Gravid "i siste sving"

[AnonymBruker]

Til dere andre der, i slutten av 30-årene til tidlig 40-årene, som er blitt gravide uten at det var planlagt eller helt ønsket, hvordan takler dere det?

Jeg er 39, og gravid. Vet ennå ikke om jeg vil/klarer å beholde. Tanken på å starte "på nytt" når mine andre barn nærmer seg ungdomsskolealder, er tung. Samtidig vil det sikkert føre med seg mye glede. Også mange praktiske hensyn: Huset er "perfekt" satt opp for to barn med to soverom, hva om vi får dette tredje barnet? Det er ikke nok soverom, og må man da flytte, eller la barnet evt. dele rom med oss inntil eldste søsken flytter? Men kan jo heller ikke bare fjerne alt på den eldstes rom når hen flytter, det vil være litt hensynsløst.

Aner ikke. Hva om jeg bare tar abort? Letteste utvei, men hva om jeg sliter med "hva om"-tanker resten av livet? Tenker på det/den som kunne vært?

Hva har vært avgjørende for dere om å beholde vs. ikke beholde? Er det en eller flere faktorer som veide ekstra tungt? Ser ikke helt for meg å levere og hente i barnehagen igjen, bleier, amming....Samtidig er min bestevenninne gravid, termin noen mnd før meg. Har ikke fortalt henne at jeg er gravid. Det er hennes første barn, vi er på samme alder. Hun er naturlig nok kjempeglad, gleder seg masse til babyen kommer. Gleder meg på hennes vegne. Vil det bli vondt å omgås henne om jeg tar abort, tenke på at våre barn kunne vært på ca. samme alder? Forestille meg ting som kunne skjedd?

Er også en kollega på jobben som er gravid, hun er 4 år yngre enn meg. Termin i oktober. Glad på hennes vegne også, men aner ikke hvordan det vil føles om jeg tar abort vs om jeg beholder.

Mannen og jeg mister de rolige morgenene våre sammen i helgene, spesielt om barna er på overnatting iblant, da nyter vi late morgener og koser oss. Med en baby vil det jo bli helt annerledes. Orker man det?

Reise bort iblant etter pandemien tar slutt, hvor lenge må vi utsette sånt om vi får denne babyen? Så mange ting å tenke på , vurdere. Blir nesten sprø av det.

Er veldig interessert i å høre fra andre på ca. samme alder som valgte å beholde eller ikke beholde et uplanlagt barn, og hva telte mest i dine/deres avgjørelse? Og hvordan lever dere med det i ettertid, enten dere valgte å beholde eller ikke? Hvordan er livet blitt etterpå?

 

Anonymkode: 6b6a7...6fb

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i samme alder, er noen år yngre, men skal få mitt 2. Barn nå. Jeg tok en abort tidligere, og tanken om at «hvem kunne det blitt» osv sitter igjen i meg, så vet jeg at det var det beste valget for meg på den tiden. 
tankene kommer jrg alltid til å ha, men er så glad fornuften min var tilstede da jeg tok valget. For man tenker jo selvfølgelig med hjertet når man må ta et sånt valg, men fornuften er det godt å høre på også. 
 

for meg virker det som om livet deres er veldig bra nå, og hvis jeg hadde vært deg i din situasjon, hadde jeg tatt abort pga det livet du har nå, høres faktisk helt perfekt ut. Dere har oppdratt to barn, og gjort en kjempe jobb! Dere har ofret mye, og tilpasset livet deres etter 2 barn allerede. Nå er det på tide at dere får nyte tiden deres. 
jeg håper du får flere svar fra brukere her inne som kan hjelpe deg med å finne ut hva som er rett for deg/dere, men jeg brukte magefølelsen min da jeg tok valget. Og jeg kan tenke mye på det ofte i perioder, det første året var «verst», for da var det ferskt i tankene. Og det skal ikke være et lett valg å ta abort, men jeg er så glad jeg gjorde det selvom. Lykke til. 

Anonymkode: d8b75...081

[AnonymBruker]

Spørsmålet er jo om dere orker å være mamma/pappa for et barn frem til dere er 60..? 

Jeg aner ikke hva jeg hadde gjort, i din situasjon. Tror ikke jeg hadde klart å ta abort, så livet mitt hadde definitivt ikke blitt sånn som jeg hadde ønsket for 40-60årene 🥴

Anonymkode: 7b676...a79

[AnonymBruker]

Det høres ut som du reflekterer veldig fint over mulighetene dine. Jeg har desverre ingen råd å komme med, jeg er yngre og i en helt annen situasjon enn deg, men jeg håper du får gode råd hos andre som har vært i tilsvarende situasjoner og slipper "jeg hadde aldri klart" - meningene som ikke evner å sette seg inn i situasjonen din. 

Jeg tok for øvrig abort når jeg var 18 år. Jeg har alltid sett for meg å bli ung mor, og jeg har alltid gledet meg til å få barn, men når det skjedde, uplanlagt og med en kjæreste(?) med rusproblematikk så var valget enkelt. Sårt, men enkelt. Jeg tenker litt på det, og jeg husker datoen enda veldig godt og hvordan det hele var, og nå som jeg har en datter tar jeg meg av og til å tenke på hvordan livet kunne vært. Men jeg har aldri angret. Igjen, fullstendig annen situasjon enn din i dag, men hvis valget er rett for deg er det alltid det rette valget, uansett hva som måtte komme av meninger. 

Anonymkode: 455bb...25c

[AnonymBruker]

Det er da ikke hensynsløst å rydde ut et rom fra et fraflyttet barn til lillesøster/lillebror? Det er helt vanlig og fornuftig hvis det er færre soverom enn folk i huset.

Anonymkode: 94a22...ca9

[AnonymBruker]

Jeg tror at for meg hadde det blitt veldig vondt å ta abort og så se disse jevngamle barna i omgangskretsen vokse opp. Men det er meg da, jeg er litt sentimental og grubler typisk på hva som kunne blitt hvis slik eller sånn.

Anonymkode: 297b3...46a