Dårlig på sosiale relasjoner

[AnonymBruker]

Jeg jobber m mennesker og trives godt i jobben min, og føler jeg er god på å prate m klienter/ pasienter samt gjøre dem trygge innenfor det fagfeltet jeg jobber med. Føler meg veldig trygg på dette fagfeltet. 

Men jeg er fryktelig dårlig på sosiale relasjoner på privaten. I slike sammenhenger syns jeg det er veldig vanskelig å kommunisere med andre. Jeg syns det er vanskelig med smalltalk men også bigtalk. Spesielt hvis det er mange til stede som jeg ikke kjenner så godt. Da er jeg redd for å uttrykke meg dumt, noe jeg ofte føler at jeg gjør hvis jeg blir spurt direkte om noe. Dette kan være på jobb blant kolleger feks i spisepause når mange møtes. Jeg trives dårlig i både små og store forsamlinger. Trives best når det ikke er så mange tilstede og helst de jeg kjenner godt og som jeg har kjent i veldig mange år.  
Syns alle andre er så flinke til å gjenfortelle ting de har opplevd og uttrykke andre ting de brenner for, mens jeg bare føler jeg snakker usammenhengende og ikke vet hva jeg skal si. Jeg er over 50 og føler jeg alltid har vært litt dum sosialt. Og når jeg legger meg om kvelden etter sosiale ting, ligger jeg og tenker og har hangups på de dumme tingene jeg har sagt. 

Føler også at det er vanskelig å vise støtte og omsorg ovenfor de jeg ikke kjenner så godt selvom jeg føler veldig med dem inni meg. Klarer bare ikke få ut de riktige ordene.
Men med de jeg kjenner godt som familie og nære venner, er det ikke noe problem. Må bare si at jeg har høy utdannelse og jeg tror ikke jeg er dum, bare på det sosiale. Er det flere som kjenner seg igjen i dette ? Er det en diagnose på dette eller er jeg bare introvert ? 
 

Anonymkode: aa01f...bd0

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg fungerer mye bedre på jobb enn privat. Sikkert fordi at på jobb representerer jeg butikken jeg jobber i. Men jeg merker fort hvis kunder blir litt for nærgående eller jeg må snakke mer enn jeg egentlig trenger så begynner jeg fort å rote. Eller uforutsette situasjoner hvor jeg må forklare noe under stress. Det er helvete for meg. Ordene stokker seg, setter meg fast i setninger, stammer osv. Ikke alt på en gang selvfølgelig, men jeg snubler fort. Sliter også med øyekontakt. Blir stresset av folk som søker mye øyekontakt og jeg begynner å se andre plasser og virker sikkert veldig..ja..unnvikende. 

Jeg er dårlig muntlig rett og slett. Det går igjen ellers i livet også, foretrekker alltid smser fremfor tlfsamtale f.eks. Kundeservice og slike ting, må jeg ringe dit så pleier jeg å skrive ned det jeg skal si først. 

Og ikke overraskende nok har jeg lite/ingen venner. Faller vel ganske naturlig når man har vansker med å føre en samtale, da takker man ofte nei til å bli med på sosiale ting hvor man frykter det vil bli mye skravling, eller man blir valgt vekk til fordel for andre fordi de ser på meg som awkward og slitsom å være sammen med. 

Anonymkode: 60181...1c6

[Ingunng]

Takk for svar. 
Er som deg, liker heller ikke ringe. Er redd for at budskapet mitt ikke skal komme frem, så må også skrive ned det jeg vil si dersom jeg må ringe. Sms er oftest best. 
Men jeg har jo noen venner, som har kjent meg i alle år og med dem føler jeg meg trygg og tør å si det jeg vil til. 
Men de nye bekjentskapene skjønner seg nok ikke på meg, for de forsvinner raskt avsted. Så jeg blir nok oppfattet som rar.
Også i foreldregruppa… Liker ikke foreldremøter osv..