Jeg er utro og tror jeg vil ut av ekteskapet

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i 9 år, sammen i 18. Jeg er egentlig en ganske happy go lucky dame, han er mer tilbakeholden og veier alternativer hele tiden - ekstremt prestasjonsfokusert. Han her ofte perioder med nedstemthet for det ene eller andre (jobb, familie, trening a alltid noe) Jeg har alltid tenkt at jeg har nok energi til å støtte ham og familien uansett. Han er ganske hissig av seg (spesielt på barna) men jeg har prøvd å gå etter og feie det under teppet - jeg kan trøste dem hvis de blir lei seg for at pappa «alltid er så sint».  De siste 5 årene har jeg tenkt at jeg ikke vil mer. Det begynte da jeg ble gravid med vår nr 2 som ikke var planlagt (han ville ikke ha flere). Han ville jeg skulle ta abort, bestilte time til meg, jeg klarte det ikke og knakk sammen. Han klarte ikke å støtte meg så jeg måtte dra meg opp alene, gå gjennom graviditeten, og ville egentlig ikke ha han med på fødselen. Skjulte alt for venner og familie og tenkte vi kommer oss gjennom det. Han elsker barna overalt på jord nå, men sier ofte han kanskje ikke egner seg som far (han er som oftest en god far i periodene der han ikke har kort lunte) Etter fødselen turte han ikke ha samleie i over 1.5 år fordi han var så nervøs for at jeg skulle bli gravid igjen. Jeg var lei meg, sint, skuffa men ventet tålmodig. Til slutt dro vi til terapeut, hun mente han måtte rydde opp i problemene sine og ikke lesse alt over på meg, så da synes han ikke det fungerte så bra - så det ble med den ene gangen. Jeg bestemte meg for at nå må jeg faktisk gi beskjed til ham om det som plager meg - og jeg gav ham flere ganger beskjed om at sinnet hans ikke er akseptabelt - jeg vil ikke barna skal føle de ikke er gode nok og alltid får kjeft. Så skjerper han seg en kort stund men sklir tilbake. Siste gang jeg gav beskjed brøt han sammen og sa jeg kan ikke gå rundt å true med skilsmisse hver gang han blir sint. Det skjønner jeg godt så jeg bestemte meg for å holde kjeft.. siden den gang har jeg gått mer og mer inn i meg selv. Tar liten glede i ting, gråter ikke, mistet mitt tidligere tålmodige meg og går rundt i tåka - bare fikset logistikken. Tenkte at jaja det ble ikke perfekt men jeg holder vel ut - i alle fall til barna er litt større.

så har jeg jobbet sammen med en kollega i 1/2 år - tett. Han er omsorgsfull, morsom osv (og gift). Det skulle jo ikke skje men jeg forelsket meg fullstendig og falt i armene hans.. flere ganger. Vi vet begge at det ikke blir oss to men at vi er til låns en kort periode. Det har virkelig gjort inntrykk på meg og jeg skjønner jeg MÅ gjøre noe hjemme. Men siden jeg har holdt munnen igjen i lang tid tror jo mannen at alt er kjempebra. 
 

vet jeg har gjort noe dumt, er helt utslitt, hjertet mitt blør av alle mulige grunner (både han andre og for et havarert ekteskap med små barn), gruer meg for å gjøre noe hva enn det skal være.. 

Anonymkode: 02690...f3c

[AnonymBruker]

Ingen tvil om at du har gjort noe dumt. Men det er heller ingen vil om at du har hatt det vondt? Og ovemfor barna er det jo heller ikke bra... Både før og etter utroskap.Jeg tenker du må ta deg en prat med samboer. Også bør du kanskje informere kollegaen om at du vil fortelle din samboer sannheten. Jeg tror ikke du vil ha et godt liv uten det. Alt fra det med å ha samleie med partner, nusse på han , tror vil vekke samvittigheten din. Jeg er utrolig gla i samboeren min. Men hun er nå i tankeboksen . Jeg hadde vært "lykkelig" om hun hadde inrømmet om hun hadde hatt seg med en annen. Enten jobber man seg igjennom det ellers forlater man hverandre. Høres kanskje ikke ut som han tar deg på alvor og det er det ikke sikkert han noen gang kommer til å gjøre heller. Kanskje er det på tide og forlate han for godt. Men det kan ikke vi ta avgjørelse for her. Barna kommer nok til å håndtere skilte foreldre. Litt i tvil om partner. Er ikke greit om han er sint og alene med barna.

Anonymkode: 9034d...03b

[AnonymBruker]

Du er nok i ferd med å gjøre en veldig tung avgjørelse. Men avgjørelsen må du ta nå. Men du kommer ut av det. Jeg heier på deg.♡ Du har ikke hatt det bra ut i fra det jeg leser

Anonymkode: 9034d...03b

[AnonymBruker]

Idiotisk og svakt å være utro. Du har absolutt ingen god unnskyldning for det. Men det høres jo ikke ut som dere passer sammen, så gjør deg selv og mannen din en tjeneste og gjør det slutt!

Anonymkode: 41ee6...6b5

[PM75]

Husk å ta avgjørelsen uavhengig av din forelskelse! Det er enkelt å begjære og være lykkelig med en person helt uten forpliktelser. Når hverdagen kommer, så er det annerledes. 

Hvis du vil ha råd, så ville jeg ha rådet deg til å kutte ut den andre uten å fortelle om utroskapen til mannen din. Ansvaret og den dårlige samvittigheten får være din byrde. Deretter bør du prøve en siste gang på hjemmefronten, slik at du vet med deg selv at du har gjort alt du kan. Hvis mannen sin da ikke endrer atferd, så vet du hva som er riktig valg for deg. 

[Jr.Garcon]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har vært gift i 9 år, sammen i 18. Jeg er egentlig en ganske happy go lucky dame, han er mer tilbakeholden og veier alternativer hele tiden - ekstremt prestasjonsfokusert. Han her ofte perioder med nedstemthet for det ene eller andre (jobb, familie, trening a alltid noe) Jeg har alltid tenkt at jeg har nok energi til å støtte ham og familien uansett. Han er ganske hissig av seg (spesielt på barna) men jeg har prøvd å gå etter og feie det under teppet - jeg kan trøste dem hvis de blir lei seg for at pappa «alltid er så sint».  De siste 5 årene har jeg tenkt at jeg ikke vil mer. Det begynte da jeg ble gravid med vår nr 2 som ikke var planlagt (han ville ikke ha flere). Han ville jeg skulle ta abort, bestilte time til meg, jeg klarte det ikke og knakk sammen. Han klarte ikke å støtte meg så jeg måtte dra meg opp alene, gå gjennom graviditeten, og ville egentlig ikke ha han med på fødselen. Skjulte alt for venner og familie og tenkte vi kommer oss gjennom det. Han elsker barna overalt på jord nå, men sier ofte han kanskje ikke egner seg som far (han er som oftest en god far i periodene der han ikke har kort lunte) Etter fødselen turte han ikke ha samleie i over 1.5 år fordi han var så nervøs for at jeg skulle bli gravid igjen. Jeg var lei meg, sint, skuffa men ventet tålmodig. Til slutt dro vi til terapeut, hun mente han måtte rydde opp i problemene sine og ikke lesse alt over på meg, så da synes han ikke det fungerte så bra - så det ble med den ene gangen. Jeg bestemte meg for at nå må jeg faktisk gi beskjed til ham om det som plager meg - og jeg gav ham flere ganger beskjed om at sinnet hans ikke er akseptabelt - jeg vil ikke barna skal føle de ikke er gode nok og alltid får kjeft. Så skjerper han seg en kort stund men sklir tilbake. Siste gang jeg gav beskjed brøt han sammen og sa jeg kan ikke gå rundt å true med skilsmisse hver gang han blir sint. Det skjønner jeg godt så jeg bestemte meg for å holde kjeft.. siden den gang har jeg gått mer og mer inn i meg selv. Tar liten glede i ting, gråter ikke, mistet mitt tidligere tålmodige meg og går rundt i tåka - bare fikset logistikken. Tenkte at jaja det ble ikke perfekt men jeg holder vel ut - i alle fall til barna er litt større.

så har jeg jobbet sammen med en kollega i 1/2 år - tett. Han er omsorgsfull, morsom osv (og gift). Det skulle jo ikke skje men jeg forelsket meg fullstendig og falt i armene hans.. flere ganger. Vi vet begge at det ikke blir oss to men at vi er til låns en kort periode. Det har virkelig gjort inntrykk på meg og jeg skjønner jeg MÅ gjøre noe hjemme. Men siden jeg har holdt munnen igjen i lang tid tror jo mannen at alt er kjempebra. 
 

vet jeg har gjort noe dumt, er helt utslitt, hjertet mitt blør av alle mulige grunner (både han andre og for et havarert ekteskap med små barn), gruer meg for å gjøre noe hva enn det skal være.. 

Anonymkode: 02690...f3c

En sak har vel som oftest to sider, men legger vi din fremstilling til grunn, så synes jeg det er rart at du - som den solide,rause og beste delen  i paret - velger å hore rundt bak ryggen på mann og barn. 

Det tillitsbruddet overskygger jo alt og med det er det jo dessverre du som har blitt den svakeste/ mest patetiske i paret. De fleste normale folk mister alt av sympati/forståelse med en part - der de fremfører klagemål over mannen sin, når de vet at personen som sitter å klager har pult andre bak ryggen hans. 

Ja, den gifte kollegaen din høres ut som en skikkelig omsorgsfull kjernekar må jeg si L O L. 

 

Endret 12. juni 2021 av Jr.Garcon

[PM75]

Jr.Garcon skrev (7 timer siden):

En sak har vel som oftest to sider, men legger vi din fremstilling til grunn, så synes jeg det er rart at du - som den solide,rause og beste delen  i paret - velger å hore rundt bak ryggen på mann og barn. 

Det tillitsbruddet overskygger jo alt og med det er det jo dessverre du som har blitt den svakeste/ mest patetiske i paret. De fleste normale folk mister alt av sympati/forståelse med en part - der de fremfører klagemål over mannen sin, når de vet at personen som sitter å klager har pult andre bak ryggen hans. 

Ja, den gifte kollegaen din høres ut som en skikkelig omsorgsfull kjernekar må jeg si L O L. 

 

Det er jammen godt at du er feilfri og aldri har gjort noe galt! Så kan du sitte på din høye hest på KG og slenge dritt til andre. Men vent et øyeblikk.. er ikke hovmod også en dødssynd??? 😉 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har vært gift i 9 år, sammen i 18. Jeg er egentlig en ganske happy go lucky dame, han er mer tilbakeholden og veier alternativer hele tiden - ekstremt prestasjonsfokusert. Han her ofte perioder med nedstemthet for det ene eller andre (jobb, familie, trening a alltid noe) Jeg har alltid tenkt at jeg har nok energi til å støtte ham og familien uansett. Han er ganske hissig av seg (spesielt på barna) men jeg har prøvd å gå etter og feie det under teppet - jeg kan trøste dem hvis de blir lei seg for at pappa «alltid er så sint».  De siste 5 årene har jeg tenkt at jeg ikke vil mer. Det begynte da jeg ble gravid med vår nr 2 som ikke var planlagt (han ville ikke ha flere). Han ville jeg skulle ta abort, bestilte time til meg, jeg klarte det ikke og knakk sammen. Han klarte ikke å støtte meg så jeg måtte dra meg opp alene, gå gjennom graviditeten, og ville egentlig ikke ha han med på fødselen. Skjulte alt for venner og familie og tenkte vi kommer oss gjennom det. Han elsker barna overalt på jord nå, men sier ofte han kanskje ikke egner seg som far (han er som oftest en god far i periodene der han ikke har kort lunte) Etter fødselen turte han ikke ha samleie i over 1.5 år fordi han var så nervøs for at jeg skulle bli gravid igjen. Jeg var lei meg, sint, skuffa men ventet tålmodig. Til slutt dro vi til terapeut, hun mente han måtte rydde opp i problemene sine og ikke lesse alt over på meg, så da synes han ikke det fungerte så bra - så det ble med den ene gangen. Jeg bestemte meg for at nå må jeg faktisk gi beskjed til ham om det som plager meg - og jeg gav ham flere ganger beskjed om at sinnet hans ikke er akseptabelt - jeg vil ikke barna skal føle de ikke er gode nok og alltid får kjeft. Så skjerper han seg en kort stund men sklir tilbake. Siste gang jeg gav beskjed brøt han sammen og sa jeg kan ikke gå rundt å true med skilsmisse hver gang han blir sint. Det skjønner jeg godt så jeg bestemte meg for å holde kjeft.. siden den gang har jeg gått mer og mer inn i meg selv. Tar liten glede i ting, gråter ikke, mistet mitt tidligere tålmodige meg og går rundt i tåka - bare fikset logistikken. Tenkte at jaja det ble ikke perfekt men jeg holder vel ut - i alle fall til barna er litt større.

så har jeg jobbet sammen med en kollega i 1/2 år - tett. Han er omsorgsfull, morsom osv (og gift). Det skulle jo ikke skje men jeg forelsket meg fullstendig og falt i armene hans.. flere ganger. Vi vet begge at det ikke blir oss to men at vi er til låns en kort periode. Det har virkelig gjort inntrykk på meg og jeg skjønner jeg MÅ gjøre noe hjemme. Men siden jeg har holdt munnen igjen i lang tid tror jo mannen at alt er kjempebra. 
 

vet jeg har gjort noe dumt, er helt utslitt, hjertet mitt blør av alle mulige grunner (både han andre og for et havarert ekteskap med små barn), gruer meg for å gjøre noe hva enn det skal være.. 

Anonymkode: 02690...f3c

Å huff, kjenner til dette fordi jeg har vært i samme situasjon selv at jeg blei forelsket i en som jeg har jobbet med. Vi måtte ta en ordentlig prat i sammen jeg og han som jeg har jobbet i sammen. Han ville at vi skulle kun være venner. Det var vell dette som hjalp meg  

«Problemet» mitt var at jeg likte både mannen og han som jeg jobbet med. Han delte private ting om forholdet når han og x damå hadde det vanskelig i forholdet sitt. Så jeg begynte også å dele  private ting om meg selv til han. 

Var så «dum» og fortalte om mine følelser til han fordi jeg trodde at det hjalp. Tror nok at han følte noe for meg,men at han ønsker ikke å si noe. Har spurt han direkte,men han har ikke svart på dette. 

Anonymkode: 99a20...33b

[Snabeltann]

Vær fair. Avslutt med mannen din. Så tar du ting derfra. 

[AnonymBruker]

Det virker som at du rettferdiggjør utroskapen din ved å nevne hans dårlige sider. 

Anonymkode: f466b...878

[AnonymBruker]

PM75 skrev (3 timer siden):

Det er jammen godt at du er feilfri og aldri har gjort noe galt! Så kan du sitte på din høye hest på KG og slenge dritt til andre. Men vent et øyeblikk.. er ikke hovmod også en dødssynd??? 😉 

 

Å kritisere bedriten atferd er en etisk plikt; særlig når det, som her, ser ut til at gjerningspersonen ikke tar særlig selvkrtikk, men nærmest fremstiller seg som offer. Det vitner om manglende innsikt når man i et forum som dette - der TS legger sin sak frem til debatt - prøver å avspore en saklig , kritisk diskusjon av atferden ved å karaktersiere debattanten. At innlegget er pompøst og fullt av klisjeer, gjør det ikke saken bedre.

Anonymkode: 41ee6...6b5

[AnonymBruker]

Hvorfor bli i et forhold du ikke trives ? Jeg mistrivdes i et dødt samboerskap. Er nå tre år siden. Har det helt fantastisk. Om det ikke er den nye flammen din du skal skille deg for, så gjør det for deg selv. Du møter en ny mann uansett😘

Anonymkode: fbf37...5ed

[mjaus]

Nå kommer jeg til å være litt kvass her. Uansett hvor mye dårlige ting han gjør i dine øyne, er det du som har tapt forholdet nå. Om det har vært så jævlig så lenge som du sier, kunne du vel gått fra forholdet når som helst du ville. Det å ty til utroskap å skylde på at du er sliten av din mann.. hmm.. Du har alltid hatt all rett til å skille deg. Norge er et fritt land.

Utroskap er feigt. Det er alltid den utro personen sin feil, ikke partneren sin. 

[Almando]

Kan vedde mye på at han er utro selv, eller har vært det. Ta ut skilsmisse og få det overstått. Et dårlig forhold kan dessuten gå utover barna og gjøre at barna i voksen alder vil slite med forpliktelser og forhold fordi de har sett hvor jævla dårlig det går på hjemmebane. Barn ser mye mer enn du tror. Jeg er et strålende eksempel på det! 

[AnonymBruker]

Kanskje han blir oppkvikket dersom han får oppleve en affære selv!

Anonymkode: 070de...07d

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Å huff, kjenner til dette fordi jeg har vært i samme situasjon selv at jeg blei forelsket i en som jeg har jobbet med. Vi måtte ta en ordentlig prat i sammen jeg og han som jeg har jobbet i sammen. Han ville at vi skulle kun være venner. Det var vell dette som hjalp meg  

«Problemet» mitt var at jeg likte både mannen og han som jeg jobbet med. Han delte private ting om forholdet når han og x damå hadde det vanskelig i forholdet sitt. Så jeg begynte også å dele  private ting om meg selv til han. 

Var så «dum» og fortalte om mine følelser til han fordi jeg trodde at det hjalp. Tror nok at han følte noe for meg,men at han ønsker ikke å si noe. Har spurt han direkte,men han har ikke svart på dette. 

Anonymkode: 99a20...33b

Kan skjønne at det blir problemer om man må innlede et forhold til alle man tilfeldigvis kommer til å like etter at man faktisk har giftet seg! LOL

Anonymkode: 070de...07d

[AnonymBruker]

Blir flau på kvinners vegne av å lese mye av det som står her. Virker som vi kvinner ofte er bortskjemte barnslige jentunger som har rett til å ta for seg som vi vil. 

Anonymkode: 070de...07d

[AnonymBruker]

Fortell han hva du har gjort og hvorfor, gi han en mulighet til et eget valg i sitt liv. 

Anonymkode: ced6e...6a9

[AnonymBruker]

1. Bruk avsnitt og begynn nye setninger på ny linje, istedenfor å presse alt- slitsomt å lese..

2. Gjør mannen din en tjeneste og gå fra han

Anonymkode: 69ced...9a1

[Arya2000]

Jeg tenker du bør ta kontroll over ditt eget liv igjen og gjøre det som er best for deg og barna. Dere er miserable sammen. Kanskje det var lett for deg å være utro fordi du allerede har ett bein på vei ut? Jeg dømmer deg ikke, du har stått i mer enn hva mange ville gjort.