Så godt å bli forstått! Beste dagen på lenge

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å få ut noe. I dag møtte jeg en venn jeg ikke hadde sett på mange år. Jeg ble endelig forstått. 

De siste par årene har vært preget av mange vonde opplevelser. Samlivsbrudd, og en meget sårt dødsfall av en av de kjæreste jeg hadde i mitt liv, og andre store skuffelser. Jeg anser meg som ganske fornuftig, så ikke tenk at jeg er et rotehue. Jeg har alt på stell, men jeg har bare fått et par slag på trynet, og jeg er relativt ung til å ha opplevd det jeg har opplevd.

Jeg har følt meg så alene og på randen til å klikke. Tidligere i år var jeg så langt nede at jeg kontaktet alt fra fastlegen til bedriftslegen. Ingen tok med på alvor. Jeg følte nesten at jeg ikke fikk puste og var nummen. Gikk rundt meg selv og var veldig nedstemt og negativ pga. alt som hadde skjedd.

Mannen min var ikke forståelsesfull. Han så en annen vei hvis jeg gjentok meg selv litt mange ganger, og jeg fikk høre at humøret mitt gikk ut over hans. Jeg skjønte at jeg måtte holde munnen lukket hjemme. Moren min oppførte seg direkte ufyselig da jeg sa hvordan jeg hadde det. Forsøkte å få litt empati der, siden mannen ikke viste noe hjerterom. Hun ville ikke høre det og ble nesten sint. Pga. alle reakskjonene har jeg i tillegg følt skyld og skam for å være så sart og svak. Jeg har møtt reaksjoner på jobb som også har fått meg til å tie totalt. Jeg har virkelig tenkt at jeg er et usselt menneske. Jeg ville ikke ta selvmord, men følte at dersom jeg hadde hatt valget om å flytte permanent bort fra jorden for å være med personen jeg mistet, hadde jeg ikke tvilt et sekund. Personen viste meg ubetinget kjærlighet, men er borte.

I dag møtte jeg en venn, og hun hadde opplevd mye av det samme. Måten hun beskrev følelsene på var helt presise og identiske mine. Selv hadde hun fått hjelp til å mestre dette og sa " du klarte deg jo bra da som ikke fikk hjelp". Og min tanke var, "wow, det er første gang jeg føler at det er anerkjent at dette er tøft, og at jeg sto i det uten hjelp tyder kanskje på at jeg er litt sterk allikevel". Det var faktisk tøffe nok hendelser til å få både medisiner og hjelp, men pga. kommentarer fra moren min og enkelte andre, prøvde jeg å holde kjeft.  Om natten holdt jeg rundt meg selv og bare drømte meg langt vekk eller gråt. Moren min kunne senere fortelle meg om alle de hun kjente som latet til å være så langt nede, men hun kunne bare fortelle meg at dagens unge ikke tåler motgang. Evt kunne hun sympatisere med de hun liker og fortelle meg " stakkars Sara. De har ikke hatt det lett. Der har datteren hatt depresjon" mens hennes egen datter ligger i sengen hele dagen, flere dager i strekk ( meg før jul)

Jeg ble så glad for å endelig bli sett og for første gang på svært lenge, få høre pene ord om min kjære som gikk bort. Det rørte meg. Jeg visste ikke hvor etterlengtet og nødvendig dette var. Takk til henne. Og takk for at du viste meg at det er greit å være et følelsesmennenske

Anonymkode: dbc46...d60

[AnonymBruker]

Moren din høres ut som en sånn person som foretrekker å fokusere på de som er på avstand, heller enn å få med seg hvordan de nærmeste har det. Da er det bra å møte noen som kan anerkjenne at man jobber hardt med livet sitt.

Anonymkode: 1091a...f25

[AnonymBruker]

Håper du tør å be om mer hjelp, du fortjener å ha det bra. ❤️

Anonymkode: 43966...497