Normalt å bli så redd for barna sine?

[AnonymBruker]

Eks er siktet for vold, og jeg vet han aldri har banket ungene gul og blå liksom. Men jeg har i ettertid blitt veldig veldig redd for barna mine. Jeg tør knapt la de være ute alene lenger, og de er nå 10 og 11 år gamle. Noen i samme setting, med gode råd?

Anonymkode: 09765...314

[AnonymBruker]

Ikke helt samme situasjon, men min søster er (sertifisert) spenna gæren, og har ved flere anledninger truet oss i familien med vold, at hun skal brenne ned husene våre, ta med seg barna våre fra skole/barnehage osv. Hun er diagnostisert med vrangforestillinger og har psykotiske episoder, og er aldri helt i vater. 
 

Vi har selvfølgelig anmeldt henne og fått til et besøksforbud. Men jeg kjenner igjen den plutselige redselen for å slippe barna av syne. For meg kom den da det gikk opp for meg at hjelpeapparatet faktisk ikke bryr seg om at hun er farlig; de ser bare sykdommen hennes og hennes smerte. Vi sjekker alltid vinduer og dører på bakkeplan, har oppgradert røykvarslerne våre, har varslet skolen og barnehagen, og selv snakket med ALLE voksne som har ansvar for akkurat våre barn der, om at dette er en pågående trusselsituasjon som de skal ta meget alvorlig, og at både vi og politi SKAL varsles umiddelbart dersom hun dukker opp.  
 

Nå vet jeg at vi selv har gjort ALT som kan forventes av oss, men helt sjelefred fikk jeg ikke før jeg bestemte meg for at HVIS hun skulle prøve å gjøre oss og barna noe, så blir det det siste hun gjør. Jeg har lagt fra meg all medfølelsen og forståelsen for sykdommen hennes, for det er ikke mitt ansvar å ta hensyn til det. Rører hun mine så... 

Anonymkode: 905e3...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke helt samme situasjon, men min søster er (sertifisert) spenna gæren, og har ved flere anledninger truet oss i familien med vold, at hun skal brenne ned husene våre, ta med seg barna våre fra skole/barnehage osv. Hun er diagnostisert med vrangforestillinger og har psykotiske episoder, og er aldri helt i vater. 
 

Vi har selvfølgelig anmeldt henne og fått til et besøksforbud. Men jeg kjenner igjen den plutselige redselen for å slippe barna av syne. For meg kom den da det gikk opp for meg at hjelpeapparatet faktisk ikke bryr seg om at hun er farlig; de ser bare sykdommen hennes og hennes smerte. Vi sjekker alltid vinduer og dører på bakkeplan, har oppgradert røykvarslerne våre, har varslet skolen og barnehagen, og selv snakket med ALLE voksne som har ansvar for akkurat våre barn der, om at dette er en pågående trusselsituasjon som de skal ta meget alvorlig, og at både vi og politi SKAL varsles umiddelbart dersom hun dukker opp.  
 

Nå vet jeg at vi selv har gjort ALT som kan forventes av oss, men helt sjelefred fikk jeg ikke før jeg bestemte meg for at HVIS hun skulle prøve å gjøre oss og barna noe, så blir det det siste hun gjør. Jeg har lagt fra meg all medfølelsen og forståelsen for sykdommen hennes, for det er ikke mitt ansvar å ta hensyn til det. Rører hun mine så... 

Anonymkode: 905e3...a6d

Så vondt 😭 Føler så med dere. Lykke til videre!

Anonymkode: 09765...314