Noen andre her som ikke har funnet identiteten sin før i voksen alder?

[AnonymBruker]

Jeg ble nok som barn ofte fortalt eller det ble forventet av meg hvordan jeg skulle være, samme med meninger. Det gjaldt mine foreldre og venner. Var i en vennegjeng hvor alle var "lik". Eller vi var jo ikke det, men jeg følte meg liksom "presset" til å like det og det osv fordi mine venner gjorde det og synes det var rart om andre ikke var like. Jeg var også sjenert som person. Tror nok det handlet om usikkerhet og det at jeg ikke turte å bare være meg selv å si / gjøre det jeg ville. Samtidig tenkte jeg ikke så mye over hva jeg ønsket. Var liksom ikke et tema i mitt hode. 

Nå som voksen så har begynt å tenke mer og mer på hva JEG ønsker, vil og liker. Bare for å ta et helt enkelt eksempel. I ungdomsårene hørte jeg på musikken mine venner hørte på. Jeg gjorde det fordi det var "inn". Likevel tillot jeg meg ikke å høre på / utforske annen type musikk. Jeg var redd noen ville synes jeg var rar. Nå som voksen så har jeg utforsket mer innenfor dette, har gitt faen i hva som er inn. Tillater meg å høre på ulik type musikk og laster ned det jeg liker. Dette er bare et av mange eksempler. 

Jeg har også fått meg andre venner. Jeg føler de er mer like meg. Eller alle er egentlig totalt ulik, men jeg tror det er derfor vi passer sammen. Fordi vi setter pris på at vi er ulik og ikke synes det er kjekt å være med folk som kanskje er litt trangsynt, synes det er rart om ikke alle er A4 osv. Vi tørr å være oss selv. Og vi er ikke typen som sier "åååååå, det var kjempe synd" på en falsk måte når noen forteller noe kjip. I stedet så prater vi sammen, kanskje kommer med litt andre synsvinkler osv for å hjelpe. Føler det er mer ekte vennskap pga. dette. Man får faktisk hjelp også, ikke falsk støtte. 

Har også begynt med hobbyer jeg liker som kanskje ikke alle andre synes er så gøy. Begynt å lese bøker om diverse tema jeg synes er interessant. Sier meningene mine. Og føler ikke at jeg lengre er den stille, sjenerte personen som prøver å gjemme seg. 

Noen andre som også fant indentiteten sin som voksen? Hvorfor tror du det? Og hva er forskjeller nå VS før?

Anonymkode: a8358...a87

[AnonymBruker]

Jeg er midt i 30-åra og har fremdeles ikke funnet min egen identitet. Hvordan jeg er varierer så fælt fra dag til dag. Jeg har noen diagnoser. Ene dagen kan jeg føle meg rolig og trygg på meg selv, annen dag er jeg stresset og oppfarende. Jeg blir usikker rundt andre og er fæl til å bli sånn som de jeg er med. Er jeg med en som snakker lavt så kjenner jeg at jeg også snakker lavt. Er jeg med folk som snakket fort og er veldig høyt og lavt følger jeg etter og blir likedan. Føler på mange måter at jeg ligger veldig etter, dette er noe andre folk fant ut av når de fremdeles gikk på skolen virker det som. Ufattelig slitsomt er det hvertfall..

Anonymkode: b0546...038

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene og føler heller ikke at jeg har funnet min identitet. Skal også sies at jeg sliter med sosial angst. Har hatt ett par gode venninner helt fra barndommen av, men i voksen alder kuttet jeg ut hun som sto meg nærmest. Hun er den eneste som kjenner meg på alle måter, men vi er så forskjellig, og jeg ble sliten av å være med henne. Jeg har skyvd mange venner bort, fordi jeg ikke føler vi har noe til felles og jeg gleder meg liksom ikke til å tilbringe tid med de.
Har studert i voksen alder også, men følte ikke at noen der heller passet meg. Kommer overens med de fleste, men få jeg føler tilknytning til. Har vært i et forhold i noen år også, hvor jeg har tilpasset meg en del, og når vi har vært på randen av et brudd, har jeg tenkt på "Hvem er jeg som singel? Hva liker jeg å gjøre, hva slags mennesker liker jeg å omgåes?" Jeg vet ikke.. Føler ikke at det har med forholdet å gjøre, men at jeg har valgt en egen vei i livet og mistet mange venner på veien. Og for å bli kjent med nye mennesker og knytte seg til dem, bør man jo vite hvem man selv er. 30-årene er vanskelig.. 

Anonymkode: 46208...ff4

[AnonymBruker]

Jeg rakk å bli 40 før jeg fant den, og jeg har ikke vokst opp som deg. Før det så jeg bare et hav av muligheter, prøvde mye, søkte ulike grupper osv. Tror ikke det er så uvanlig at man er søkende som yngre. I 30-årene var det så mye fokus på jobb og karriere at jeg ikke rakk å fokusere på meg selv. 

Anonymkode: 716bf...8f1

[PM75]

Det er normalt å finne mer ut av seg selv og egen personlighet etterhvert som vi vokser til. Men det kan virke som du har hatt strammere rammer for hva som var ok enn det jeg hadde i oppveksten. Det er godt at du har funnet ut av hva du trives med og venner som er mer fleksible, livet blir gjerne best da!