode: 0fa40...6c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du forteller at han er grei med dine barn, men med noen korrigeringer ang måten han snakker til de.  
Du sier også at det har gått bra med hans barn tross alt de har opplevd .

Har du tenkt over at de kan ha sine tanker om hvordan faren deres plutselig har blitt så engasjert i andres barn, og behandler de på en mye bedre måte enn hva de fikk oppleve? 
Den dårlige dømmekraften hans har forsvunnet som dugg for solen ? 

Anonymkode: 0fa40...6c2

De merker nok ikke noe til det, de er voksne og har sine egne liv og er her sjelden. Jeg har mine barn 50/50 og de har ikke vist noen interesse for å treffe de. Det er jeg som oppdrar mine barn på min måte og det vet samboer, så det legger han seg ikke oppi. Han er nok fullstendig klar over at han ikke har gjort en veldig god jobb med sine barn så han sier ikke noe. Men, er nok alderen og at jeg har sagt at vi har totalt forskjellig måte å oppdra på. Her har alltid barna vært med på ferier og storby turer. Vi har prioritert barne familie ferier fremfor turer, festivaler og egen ferier. 
Vi har heller ikke oppdradd barna med krangling, hyling og skriking, men med konsekvenser og klare grenser på hva som er akseptabelt så de har alltid visst hva som er akseptert og ikke.
Vi har ikke vært perfekte foreldre, langt ifra, men vi har nært og godt forhold til våre tenåringer.  

Anonymkode: 06974...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

De merker nok ikke noe til det, de er voksne og har sine egne liv og er her sjelden. Jeg har mine barn 50/50 og de har ikke vist noen interesse for å treffe de. Det er jeg som oppdrar mine barn på min måte og det vet samboer, så det legger han seg ikke oppi. Han er nok fullstendig klar over at han ikke har gjort en veldig god jobb med sine barn så han sier ikke noe. Men, er nok alderen og at jeg har sagt at vi har totalt forskjellig måte å oppdra på. Her har alltid barna vært med på ferier og storby turer. Vi har prioritert barne familie ferier fremfor turer, festivaler og egen ferier. 
Vi har heller ikke oppdradd barna med krangling, hyling og skriking, men med konsekvenser og klare grenser på hva som er akseptabelt så de har alltid visst hva som er akseptert og ikke.
Vi har ikke vært perfekte foreldre, langt ifra, men vi har nært og godt forhold til våre tenåringer.  

Anonymkode: 06974...e5e

Grunnen til at jeg spurte er at jeg har en far som stiller litt i den ligaen som din samboer.

At hans barn, selv om de er voksne, holder seg unna kan jeg forstå . 
De har vel kanskje ikke det beste forholdet til faren . 
Jeg kuttet kontakten med min far pga han valgte å prioritere samboeren og hennes voksne barn og barnebarn. 
Min far har flere barn og barnebarn, men bryr seg lite . 
 

Bare tenk over og følg med hva slags mann du er sammen med . 

Anonymkode: 0fa40...6c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Grunnen til at jeg spurte er at jeg har en far som stiller litt i den ligaen som din samboer.

At hans barn, selv om de er voksne, holder seg unna kan jeg forstå . 
De har vel kanskje ikke det beste forholdet til faren . 
Jeg kuttet kontakten med min far pga han valgte å prioritere samboeren og hennes voksne barn og barnebarn. 
Min far har flere barn og barnebarn, men bryr seg lite . 
 

Bare tenk over og følg med hva slags mann du er sammen med . 

Anonymkode: 0fa40...6c2

Så trist å høre 💔 

Som sagt så er hans barn voksne nå og vi var ikke i hans liv da barna hans var  barn. De har et forhold, men det er ikke nært og slik jeg har skjønt det så har det aldri vært nært. De tar kun kontakt om de trenger hjelp til noe. Alltid han som må kontakte de og er de her på f.eks middag så snakkes det stort sett om jobb eller tv serier de har sett. De forteller aldri om f.eks barndomsminner eller noe de har opplevd i livet. Det er veldig overfladisk. Hadde ikke han kontaktet de, så hadde det kun vært kontakt da de trenger noe. De bryr seg heller ikke om meg (for så vidt greit nok det altså), kun den ene av de tre som jeg har det hyggelig med. De to andre snakker omtrent ikke til meg. 
Så det er ikke slik at han prioriterer meg og mine barn 100%, men etter han traff meg og sett hvordan jeg og mine barn omgås (de bor som sagt 50/50) så har han sagt at han vil jobbe med relasjonen til sine barn. Han ser jo at når mine barn ikke er her, så meldes vi som regel litt hver dag og det går begge veier, ikke bare jeg som må sende mld til mine barn, de sender også til meg. 
Mulig det er i seneste laget for han å bygge en god relasjon og forhold til sine barn nå? Tenker jo litt at har en ikke vært der i oppveksten, så kan det være i seneste laget nå. 
Spurte han en gang om hvorfor han har så dårlig forhold til de? Har han vært fraværende? Har han vært altfor mye sint og kjeftete? Jeg fikk egentlig ikke noe svar….. De har hatt noen familie ferier, men det var da barna var i tenårene og det var vel egentlig kun yngste som var med, de to eldste var ikke med, vet ikke hvorfor. Jeg får lite svar da jeg spør om disse tingene. 
Han kan fortelle om sin egen vonde barndom, men forteller aldri om egne barnas oppvekst. Spør jeg, får jeg ingen svar. 

Anonymkode: 06974...e5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er jo det jeg sliter litt med, men heldigvis er det jo gått bra med barna hans, de har både utdannelse og jobb. 
Ser hvordan han er med mine barn (som er i tenårene), han er grei med de. 
Han er blitt roligere med årene. 
Føler jeg ikke kan la hans fortid definere hvem han er nå, iom at hans adferd tydeligvis har endret seg. Han jobber med relasjonen til barna.
Men, igjen så på en annen side så sliter jeg nok litt med hvordan han har vært og plages av det innimellom.  
TS  

Anonymkode: 06974...e5e

Det var gått bra sier du fordi de har utdanning og jobb. Men det er ikke sikkert. De sliter nok mye med dette på innsiden. Mye man ikke ser. 

Jeg er selv oppvokst i veldig dårlig hjem og sliter ekstremt mye. Klarte å ta en utdannelse og er i jobb. Men det er så vidt. Og det er hardt. Mange vonde dager. Får behandling på Dps. 

Men håper de har det bedre og det kan ha gått bra også. Mye som spiller inn. Kanskje har de gode personer rundt seg nå. Men viktig å være bevisst på hvor ødeleggende dette kan være. 

Så du har jo nå en sunn skepsis vil jeg si. Og det er nok lurt av deg å være observant og ta ting rolig 🙂

Anonymkode: 58158...d9a

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart å være sammen med en sånn mann.

Men nå har jeg selv, hatt en svært traumatisk barndom, og jeg har 2 barn. Og den tingen jeg virkelig er stolt av her i livet, er hvor god mor jeg er, jeg har gitt mine barn alt jeg ikke fikk. Eldste er 20 år nå, og takker meg ofte for hvor fantastisk mor jeg er. Og jeg mener at jeg dårlig barndom, er ingen unnskyldning for å ikke være gode foreldre. Da må man heller droppe å få barn.

Jeg har jo selv godt i behandling, fått den hjelpen jeg trenger med å takle barndommen min. Har det bra, og fungerer svært godt. Og jeg ville forventet det samme, av en annen som sliter, at man skaffer hjelp.

Anonymkode: 98f8d...031

[AnonymBruker]

Med den oppveksten de har hatt, så er det ikke rart at de ikke vil ha særlig kontakt med foreldrene sine. Håper de har fått den hjelpen de trenger ❤️ Jeg tror ikke jeg hadde orket å komme på middag engang...

Anonymkode: 9cbff...2e3

[AnonymBruker]

Du er klar over at moren har torturert ungene? Og at om han ikke fysisk har vært med på det, så har han bare latt det skje! Helt ufattelig! 🤮😥

Anonymkode: 9cbff...2e3

[Trolltunge]

Vi har også svært ulik bakgrunn. Jeg har mange ganger tenkt at det er en fordel, fordi det da er selvfølgelig at vi diskuterer oss gjennom alt mulig, og blir enige, istedenfor å anta at man tenker likt, og så blir det plutselig sjokk og skuffelse over at det gjorde man faktisk ikke. 

Litt det samme som at vi fra begynnelsen var fullstendig klar over at vi var to svært så ulike personer, og derfor klar over at vi begge måtte gi og ta, og ha høyde for og sørge for at begge parter fikk være seg selv også. Noe som har spart oss for mye trøbbel de som trodde de var tvillingsjeler, og derfor ble overrasket over ulikheter, ofte må stri med.

Jeg vil si at å være bevisst på ulikheter ikke er noe negativt, men et bra utgangspunkt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du er klar over at moren har torturert ungene? Og at om han ikke fysisk har vært med på det, så har han bare latt det skje! Helt ufattelig! 🤮😥

Anonymkode: 9cbff...2e3

Regner med du tenker på såpevasken? Det var ett av barna og jeg er helt enig med deg i at han er like skyldig iom at han var tilstede og lot det skje. Det er grusomt og jeg sa til han at BV burde vært koblet inn da slikt skjer, samme som da han selv havnet i håndgemeng med ene barnet. Det er også grusomt å tenke på, kan aldri forestille meg i hvilken situasjon jeg skulle kommet til å vaske munnen til barnet mitt med såpe under tvang eller havnet i slåsskamp med mitt eget barn. Det er forferdelig!!!  
TS 

Anonymkode: 06974...e5e