Ville du gjort det slutt?

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er en klisje av et tema her på forumet blandt menn, sikkert hyppig tema, men jeg prøver.

Hun har store svingninger i temperamentet, altså vi snakker fra deppresive toner om livet livet til latino crazy for småting og noen ganger "usedvanlig normal" i den forstand.

Det er kanskje ikke det verste, men all tiden hun bruker på mobilen går ut over husarbeidet og barna ser lite til henne siden hun er på mobilen hele tiden. Alle forsøk på å snakke med henne om disse holdningene blir kontret med lynraske motangrep.

Hun mener vi er et godt team, men jeg føler en tyngde av at jeg bærer vekten av forholdet på skuldrene og hun lever som hun vil, helst vekk fra barna så mye som mulig, kommanderer meg til å ta meg av dem om de gjør noe hun ikke liker.

Gjør hun husarbeid så er det minimalt og har krevd all energien hennes etter 5 minutter, noe som resulterer i sofaen og mobilen igjen.

Kan personer endre seg noe særlig med tiden? Eller er det de samme grunnholdningene de neste 10 årene, det føles tungt å skulle måtte ta 50/50 med ungene da jeg er så glad i dem og elsker å bruke tiden min med dem at jeg overser det jeg mener er gjensidig respekt i forholdet.

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a6ceb...204

[visp]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vet ikke om det er en klisje av et tema her på forumet blandt menn, sikkert hyppig tema, men jeg prøver.

Hun har store svingninger i temperamentet, altså vi snakker fra deppresive toner om livet livet til latino crazy for småting og noen ganger "usedvanlig normal" i den forstand.

Det er kanskje ikke det verste, men all tiden hun bruker på mobilen går ut over husarbeidet og barna ser lite til henne siden hun er på mobilen hele tiden. Alle forsøk på å snakke med henne om disse holdningene blir kontret med lynraske motangrep.

Hun mener vi er et godt team, men jeg føler en tyngde av at jeg bærer vekten av forholdet på skuldrene og hun lever som hun vil, helst vekk fra barna så mye som mulig, kommanderer meg til å ta meg av dem om de gjør noe hun ikke liker.

Gjør hun husarbeid så er det minimalt og har krevd all energien hennes etter 5 minutter, noe som resulterer i sofaen og mobilen igjen.

Kan personer endre seg noe særlig med tiden? Eller er det de samme grunnholdningene de neste 10 årene, det føles tungt å skulle måtte ta 50/50 med ungene da jeg er så glad i dem og elsker å bruke tiden min med dem at jeg overser det jeg mener er gjensidig respekt i forholdet.

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a6ceb...204

Jeg hadde vurdert om barna kunne hatt det bra nok med henne alene. Om svaret er nei hadde jeg ofret meg for barnas skyld og blitt. Men det mest optimale for deg her er å leve uten den byrden.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vet ikke om det er en klisje av et tema her på forumet blandt menn, sikkert hyppig tema, men jeg prøver.

Hun har store svingninger i temperamentet, altså vi snakker fra deppresive toner om livet livet til latino crazy for småting og noen ganger "usedvanlig normal" i den forstand.

Det er kanskje ikke det verste, men all tiden hun bruker på mobilen går ut over husarbeidet og barna ser lite til henne siden hun er på mobilen hele tiden. Alle forsøk på å snakke med henne om disse holdningene blir kontret med lynraske motangrep.

Hun mener vi er et godt team, men jeg føler en tyngde av at jeg bærer vekten av forholdet på skuldrene og hun lever som hun vil, helst vekk fra barna så mye som mulig, kommanderer meg til å ta meg av dem om de gjør noe hun ikke liker.

Gjør hun husarbeid så er det minimalt og har krevd all energien hennes etter 5 minutter, noe som resulterer i sofaen og mobilen igjen.

Kan personer endre seg noe særlig med tiden? Eller er det de samme grunnholdningene de neste 10 årene, det føles tungt å skulle måtte ta 50/50 med ungene da jeg er så glad i dem og elsker å bruke tiden min med dem at jeg overser det jeg mener er gjensidig respekt i forholdet.

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a6ceb...204

Hei! Litt kjent situasjon dette her. Vet du hva som er årsaken til at hun oppfører seg slik ? For det kan godt være at hun trenger psykologisk hjelp? 

Uansett , det beste her er å ha noen samtaler med familievernkonsulent. Ta det opp med henne og da vil hun skjønne alvoret og vil prøve å "skjerpe" seg for hun vil nok ikke miste familien. Dersom problemet ligger dypere og hun trenger proff.hjelp( kan jo være depresjon, lav selvtillit, selvfølelse, angst eller traumer fra fortiden), vil de på familievernkontoret hjelpe med å skaffe riktig hjelp. 

Tror ikke at bruddet er beste løsningen, må prøve å redde familien og forholdet først. Jeg tror hun vil ta i mot hjelp og vil prøve å gjøre noeed dette når hun skjønner alvoret...

Anonymkode: 044e5...09c

[AnonymBruker]

Hvordan er det med å være alenefar?

Prosessen på det er vel litt vanskelig å få til med mindre hu sier ifra seg barna. Skal ikke påstå noe her, men det kan være internett eller noen her vet/har erfaring med.

Anonymkode: a6ceb...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei! Litt kjent situasjon dette her. Vet du hva som er årsaken til at hun oppfører seg slik ? For det kan godt være at hun trenger psykologisk hjelp? 

Uansett , det beste her er å ha noen samtaler med familievernkonsulent. Ta det opp med henne og da vil hun skjønne alvoret og vil prøve å "skjerpe" seg for hun vil nok ikke miste familien. Dersom problemet ligger dypere og hun trenger proff.hjelp( kan jo være depresjon, lav selvtillit, selvfølelse, angst eller traumer fra fortiden), vil de på familievernkontoret hjelpe med å skaffe riktig hjelp. 

Tror ikke at bruddet er beste løsningen, må prøve å redde familien og forholdet først. Jeg tror hun vil ta i mot hjelp og vil prøve å gjøre noeed dette når hun skjønner alvoret...

Anonymkode: 044e5...09c

Takk, det du skriver høres fornuftig ut, gode råd 😊.

-ts

Anonymkode: a6ceb...204

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Takk, det du skriver høres fornuftig ut, gode råd 😊.

-ts

Anonymkode: a6ceb...204

Godt å høre å gjøre det slutt i deres situasjon vil ikke løse problemet, det vil gjøre det større og dette vil gå utover barna... 

Anonymkode: 044e5...09c

[AnonymBruker]

Foe en gjeng dere er ! Hadde dette vært skrevet av en kvinne ville dere gått til full angrep på mannen og bedt henne dumpe etc. 

Mitt råd til deg mann, forlat henne. Da vil dere i allefall ha det bra minst halve tiden, istedenfor å gå misfornøyd hele tiden. Jeg kjenner meg igjen serru. Ekskona mi var sånn. Det blir aldri bedre. Hun har sikkert issues fra gammelt av eller noe, men det er uansett ikke din skyld. Det går utover barna, de merker at noe er galt og tror kanskje det skal være sånn. Fly far, fly  - du får det langt bedre alene. 

 

Hilsen mann 50.

Anonymkode: f0cfc...461

[AnonymBruker]

Som voksent barn fra en slik familie kan jeg bare anbefale deg å gå.

Forstår virkelig ikke hva du mener her,

visp skrev (1 time siden):

Jeg hadde vurdert om barna kunne hatt det bra nok med henne alene. Om svaret er nei hadde jeg ofret meg for barnas skyld og blitt. Men det mest optimale for deg her er å leve uten den byrden.

hun kommer jo ikke til å ha barna alene. Hvis hun ikke klarer å ha barna boende litt engang, så må far ha full omsorg. Det å ofre seg for ungene er aldri bra for ungene. Det TS beskriver er jo at hun ikke evner å være mor. 

Anonymkode: dc6ff...230

[AnonymBruker]

Jeg ville gått. Har du noe grunn til å bli, sånn kjærlighetsmessig? Du trenger ikke å bekymre deg over at hun skal ha de 50%. Det vil hun ikke orke uansett.

Skulle hun ha en sykdom, så får vi håpe at hun tar ansvar og oppsøker hjelp. Så kan hun heller øke samværet gradvis om hun skulle greie det senere.

Anonymkode: 0585e...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Foe en gjeng dere er ! Hadde dette vært skrevet av en kvinne ville dere gått til full angrep på mannen og bedt henne dumpe etc. 

Mitt råd til deg mann, forlat henne. Da vil dere i allefall ha det bra minst halve tiden, istedenfor å gå misfornøyd hele tiden. Jeg kjenner meg igjen serru. Ekskona mi var sånn. Det blir aldri bedre. Hun har sikkert issues fra gammelt av eller noe, men det er uansett ikke din skyld. Det går utover barna, de merker at noe er galt og tror kanskje det skal være sånn. Fly far, fly  - du får det langt bedre alene. 

 

Hilsen mann 50.

Anonymkode: f0cfc...461

Disse tankene har streifet meg noen ganger, det virker tungt å gjennomføre, men sikkert lettere i ettertid, tidvis tenker jeg slik; om alle damer er slik så er det bedre å være alene (nokså subjektiv mening her og nå 😅). Har vært i et liknende forhold tidligere, bare uten barn. Var lettere å bare gå da.

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg ville gått. Har du noe grunn til å bli, sånn kjærlighetsmessig? Du trenger ikke å bekymre deg over at hun skal ha de 50%. Det vil hun ikke orke uansett.

Skulle hun ha en sykdom, så får vi håpe at hun tar ansvar og oppsøker hjelp. Så kan hun heller øke samværet gradvis om hun skulle greie det senere.

Anonymkode: 0585e...6a8

Gode poeng! kjærlighetsmessig så er jeg en håpløs romantiker, noe som gjør at jeg har utholdenhet i slike forhold. Lever for de få gode øyeblikkene som vi har sammen.

Hun er glad i barna da, hun vil bare ikke ta seg tiden til å være med dem.

-ts

Anonymkode: a6ceb...204

[AnonymBruker]

Jeg var nesten sånn. Svingte veldig i humøret. Og gikk fort i forsvar. Var ikke så god mor og partner da. Gikk i terapi. Viste seg at jeg er unipolar. Ble medisinert. Og ble en atskillig mer behagelig person å omgås. Må bruke medisiner resten av livet. Sånn er det bare. Har prøvd å slutte med de/trappe ned. Men da blir jeg fort ustabil igjen. Så det prøver jeg ikke igjen. Både for meg selv, og ikke minst for de rundt meg

Anonymkode: ba2ef...ff2

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt henne søke hjelp. Om hun nektet å gjøre det eller nektet for at det er et problem, så hadde jeg gått. Og gått inn for å få hovedomsorgen for barna. Å leve som dere gjør nå er ikke bra for noen av partene.

K30

Anonymkode: 69054...dca

[AnonymBruker]

Jeg hører to ting: hun er avhengig av mobilen, og hun er lat og setter seg ned med den istedenfor å gjøre husarbeid. 
Hun må ha en wakeupcall ved at du sier at nok er nok eller så får hun flytte ut og la barna være igjen. 

Anonymkode: ac59c...c1d

[AnonymBruker]

Hun høres syk ut. Jeg ville bedt henne få utredning. Og hatt det som premiss for å fortsette forholdet. 

Anonymkode: 45d27...227

[visp]

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Som voksent barn fra en slik familie kan jeg bare anbefale deg å gå.

Forstår virkelig ikke hva du mener her,

hun kommer jo ikke til å ha barna alene. Hvis hun ikke klarer å ha barna boende litt engang, så må far ha full omsorg. Det å ofre seg for ungene er aldri bra for ungene. Det TS beskriver er jo at hun ikke evner å være mor. 

Anonymkode: dc6ff...230

Dette var veldig naivt. Du tror ikke det er nok at far eller mor sier høyt i lufa at den andre parten burde nektes å være sammen med barna?

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vet ikke om det er en klisje av et tema her på forumet blandt menn, sikkert hyppig tema, men jeg prøver.

Hun har store svingninger i temperamentet, altså vi snakker fra deppresive toner om livet livet til latino crazy for småting og noen ganger "usedvanlig normal" i den forstand.

Det er kanskje ikke det verste, men all tiden hun bruker på mobilen går ut over husarbeidet og barna ser lite til henne siden hun er på mobilen hele tiden. Alle forsøk på å snakke med henne om disse holdningene blir kontret med lynraske motangrep.

Hun mener vi er et godt team, men jeg føler en tyngde av at jeg bærer vekten av forholdet på skuldrene og hun lever som hun vil, helst vekk fra barna så mye som mulig, kommanderer meg til å ta meg av dem om de gjør noe hun ikke liker.

Gjør hun husarbeid så er det minimalt og har krevd all energien hennes etter 5 minutter, noe som resulterer i sofaen og mobilen igjen.

Kan personer endre seg noe særlig med tiden? Eller er det de samme grunnholdningene de neste 10 årene, det føles tungt å skulle måtte ta 50/50 med ungene da jeg er så glad i dem og elsker å bruke tiden min med dem at jeg overser det jeg mener er gjensidig respekt i forholdet.

Hva ville du gjort?

Anonymkode: a6ceb...204

Gitt henne foten i ræva i kveld!

[AnonymBruker]

Syns du skal få eneretten på barna og komme dere bort. Dette høres ikke bra ut og kan skade ungene deres med så ustabil mor. 

Anonymkode: c00b5...27a

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hun høres syk ut. Jeg ville bedt henne få utredning. Og hatt det som premiss for å fortsette forholdet. 

Anonymkode: 45d27...227

Det trenger rett og slett ikke være slik! Hun har bare ikke den "arbeidskapasiteten" som skal til for å ha barn! Mange kvinner og menn er slik. De ønsker seg barn, men de har ikke kapasiteten som skal til for å oppdra de over 18 år minst! Dette tar det meste av tiden i den perioden av livet. Mange forstår ikke dette, og så går de inn i noe de ikke har evne til å håndtere. Det går bra en liten stund, så går det ikke lenger. Dette kan man aldri rette på! Enten har de denne kapasiteten eller så har de en ikke. Mange har den, men mister den om helsetilstanden endrer seg. Har selv opplevd akkurat det samme, jeg måtte stå for det meste for å få familien til å gå rundt. Det gikk bra fordi jeg tok den største delen av byrden. Dessverre er dette noe som er vanskelig å oppdag før man står midt oppe i det, altså etter at barn er kommet til verden og mange måneder er gått. Et forhold som fungerer meget bra før barn kommer til verden, kan havarere raskt etter at barnet er født. En person som sliter med å ha arbeidskapasitet før et barn kommer til verden, vil garantert slite mye mer etter at det har skjedd. Så her handler det om å velge partner med omhu om det er en familie man ønsker å stifte.

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (1 time siden):

Det trenger rett og slett ikke være slik! Hun har bare ikke den "arbeidskapasiteten" som skal til for å ha barn! Mange kvinner og menn er slik. De ønsker seg barn, men de har ikke kapasiteten som skal til for å oppdra de over 18 år minst! Dette tar det meste av tiden i den perioden av livet. Mange forstår ikke dette, og så går de inn i noe de ikke har evne til å håndtere. Det går bra en liten stund, så går det ikke lenger. Dette kan man aldri rette på! Enten har de denne kapasiteten eller så har de en ikke. Mange har den, men mister den om helsetilstanden endrer seg. Har selv opplevd akkurat det samme, jeg måtte stå for det meste for å få familien til å gå rundt. Det gikk bra fordi jeg tok den største delen av byrden. Dessverre er dette noe som er vanskelig å oppdag før man står midt oppe i det, altså etter at barn er kommet til verden og mange måneder er gått. Et forhold som fungerer meget bra før barn kommer til verden, kan havarere raskt etter at barnet er født. En person som sliter med å ha arbeidskapasitet før et barn kommer til verden, vil garantert slite mye mer etter at det har skjedd. Så her handler det om å velge partner med omhu om det er en familie man ønsker å stifte.

Hmmm, veldig gode poeng, jeg kan resonere meg til at det andre barnet var det som satte inn nådestøtet for evnen og viljen hennes.

-ts

Anonymkode: a6ceb...204

[AnonymBruker]

visp skrev (3 timer siden):

 

Dette var veldig naivt. Du tror ikke det er nok at far eller mor sier høyt i lufa at den andre parten burde nektes å være sammen med barna?

?

Nei, selvføkgelig ikke.

Jeg spurte deg hva du mente, kan ikke se å ha fått noe svar. Har du et svar?

Anonymkode: dc6ff...230