Om selvskading

[Gjest Renkaf]

Jeg håper jeg ikke er den eneste som gjør slikt.... I flere år så har jeg holdt på slik... Hver gang jeg blir lei meg, hvilket er ofte, så skjærer jeg meg selv med kniv. Noenganger slår jeg meg selv hvis jeg ikke har en kniv for hånden når jeg har behov for dette.... Jeg har fått mange arr pga dette, jeg skjemmer meg og tør ikke kle meg i korte skjørt eller tskjorter. Jeg har arr oppover armene og på bena. Når folk spør meg hva arrene mine kommer fra skylder jeg på kattene mine.... Jeg er redd jeg en gang vil kutte meg selv feil slik at jeg treffer en hovedåre og dør av blodtap før jeg får skaffet meg hjelp.... Jeg vil ikke dø, jeg vil bare at smerten skal forsvinne.... Og den gjør det litt når jeg skjærer meg..... Er jeg den eneste i hele verden?

[Gjest Trolletrine]

Du er nok dessverre bare en av mange.Får du noen behandling for dette?Og har du prøvd alternative måter å gjøre deg selv vondt på?Vet at flere syns det hjelper å f.eks knipe seg selv hardt,eller gjøre andre lignende ufarlige ting.Eller hva med å distrahere deg selv ved å f.eks tvinge deg selv til å gjøre noe sosialt o.l.?Vet dette er svært vanskelig,men med endel trening er det slett ikke umulig.

Ellers er jeg rimelig sikker på at du ikke kommer til å dø av å kutte dypt,-skal noe gjøres å dø av dette.Har truffet mange med samme problem som ditt,men har enda til gode å oppleve dette,-er så vidt jeg har forstått ganske så umulig

[Gjest seroxata]

du er slettes ikke alene iallefall... ganske velkjent fenomen hos meg og det der.. vet hvordan det er, folk som skal spekulere i arrene, og du føler deg dum nok fra før, men i det øyeblikket kniven kommer frem, så tenker man ikke så langt frem, for da er det eneste vestentlige å få vekk de psykiske smertene, og dermed går det ut over kroppen.

Så nei, du er ikke alene.. og det er langt fra noe morsomt

[Mezzo]

Som sagt, så er du langt ifra alene. Jeg drev mye med selvskading og, men klarte heldigvis å slutte - men det pågikk i mange år. Arr har jeg mange av...Håper du får hjelp for dette, og det som gjør at du skjærer deg opp! Jeg tenker på deg, og ønsker deg lykke til!!

[Gjest Renkaf]

Bra jeg ikke er alene om dette, jeg vet ikke om noenandre som gjør dette. Dere to som svarte her at dere kutter/har kuttet dere, hva tenker dere når det skjer? Når jeg gjør det er det fordi jeg får så voldsom angst og fortvilelse og det kjennes ut som jeg drukner, tusen stemmer roper i hodet mitt, jeg får knapt puste og jeg kveles og jeg faller ned.... Alt er selvfølgelig innbilning men det er uutholdbart. Hva med dere? Hvordan kan jeg unngå disse grusomme angstepisodene?

[Gjest 1111]

Jeg sliter også med selvskading, og akkurat som deg, har jeg så mange stygge arr at jeg ikke tør å gå i hverken t-skjorte eller korte skjørt (uten strømpebukse under). Det hemmer meg i hverdagen på mange måter.

Jeg går i terapi, og har gått der i tre år nå. Kanskje det kan være veien for deg å gå? En psykolog kan hjelpe deg å finne ut hva som ligger bak angsten og lysten til å skade deg selv.

Lykke til

[Gjest gjest1]

Du er ikke alene, nei.

Selv bruker jeg selvskading som en måte å avreagere på. Har egentlig mange funksjoner. For å dempe angst, fjerne følelser, fjerne tomhet - altså føle noe, for å bli kvitt sinne, for å straffe meg selv, fordi jeg føler jeg fortjener det, av forvilelse, ved halvpsykoser osv.

Får du hjelp for dette? Det burde du, for det kan være farlig. Dessuten er det viktig å lære seg andre måter å takle vonde følelser på.

[Gjest Spacegirl]

Du er ikke alene nei. Jeg har selvskadet i mange år. Begynte med det da jeg var åtte år, de første årene gjorde jeg det hver kveld for å klare å roe meg ned slik at jeg fikk sove. Etterhvert gjorde jeg det bare i vanskelige perioder, og nå er det nesten et år siden sist. Håper jeg klarer å la være å begynne med det igjen. Armene mine er stygge og fulle av arr, men nå bryr jeg meg ikke så mye om det som jeg gjorde før. Og jeg går i t-skjorte om sommeren.

Men sist gang jeg selvskadet, traff jeg noen nerver og muskler. Etter det mistet jeg helt all følelse og bevegelig i ene armen. Nå er det gått nesten et år, og jeg har fått tilbake all bevegelighet. Men jeg mangler fortsatt følelse i hele underarmen og to fingrer. Det var nok pga dette at jeg klarte å slutte, for det skremte meg ganske kraftig. Det var utrolig upraktisk å bare ha en fungerende arm. Bare det å knytte skolissene var nesten håpløst. Og så hadde jeg ingen andre å skylde på enn meg selv.

[Gjest Hope - ikke pålogga]

Du er ikke alene nei. Jeg har selvskadet i mange år. Begynte med det da jeg var åtte år, de første årene gjorde jeg det hver kveld for å klare å roe meg ned slik at jeg fikk sove. Etterhvert gjorde jeg det bare i vanskelige perioder, og nå er det nesten et år siden sist. Håper jeg klarer å la være å begynne med det igjen. Armene mine er stygge og fulle av arr, men nå bryr jeg meg ikke så mye om det som jeg gjorde før. Og jeg går i t-skjorte om sommeren.

Men sist gang jeg selvskadet, traff jeg noen nerver og muskler. Etter det mistet jeg helt all følelse og bevegelig i ene armen. Nå er det gått nesten et år, og jeg har fått tilbake all bevegelighet. Men jeg mangler fortsatt følelse i hele underarmen og to fingrer. Det var nok pga dette at jeg klarte å slutte, for det skremte meg ganske kraftig. Det var utrolig upraktisk å bare ha en fungerende arm. Bare det å knytte skolissene var nesten håpløst. Og så hadde jeg ingen andre å skylde på enn meg selv.

←

Oj... det der hørtes ikke bra ut. Bra det er lenge siden. Med vondt skal vondt fordrives vet du!

Sender en , jeg

[nusta]

Det må være forferdelig å leve slik.

Å ha det så vondt at man skader seg selv for å forsøke å få bort den psykiske smerten må være slitsomt i lengden.

Selv har jeg kun gjort det en gang, og det er mange år siden. Men den episoden åpnet øynene mine, og jeg skjønte at hvis jeg ikke tvang meg over i et annet spor ville jeg med stor sannsynlighet ende opp med å ta livet mitt til slutt.

Heldigvis har jeg en viljestyrke av stål når det virkelig trengs. Det er sikkert greit med støtte og hjelp i en slik situasjon, men jeg tror ikke noen kan hjelpe en dersom man ikke selv er villig til å kjempe. For til syvende og sist er man på en måte helt alene om å overvinne alle spøkelser i livet.....

Arrmessig skal jeg ikke klage, har bare noen arr på overkroppen og i ansiktet som kun er synlig for dem som ser nøye etter.