Hvordan være i et forhold der ene parten er deprimert og sliter med alt mulig? (Langt innlegg)

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vil ikke legge ut hele historien for å unngå å bli gjenkjent, men kort oppsummert har forholdet vårt vart i nesten 10 år, og det har vært veldig turbulent.

Litt bakhistorie; Partner har løyet, holdt hemmeligheter og vært utro (over nett, ikke fysisk), og skrevet med sin ekskjæreste om å ha sex om det ble slutt mellom oss. Det har nå gått noen år siden dette, men dette var de første årene av forholdet. Partner har ikke vært utro på et par år nå, og vi har snakket mye om fortiden.

Og nå er vi på et OK punkt, men partner sliter med depresjon, og har alltid gjort det. Dette går som regel ut over huset (gjør så og si aldri noe husarbeid, men er veldig flink til å si ting som «vi har klart å holde det ganske bra i det siste» til tross for st jeg gjør alt og partner kanskje har tatt halve oppvasken ila en une), det går også utover forholdet (orker ikke sex, orker ikke prate om ting som er vanskelig fordi partner er sliten, orker ikke å sette av tid til noe, orker ikke gjøre annet enn tv og spill), og det går utover vårt felles barn (partner er som regel på jobb, og trenger derfor mye søvn = ikke tid før, og sjeldent tid etter barnehage). Og alt dette tærer jo på meg igjen, da jeg er kronisk syk men må ta meg av alt som foregår.

Jeg er helt utslitt, men det virker ikke som dette går inn på partner. Vi snakker mye om at ting må bli bedre, men dagen etter er det samme visa. Problemet er jo at jeg elsker partneren min, og jeg trives så godt på de gode dagene.

Og jeg har forståelse for at depresjon er vanskelig, da jeg selv har periodevis depresjon, men dette kan ikke fortsette. Partner har vært hos psykolog, men sier at det ikke er noe til hjelp. Jeg prøver også å tilrettelegge hverdagen så det er enklere å være til, med at det er lite husarbeid som trenger å være gjort de dagene partner jobber, jeg ønsker ikke gaver/oppmerksomhet på merkedager (bursdag, morsdag, valentines, jubileum), vi har legging annenhver dag sålangt det lar seg gjøre, jeg tar meg av barnet hvis det våkner på natten siden jeg kan sove på dagtid, osvosv. Det er ganske mye jeg gjør for å tilpasse meg.

Har også gått med på at vi sjeldent har sex (jeg ønsker mye, partner orker maks 1 i måneden), og at jeg aldri skal ta initiativ, men dette har ført til at jeg ikke tenner særlig på partner og ikke klarer å nyte sex siden det er over på to minutt og det er en måned til neste gang. (Og nei, jeg ønsker ikke å tvinge noen til å ha sex, jeg bare sier at vi har to ulike «drives» og jeg synes det er vanskelig).

Ja, jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med det her.. Jeg bare vet ike hvordan jeg skal takle det? Jeg føler jeg har brukt all min tid på å tilgi og tilrettelegge for at partner skal ha det greit, men i tillegg til å være kronisk syk så er det hele et stort ork. Jeg kan ikke snakke med partner om det heller, for vi ender alltid med at det blir sagt «ja, jeg skal gjøre det bedre/gi mer innsats/prøve bedre/være flinkere» o.l. Og dette har jeg hørt siden vi ble sammen...

Utrolig nok er dette bare kort versjon, for det er så mye mer bak, men jeg er helt tom. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon? Hva kan man gjøre? Enkelte dager, spesielt når jeg havner inn i en depressiv periode, har jeg mest lyst til å hoppe foran et tog, for jeg bare klarer ikke mer.

Anonymkode: 1252a...bfd

[AnonymBruker]

dump personen. dette kan ikke fortsette. 

Anonymkode: 66a8c...a35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

dump personen. dette kan ikke fortsette. 

Anonymkode: 66a8c...a35

Det er ikke barebare. Ikke har jeg nok inntekt til å klare meg selv, og jeg er redd forholdet til barnet kommer til å gå i minus for partner. Nå rekker de kanskje en time sammen før legging, om vi skiller lag, er jeg redd de ikke får tid sammen i det hele tatt.

Partners jobb kan ikke tilrettelegges.

Anonymkode: 1252a...bfd