Fordeler med barn og samboer/kjæreste

[?mynonA]

Etter mange tråder, ikke bare på KG, så har tvilen begynt å gjøre seg gjeldende angående spørsmålet om man bør ha barn og samboer. Flere vil være evig singel, og bare benytte seg av "vennetjenester". Et lengre forhold og barn er det bare å glemme, og det er jo forståelig. Er man heldig er barn slitsomt kun første årene, de koster mye penger og stjeler fritid. Kjæresten kan være utro, kan etter fødselen bare forlate deg osv. Du sitter enten igjen med et barnet eller blir nødt til å betale ex pga. barnet, og kjærlighetssorgen er uutholdelig.

Er det ikke bedre med ONS, og å leve livet med venner, eller vil man da skuffe foreldrene og som 60-åring sitte hjemme som en enstøing?

[AnonymBruker]

Trist å velge å leve så begrenset bare fordi «hva hvis.»

Anonymkode: 5bc65...5ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Trist å velge å leve så begrenset bare fordi «hva hvis.»

Anonymkode: 5bc65...5ab

Jeg har alltid følt meg begrenset i forhold og følt meg mer som meg selv som singel 🙈 Jeg vil heller aldri ha barn

Anonymkode: 3890d...0d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har alltid følt meg begrenset i forhold og følt meg mer som meg selv som singel 🙈 Jeg vil heller aldri ha barn

Anonymkode: 3890d...0d3

Nei, men det er jo en annen sak. Det er slik du ønsker å leve og da lever du ikke begrenset. Jeg snakker om å la frykten for at noe kan skje styre viktige valg man tar i livet.

Anonymkode: 5bc65...5ab

[AnonymBruker]

Hvis man lever livet med venner, så vil man sannsynligvis fortsatt ha venner rundt seg som 60-åring. Og videre inn i alderdommen. Hvis man trives uten mann og barn, så må det være en god måte å leve på. Skuffede egne foreldre må nesten bare få lov å være skuffet, og så får de ta ansvar for å finne barn rundt seg å være reservebesteforeldre for hvis de har et sterkt ønske om å ha barn i livet. 

Jeg har egentlig hatt det bra som singel, men årene med samboer og småbarn er veldig fine for meg. Det går likevel ikke an å si at det er det som er rett for alle. Jeg har ønsket meg barn siden jeg var barn selv, og flere ganger gjennom livet blitt så forelsket i en mann at jeg ikke ville noe annet enn å leve sammen med ham (og flere av de gangene endte det altså ikke sånn da, men til slutt var det en som ville ha meg). 

Det finnes ingen allmenngyldig fasit på det. Men jeg vet at det er mange som prøver å si at de har fasiten. F.eks. at man blir uendelig lykkelig av å ha barn eller at livet uten familie er tomt. Jeg vet ikke annet enn at akkurat jeg, og enkelte venninner jeg vet er ærlige, ble lykkelig av det. Jeg vet om noen som syns det er fryktelig slitsomt også. 

Anonymkode: 7e6ae...ab3