Noen som har klart det?

[Tiit]

Hva er det som skal til for at kvinner/menn som kanskje har levd i destruktive forhold over mange år klarer å bryte ut av slike relasjoner - bryte for godt?? Forhold preget av vold, undertrykking, rus, økonomisk kaos, små og store tragedier på løpende bånd som både knytter sammen og river sund... Noen som har erfaring med hva som skal til for å slike bånd kan brytes?

[Gjest Gjest]

Noen som kan forklare hvorfor de blir i destruktive forhold?

[Tiit]

Har ikke hatt noen opptelling eller meningsmåling, men jeg er av den oppfatning av at de fleste blir. Og med "blir" regner jeg også med de som bryter opp for å så kakke seg på lag igjen, inntil det igjen skjærer seg og de bryter, inntil de igjen prøver på nytt.. og så videre i den runddansen der i årevis...

Derfor spørsmålsstillingen min.

[madelene]

Tja, for det første at personen som skjønner at den må ut får støtte fra venner og familie. At venner og familie er erlige om at "dette er ikke greit , ikke som det ska være". At personen skjønner at det kan og ska være bedre, får bygd opp selvtilliten igjen.At personen får føle på og skjønne at den kan leve uten den andre.

Det beste er som sagt om man har folk rundt seg som kan hjelpe med å ta tak i situasjonen, sette en stopper. Eller om man ikke har den muligheten, at man prater med noen utenforstående.

Får jeg spørre hvorfor du lurer på dette?Er du eller noen du kjenner i en sån situasjon?

Det er vanskelig for det blir en slags inneslutten verlden mellom partene, selvtillitten blir brutt ned...man trur tillslutt på at man faktisk ikke er noe, ikke kan noe uten den andre,at livet er slutt uten den andre. Ofte holder man det for seg selv, prater ikke med andre så det blir "normalt",bortforklarer det med at alle har sine problemer.

Det blir det samme uansett om man er "offeret" eller den som kontrollerer det hele. Den som kontrollerer-styrer, er ingenting uten den den styrer over.

[Gjest Varg-Menja]

Noen som kan forklare hvorfor de blir i destruktive forhold?

←

Fordi man får så nedbrutt selvtillit av det destruktive forholde at man ikke er i stand til å gjøre opprør er vel den vanligste grunnen.

Jeg har brutt ut av ett slikt forhold, det som gjorde utslaget for meg var støtte fra venner. Aksept for at det er riktig å bryte ut, at det var den andre parten som var syk. I tillegg til hjelp med praktiske og økonomiske ting i forbindelse med flytting osv.

[Tiit]

Jeg spør fordi jeg har kjennskap til forhold som tilsynelatende ikke lar seg bryte, og lurer på hva som kunne ha vært nøkkelen. Har også ei formening om at nettverk må være viktig. Har mista trua på at profesjonelle nettverk skal kunne være utslagsgivende, så da må det vel være de private nettverk som virkelig må være tette, nære og støttende. Hva om de ikke fins? Da er alt opp til egeninnsikten, viljestyrken og troen på egne krefter. Hvor lenge holder de da...?

[Gjest Violetta]

Etter mange år i et temmelig destruktivt forhold var det som skulle til for at jeg skulle komme meg ut at jeg ble gravid! En blanding av mitt selvoppholdelsesinstinkt, morsinstinkt og god hjelp fra min familie (som jeg nesten hadde mistet kontakten med) gjorde at jeg i dag er kommet så godt over forholdet som jeg tror det er mulig å komme.

[Tiit]

Etter mange år i et temmelig destruktivt forhold var det som skulle til for at jeg skulle komme meg ut at jeg ble gravid! En blanding av mitt selvoppholdelsesinstinkt, morsinstinkt og god hjelp fra min familie (som jeg nesten hadde mistet kontakten med) gjorde at jeg i dag er kommet så godt over forholdet som jeg tror det er mulig å komme.

←

Blir vel vanskelig med 100% brudd når man har et barn sammen. Men bra å høre at det går an! For andre igjen blir barn en grunn til å bli i det destruktivt forhold. Det er sååå trist.

[Gjest Violetta]

Blir vel vanskelig med 100% brudd når man har et barn sammen. Men bra å høre at det går an! For andre igjen blir barn en grunn til å bli i det destruktivt forhold. Det er sååå trist.

←

Ja det er trist, og hadde ikke en del andre omstendigheter funnet sted samtidig skal jeg ikke si at jeg hadde klart å bryte ut. Har ikke lyst å komme nærmere inn på det her, men det handler om å ha et sted å gå der og da, noen som tar imot osv. Og at man har noen å snakke med så man ikke går tilbake...

[Hu i Svingen]

Destruktive forhold kan være svært ulike, men jeg tror det er en gjenganger for dem som bryter ut at de har hatt lang nok tenketid, og at de virkelig har fått nok. Så må det passe mentalt sett. Som med mange andre ting så passer det aldri, men jeg mener en periode der vedkommende kanskje føler seg bedre eller sterkere enn normalt. Hvis ytre forhold (som støttende familie/venner, penger, bolig etc.) er til stede er det da mulig å bryte ut. Men jeg tror at den viktigste faktoren er tenketiden. Man må være 110% sikker på at NÅ VIL JEG UT!