Han gjorde det slutt med meg. Allikevel synes JEG synd på HAM?

[AnonymBruker]

Herregud, jeg blir gal!

HAN valgte å dumpe meg. Jeg ble knust og var absolutt ikke enig. 
I ettertid har jeg sett ham et par ganger tilfeldig, og da skjærer det seg inni meg. Jeg får vondt av ham, har lyst å klemme ham, kysse ham, være god med ham. Hvorfor vil han ikke det? Altså, jeg forstår svaret, han har ingen følelser for meg. Så hvorfor skal JEG synes SYND i ham? Han har jo dumpet MEG! Jeg tenker liksom at han angrer og vil ha meg fremdeles. Hallo! Da hadde han jo gjort noe for å få det til å skje!? Herregud, jeg er patetisk.

Anonymkode: 72289...41d

[lillevill]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Herregud, jeg blir gal!

HAN valgte å dumpe meg. Jeg ble knust og var absolutt ikke enig. 
I ettertid har jeg sett ham et par ganger tilfeldig, og da skjærer det seg inni meg. Jeg får vondt av ham, har lyst å klemme ham, kysse ham, være god med ham. Hvorfor vil han ikke det? Altså, jeg forstår svaret, han har ingen følelser for meg. Så hvorfor skal JEG synes SYND i ham? Han har jo dumpet MEG! Jeg tenker liksom at han angrer og vil ha meg fremdeles. Hallo! Da hadde han jo gjort noe for å få det til å skje!? Herregud, jeg er patetisk.

Anonymkode: 72289...41d

Jeg vet ikke. Men mine tanker er at du er nok en "autentisk" person, TS. Du bryr deg selv om noen sårer deg.  Du er i "pakt med deg selv" og omsorgen som finnes i deg. Kanskje du har masse godhet i deg?

Men. Det er lov å bli sint for at han såret deg. Det er viktig å ha en sans for selvrettferdighet, som er på en måte egen-kjærlighet. Det er bra at du ikke går og er såret og sur og sint, men litt sint er det bra å være om noen sårer en.

Det er mye styrke i å være sint. 

Endret 15. juni 2021 av lillevill

[AnonymBruker]

Jeg synes også synd på eksen som dumpa meg. Jeg ser det liksom fra hans side også, han ønska sterkt et forhold men var ikke klar for forpliktelse for livet, ihvertfall ikke med meg, men så sørger han, for han likte meg veldig godt og jeg passa inn i livet hans og alt, men han elska meg ikke eller hadde ikke tro på oss eller begge deler. Og han fikk liksom ikke noe ut av å dumpe meg, det var jo bare minusside med mindre omsorg og etter det jeg vet ikke særlig sex osv. Mens jeg gikk videre, for jeg var jo klar for et forhold og møtte raskt en mann som "ikke kunne tro at jeg var singel". 

Så jeg ser det hele fra hans tapsperspektiv, samtidig som jeg også er både lei meg og skuffa over bruddet og irritert fordi han liksom får alt til å handle om ham, tom et uventa brudd mot min vilje. Det er liksom ingen plass til min sorg eller å en gang si at det var vondt. Fordi han vil enten bare glatte over ting, eller klage over at han føler seg ensom og kjeder seg. Han vil liksom være en litt kjip venn, og sorry mac, den flotte oppmerksomheta du var vant med i flere år kommer ikke rekende på ei fjøl fra eksen når du er singel. Han var veldig sjalu, og jeg godta meg litt etter bruddet over å være med andre og å vite at han hadde hata det. Og å vite at han ikke bestemte over meg. 

Anonymkode: e092c...2c3