Noen som har giftet seg med noen du allerede visste det ikke ville vare evig med?

[AnonymBruker]

Eller på andre måter etablert deg gjennom samboerskap og barn? Hvorfor gjorde du det, og hva synes du selv om den "måten" å etablere familie på? Jeg spør fordi jeg er veldig usikker selv. Jeg er forelsket og veldig glad i personen selv om vedkommende har noen trekk som jeg rett og slett finner avstøtende.

Jeg tenker at jeg fint kan være lykkelig i fks ti  år med vedkommende og skaffe barn sammen fordi det vil gi barn trygge, stabile og kjærlige rammer, og naturligvis fordi jeg virkelig ønsker barn selv. Men samtidig så gnager den følelsen om at vi ikke er et "for alltid par" så veldig. Vet at man aldri kan spå fremtiden, men er det veldig veldig ille å gå inn i et forhold når man allerede vet at man kun orker en viss tid?

Anonymkode: d0e90...bb7

[Glød]

Don't. 

Det er ikke verdt det, planlegg heller barn og livets største forpliktelser med en person du tror du vil holde sammen med.

Når du har barn blir du aldri kvitt ham, selv om du dumper ham vil han alltid være en del av livet ditt. Og hvis disse egenskapene er så dårlige må ungene deres leve videre med det, selv om du slipper. Det er noe å ha på samvittigheten. 

[Sophie-Ann]

Ja, og jeg lover deg at det ikke er verdt det.

[AnonymBruker]

Jeg gifta meg, men jeg svarte ja ene og alene fordi vi hadde barn sammen allerede. 

 

Anonymkode: ed5ca...2be

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en jeg ikke tror jeg alltid vil være sammen med, men jeg vet at jeg alltid vil ha han i livet mitt. Så om det skulle skjære seg, så vet jeg at vi fortsatt vil kunne være venner og være en del av hverandres liv. 

Anonymkode: 2eccd...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Eller på andre måter etablert deg gjennom samboerskap og barn? Hvorfor gjorde du det, og hva synes du selv om den "måten" å etablere familie på? Jeg spør fordi jeg er veldig usikker selv. Jeg er forelsket og veldig glad i personen selv om vedkommende har noen trekk som jeg rett og slett finner avstøtende.

Jeg tenker at jeg fint kan være lykkelig i fks ti  år med vedkommende og skaffe barn sammen fordi det vil gi barn trygge, stabile og kjærlige rammer, og naturligvis fordi jeg virkelig ønsker barn selv. Men samtidig så gnager den følelsen om at vi ikke er et "for alltid par" så veldig. Vet at man aldri kan spå fremtiden, men er det veldig veldig ille å gå inn i et forhold når man allerede vet at man kun orker en viss tid?

Anonymkode: d0e90...bb7

Hvilke trekk finner du avstøtende?

Anonymkode: 32cf6...bb4

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Eller på andre måter etablert deg gjennom samboerskap og barn? Hvorfor gjorde du det, og hva synes du selv om den "måten" å etablere familie på? Jeg spør fordi jeg er veldig usikker selv. Jeg er forelsket og veldig glad i personen selv om vedkommende har noen trekk som jeg rett og slett finner avstøtende.

Jeg tenker at jeg fint kan være lykkelig i fks ti  år med vedkommende og skaffe barn sammen fordi det vil gi barn trygge, stabile og kjærlige rammer, og naturligvis fordi jeg virkelig ønsker barn selv. Men samtidig så gnager den følelsen om at vi ikke er et "for alltid par" så veldig. Vet at man aldri kan spå fremtiden, men er det veldig veldig ille å gå inn i et forhold når man allerede vet at man kun orker en viss tid?

Anonymkode: d0e90...bb7

Hva f...? Du gifter deg ikke med en mann når du har disse følelsene og tankene. Det betyr at han ikke er riktig for deg, og trolig vil du kjapt finne deg en annen hvor disse tankene er ikke-eksisterende.

Ingen som virkelig elsker samboeren sin, finner ingen trekk ved h*n "avstøtende". Hviis det er tilfellet, da slår man opp.

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg gifta meg, men jeg svarte ja ene og alene fordi vi hadde barn sammen allerede. 

 

Anonymkode: ed5ca...2be

Syntes synd på mennesker som deg som gir opp hele kjærlighetslivet pga barna. 
Man må ikke si ja fordi man har barn, og gi opp resten av livet pga barna.. Bare så du vet det  

[AnonymBruker]

Jeg var i ett-par slike forhold i 20-årene, av vane, og redsel for å være alene. 

Men når jeg til slutt giftet meg og gikk fullt og helt inn i det var jeg sikker, det var ingenting som skurret. Det har vart i 18 år, og er fortsatt godt og nært. 

Anonymkode: c57a5...04e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rosatoast said:

Hva f...? Du gifter deg ikke med en mann når du har disse følelsene og tankene. Det betyr at han ikke er riktig for deg, og trolig vil du kjapt finne deg en annen hvor disse tankene er ikke-eksisterende.

Ingen som virkelig elsker samboeren sin, finner ingen trekk ved h*n "avstøtende". Hviis det er tilfellet, da slår man opp.

Det er slik kvinner klatrer, aka klatremus. Han var vel full i penger og status da, eller hun var desperat etter barn. Gjerne begge deler 😂

Anonymkode: 4a9b9...a8b

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er slik kvinner klatrer, aka klatremus. Han var vel full i penger og status da, eller hun var desperat etter barn. Gjerne begge deler 😂

Anonymkode: 4a9b9...a8b

Ja det er sant.. Kjiipt uansett, kunne aldri funnet på dette selv. Velger heller verdighet og ekte kjærlighet ovenfor det overfladiske  

[sicario]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Eller på andre måter etablert deg gjennom samboerskap og barn? Hvorfor gjorde du det, og hva synes du selv om den "måten" å etablere familie på? Jeg spør fordi jeg er veldig usikker selv. Jeg er forelsket og veldig glad i personen selv om vedkommende har noen trekk som jeg rett og slett finner avstøtende.

Jeg tenker at jeg fint kan være lykkelig i fks ti  år med vedkommende og skaffe barn sammen fordi det vil gi barn trygge, stabile og kjærlige rammer, og naturligvis fordi jeg virkelig ønsker barn selv. Men samtidig så gnager den følelsen om at vi ikke er et "for alltid par" så veldig. Vet at man aldri kan spå fremtiden, men er det veldig veldig ille å gå inn i et forhold når man allerede vet at man kun orker en viss tid?

Anonymkode: d0e90...bb7

Lurer på hvor mange igjennom historien som har «visst» at man var i et «for alltid par», for så å ikke være sammen for livet.

Veldig mange mennesker (de fleste?) er seriemonogame. Om du skal vente på «den rette», kan du måtte vente livet ut.

[AnonymBruker]

Jeg ble samboer, og fikk to barn med ei, som jeg så på som halvgod løsning.  Jeg fraråder det ikke på generelt grunnlag, men det viktigste er å gå, når de gode dagene er brukt opp. Alt for mange bruker 5-10-15 år av livet sitt, på være i et labert forhold. 

Anonymkode: 46ee5...f08