Når din aller nærmeste ikke makter å være sammen med deg lenger..

[AnonymBruker]

 

Jeg har vært sammen med mannen min i 8 år, gift i 5 av dem. Vi har ingen felles barn, men har begge barn fra tidligere forhold. Vi ble begge foreldre i svært ung alder, og det siste året har vi snakket om å prøve å få et felles barn. Etter flere måneder med prøving, kom mannen til meg og sa at han ville ta en pause fra prøvinga, og etter hvert kom det frem at han ikke trodde han ønsket flere barn overhode. Før jeg rakk å sette inn spiral igjen, ble jeg selvsagt gravid. Jeg er nå 7-8 uker på vei.

Mannen min har hele livet hatt perioder med angst og depresjon, men har stort sett fungert fint i jobb og familieliv. Nå er han ikke lenger til å kjenne igjen. Han sliter såpass at han ønsker å være alene, for å skåne meg og barna mot ham og hans psykiske sykdom. Etter jeg fortalte at jeg var gravid, ble det verre for ham. Han sier han ikke vil presse meg til abort, og at han vil stille opp, men at han likevel tror vi må gå hver vår vei. Jeg er i sjokk og vantro! Snille mannen min, som jeg har hatt det så fint med i disse årene, er villig til å bryte opp familien og la meg og barna (og barnet i magen) i stikken.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

I går knakk han sammen og sa at han ikke kunne være her for meg lengre, han pakket med seg noen klær og dro sin vei. Jeg lot ham gå, vil ikke holde ham igjen, men etter en halvtime ringer han og gråter, sier at det føles helt feil å være borte fra meg, han elsker meg, og vil forsøke å jobbe med seg selv, sammen med meg.

Han gikk bokstavelig talt fra å planlegge å legge ny platting bak huset her, gjøre innkjøp til det, til å pakke en bag å dra, samme dag.. 

Nå går jeg rundt som på glasskår. Er usikker og redd, aner ikke hva som vil komme. Føler jeg har mistet mye av tillitten til ham, hva om han bare bestemmer seg for å dra igjen? Han sier som sagt at han elsker meg, men at han ikke har kapasitet til å ta vare på andre enn seg selv akkurat nå.. 

Noen som erfaring fra å leve med personer med psykisk sykdom? Hva med barnet i magen? Redd jeg kommer til å ende som alenemor for dette barnet, og det ønsker jeg virkelig ikke.. 

Jeg er svært selvstendig, og har alltid vært den sterke i forholdet vårt, men nå tærer det skikkelig på.

 

Anonymkode: dacaf...c16

[Reveenka]

Får han hjelp? Har han tatt ansvar for å skaffe seg hjelp? Hva tenker han om å gå i behandlingen, evnt ta medisiner?  Om han tar ansvar for sin egen helse ved å benytte seg av behandlingstilbud og medisiner så kan han bli bra igjen. 

Men om han selv ikke tar ansvar og gjør det han må for å bli bedre, men heller isolerer seg og dyrker psykdommen da må du tenke på deg selv og barnet i magen.. Du kan ikke hjelpe han om han ikke vil hjelpe seg selv 

[AnonymBruker]

Reveenka skrev (Akkurat nå):

Får han hjelp? Har han tatt ansvar for å skaffe seg hjelp? Hva tenker han om å gå i behandlingen, evnt ta medisiner?  Om han tar ansvar for sin egen helse ved å benytte seg av behandlingstilbud og medisiner så kan han bli bra igjen. 

Men om han selv ikke tar ansvar og gjør det han må for å bli bedre, men heller isolerer seg og dyrker psykdommen da må du tenke på deg selv og barnet i magen.. Du kan ikke hjelpe han om han ikke vil hjelpe seg selv 

Han har endelig innsett at han må ha hjelp, så han skal snart teste ut medisin. Jeg håper virkelig det vil hjelpe ham, og at han vil fortsette å be om samtaler med psykolog i tillegg. Det har vært en del ventetid her, men nå er han endelig inne i systemet. 

Som par har vi jevnlig samtaler med en terapeut via familievernkontoret, det er veldig godt for meg. Men jeg vet ikke hvor mye det gjør for ham egentlig.. 

Jeg er bare så redd for at han må bruke såpass lang tid på å finne seg selv igjen, at han skyver meg vekk og ødelegger det lille som er igjen av tillitt mellom oss.

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

[milletrille2]

Kjære deg,

skjønner at dette er mye og vanskelig! 

 

Jeg har vært nede i dype daler selv. Jeg kjenner ikke mannen din og vet ikke hvordan han har det, men på generell basis så tror jeg det er veldig vanlig å føle at man bare er til bry når man er langt nede. Jeg ville bare vekk og følte meg kun som en byrde og i veien i forholdet. Nå hadde jeg heller ikke en mann som støttet eller forstod, som jo ikke gjorde det enklere. Høres jo ut som dere har et godt forhold i bunn. Jeg tror han er syk og trenger hjelp. Er helt ekstremt hvor mørke, negative og irrasjonelle tanker man kan få om man er deprimert. Vanskelig å sette seg inn i for andre enn den det gjelder. Og i tillegg til da å være syk og ikke orke, så gnager den enormt dårlige samvittigheten for at man ikke klarer fungere og være der for deg og barna. Vil jeg tro. Er jo bare han som sitter på fasiten. Og dette handler nok ikke om deg. Tror absolutt dere kan komme ut av dette, men han bør nok få profesjonell hjelp. Jeg har til gode å møte en fastlege eller andre i det offentlige helsevesen som har forstått og respektert meg, men fått god hjelp i det private. Så får man bare ta den kostnaden. Hva du skal gjøre med barnet i magen, er det bare du som kan ta en avgjørelse på. Jeg tror helt sikkert det kommer til å gå kjempefint med barnet, høres jo ut som det vil få mange eldre søsken og en ressurssterk mor (og far, når han er frisk).  Sender deg masse gode tanker og  håper han og dere får den hjelpen dere trenger 🙂

[AnonymBruker]

Det kan ta uendelig lang tid å komme seg opp igjen. Det går gradvis - og er mye "et skritt frem og to tilbake".  Og økt fare for tilbakefall. Det må jo være enormt fortvilende med graviditetshormoner, usikkerhet og spenning i tillegg for han trenger nok deg mer enn noen gang før nå. 

Anonymkode: f3dcf...99b

[AnonymBruker]

Overrasket over at du ikke har fått beskjed om å ta abort ennå. Her på kg er det visst smartest å ta abort asap, egoistisk og slemt mot mannen å beholde barnet.

 

Ps: ikke min mening. Jeg håper mannen din får hjelp, og at han innser at dere kan bli en lykkelig familie på sikt.

Anonymkode: c8545...d39

[AnonymBruker]

milletrille2 skrev (8 minutter siden):

Kjære deg,

skjønner at dette er mye og vanskelig! 

 

Jeg har vært nede i dype daler selv. Jeg kjenner ikke mannen din og vet ikke hvordan han har det, men på generell basis så tror jeg det er veldig vanlig å føle at man bare er til bry når man er langt nede. Jeg ville bare vekk og følte meg kun som en byrde og i veien i forholdet. Nå hadde jeg heller ikke en mann som støttet eller forstod, som jo ikke gjorde det enklere. Høres jo ut som dere har et godt forhold i bunn. Jeg tror han er syk og trenger hjelp. Er helt ekstremt hvor mørke, negative og irrasjonelle tanker man kan få om man er deprimert. Vanskelig å sette seg inn i for andre enn den det gjelder. Og i tillegg til da å være syk og ikke orke, så gnager den enormt dårlige samvittigheten for at man ikke klarer fungere og være der for deg og barna. Vil jeg tro. Er jo bare han som sitter på fasiten. Og dette handler nok ikke om deg. Tror absolutt dere kan komme ut av dette, men han bør nok få profesjonell hjelp. Jeg har til gode å møte en fastlege eller andre i det offentlige helsevesen som har forstått og respektert meg, men fått god hjelp i det private. Så får man bare ta den kostnaden. Hva du skal gjøre med barnet i magen, er det bare du som kan ta en avgjørelse på. Jeg tror helt sikkert det kommer til å gå kjempefint med barnet, høres jo ut som det vil få mange eldre søsken og en ressurssterk mor (og far, når han er frisk).  Sender deg masse gode tanker og  håper han og dere får den hjelpen dere trenger 🙂

 

Takk for svar, dette fikk frem tårene hos meg ❤️ 

Jeg tror du har mye rett i det du skriver, om at han føler seg som en byrde, han vil skåne meg, og det siste han vil er å såre meg. Likevel er det akkurat det han gjør nå når han skyver meg unna. Jeg tror på ham når han sier han elsker meg, om ikke ville det vært lett for ham å gå. 

Jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger nå. Jeg har sagt at jeg ikke skal kreve noe av ham i denne tiden, selv om det er tøft. Jeg strever også, jeg kunne og trenge en klem. Men han har nok med seg selv akkurat nå, og så vil jeg ikke bare gi opp når ting blir vanskelig. 

Jeg har vært så i tvil om dette barnet, for selv om jeg ønsker det av hele mitt hjerte, så føles det som en katastrofe for ham akkurat nå. 

Takk ❤️ 

 

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det kan ta uendelig lang tid å komme seg opp igjen. Det går gradvis - og er mye "et skritt frem og to tilbake".  Og økt fare for tilbakefall. Det må jo være enormt fortvilende med graviditetshormoner, usikkerhet og spenning i tillegg for han trenger nok deg mer enn noen gang før nå. 

Anonymkode: f3dcf...99b

Det er ekstra vanskelig nå ja, jeg kjenner at følelsene ligger utenpå kroppen. Han har nok med seg selv, og jeg får ingen støtte i min "krise". Det er tungt. 

 

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

[milletrille2]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 

Takk for svar, dette fikk frem tårene hos meg ❤️ 

Jeg tror du har mye rett i det du skriver, om at han føler seg som en byrde, han vil skåne meg, og det siste han vil er å såre meg. Likevel er det akkurat det han gjør nå når han skyver meg unna. Jeg tror på ham når han sier han elsker meg, om ikke ville det vært lett for ham å gå. 

Jeg håper virkelig han får den hjelpen han trenger nå. Jeg har sagt at jeg ikke skal kreve noe av ham i denne tiden, selv om det er tøft. Jeg strever også, jeg kunne og trenge en klem. Men han har nok med seg selv akkurat nå, og så vil jeg ikke bare gi opp når ting blir vanskelig. 

Jeg har vært så i tvil om dette barnet, for selv om jeg ønsker det av hele mitt hjerte, så føles det som en katastrofe for ham akkurat nå. 

Takk ❤️ 

 

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

Fint om noen ord kan hjelpe  bittelitt❤  Du høres så reflektert og fin ut. Kan hende er dette noe av det tøffeste dere skal igjennom, men jeg tror og håper at dere skal komme ut av det og lande med begge beina støtt på bakken. Kanskje vil dere kjenne hverandre og ha et enda mer solid forhold når dere kommer dit. Du må virkelig bare legge hans oppførsel på sykdommen, hans tankesett og reaksjonsmønster er ikke friskt. Han ønsker nok verken å såre deg eller ødelegge tilliten dere i mellom, han klarer bare ikke være noe bedre akkurat nå. Vanskelig å sammenligne det med en fysisk sykdom, men tror ikke jeg får sagt nok at dette også er en tung sykdom. Han velger ikke dette selv. Så må han finne de personene som han ser kan hjelpe best mulig. Så må han selvfølgelig ville ha hjelp også, men det er ekstremt tungt og jeg hadde mest lyst til å forsvinne ned i et sort hull og bli der. Klarte ikke se hvordan jeg skulle bli meg selv igjen. Medisiner fungerte ikke for meg, men det kan være god hjelp i starten - men da sammen med samtaleterapi osv. Håper dere finner gode hjelpere på veien, kanskje du også skal ha en terapeut/coach/psykolog hvor du bare kan snakke om deg og dine tanker.  

Vil bare si at jeg skriver ut i fra egne erfaringer og de jeg har snakket med på veien. Hva mannen din går igjennom og hva han trenger for å bli frisk, er det bare han som kan si. Men dette handler ikke om deg, og du må nok bare smøre deg med en enorm porsjon tålmodighet og måtte tåle en del støyter på veien. Ikke det enkleste når du er gravid og kroppen dundrer på med hormoner! 

Om du ønsker barnet av hele ditt hjerte, så tror jeg du kommer til å slite med å tilgi deg selv om du skulle velge det bort. Så skjønner jeg at det er en ekstra byrde for mannen din nå, fordi han sikkert sliter veldig med at han ikke klarer være der for den gjengen han har nå. Også skal det komme et lite menneske til som krever sitt. Men tror kanskje det kan endre seg når han  blir frisk. Rart når disse barna først kommer til verden, veldig vanskelig å angre på

Tålmodigheten kommer nok til å bli satt på prøve, men jeg tror dette kommer til å gå bra for dere ❤

[AnonymBruker]

milletrille2 skrev (1 time siden):

Fint om noen ord kan hjelpe  bittelitt❤  Du høres så reflektert og fin ut. Kan hende er dette noe av det tøffeste dere skal igjennom, men jeg tror og håper at dere skal komme ut av det og lande med begge beina støtt på bakken. Kanskje vil dere kjenne hverandre og ha et enda mer solid forhold når dere kommer dit. Du må virkelig bare legge hans oppførsel på sykdommen, hans tankesett og reaksjonsmønster er ikke friskt. Han ønsker nok verken å såre deg eller ødelegge tilliten dere i mellom, han klarer bare ikke være noe bedre akkurat nå. Vanskelig å sammenligne det med en fysisk sykdom, men tror ikke jeg får sagt nok at dette også er en tung sykdom. Han velger ikke dette selv. Så må han finne de personene som han ser kan hjelpe best mulig. Så må han selvfølgelig ville ha hjelp også, men det er ekstremt tungt og jeg hadde mest lyst til å forsvinne ned i et sort hull og bli der. Klarte ikke se hvordan jeg skulle bli meg selv igjen. Medisiner fungerte ikke for meg, men det kan være god hjelp i starten - men da sammen med samtaleterapi osv. Håper dere finner gode hjelpere på veien, kanskje du også skal ha en terapeut/coach/psykolog hvor du bare kan snakke om deg og dine tanker.  

Vil bare si at jeg skriver ut i fra egne erfaringer og de jeg har snakket med på veien. Hva mannen din går igjennom og hva han trenger for å bli frisk, er det bare han som kan si. Men dette handler ikke om deg, og du må nok bare smøre deg med en enorm porsjon tålmodighet og måtte tåle en del støyter på veien. Ikke det enkleste når du er gravid og kroppen dundrer på med hormoner! 

Om du ønsker barnet av hele ditt hjerte, så tror jeg du kommer til å slite med å tilgi deg selv om du skulle velge det bort. Så skjønner jeg at det er en ekstra byrde for mannen din nå, fordi han sikkert sliter veldig med at han ikke klarer være der for den gjengen han har nå. Også skal det komme et lite menneske til som krever sitt. Men tror kanskje det kan endre seg når han  blir frisk. Rart når disse barna først kommer til verden, veldig vanskelig å angre på

Tålmodigheten kommer nok til å bli satt på prøve, men jeg tror dette kommer til å gå bra for dere ❤

Kloke ord ❤️ 

Hvor lang tid tok det for deg å komme dit du er i dag? 

Jeg vet jeg må gi ham space, og la ham finne ut av dette selv, men det er fryktelig vanskelig. Jeg har ingen å snakke med egentlig, ønsker heller ikke å utlevere ham til familie og venner. Håper vi kommer oss styrket gjennom dette, og da ønsker jeg ikke å ha "klagd" til andre om hvordan han er, hva han gjør og ikke gjør for meg, de kan fort endre syn på han når de ikke forstår omfanget av psykisk sykdom.

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

[milletrille2]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Kloke ord ❤️ 

Hvor lang tid tok det for deg å komme dit du er i dag? 

Jeg vet jeg må gi ham space, og la ham finne ut av dette selv, men det er fryktelig vanskelig. Jeg har ingen å snakke med egentlig, ønsker heller ikke å utlevere ham til familie og venner. Håper vi kommer oss styrket gjennom dette, og da ønsker jeg ikke å ha "klagd" til andre om hvordan han er, hva han gjør og ikke gjør for meg, de kan fort endre syn på han når de ikke forstår omfanget av psykisk sykdom.

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

Jeg har nok brukt noen år på vei ned før det bare stoppet seg helt. Depresjon i kombinasjon med en fysisk utmattelse. Tok meg 8 mnd før jeg fant en lege og coach som forstod meg og ikke bare delte ut piller. Så jeg har nok en litt annen situasjon. 3 mnd før den tyngste depresjonen slapp og har fortsatt å jobbe med det. Har det mye bedre nå. Helt skremmende hvor «gal» jeg var i tankesett og reaksjonsmønster 🙈 Umulig å si hvor lang tid det tar, men ville forberedt meg på å bruke resten av året, i hvert fall. Forhåpentligvis vil det være flere oppturer på vei tilbake, men også noen tilbakeslag. 
 

Du er pårørende og det ER kjempevanskelig! Samtidig som du skal være den sterke og blir sittende igjen med alt ansvaret. Og du må ha noen du kan snakke med, hør med fastlegen din om hen har noen å anbefale. 
 

For meg løsnet det først når jeg turte være åpen med de rundt meg om hvordan jeg hadde det. Blir utslitt av å prøve holde fasaden og til slitt går det bare ikke. Du har lov å klage og syns dette er blytungt du også! 

ønsker dere masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Som jeg tenker; han trenger hjelp, ikke et nytt barn. Jeg hadde tatt abort og heller fokusert på å få han opp igjen. Fyren sliter jo veldig.

Anonymkode: f81e5...020

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Som jeg tenker; han trenger hjelp, ikke et nytt barn. Jeg hadde tatt abort og heller fokusert på å få han opp igjen. Fyren sliter jo veldig.

Anonymkode: f81e5...020

Hun kan da ikke drepe ungen deres fordi pappa er syk. 

Anonymkode: 76c70...308

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hun kan da ikke drepe ungen deres fordi pappa er syk. 

Anonymkode: 76c70...308

De har ikke barn sammen.

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (2 timer siden):

De har ikke barn sammen.

De har et barn på vei.

Anonymkode: 76c70...308

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

De har et barn på vei.

Anonymkode: 76c70...308

Det er ikke et barn ennå. Det er et embryo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Som jeg tenker; han trenger hjelp, ikke et nytt barn. Jeg hadde tatt abort og heller fokusert på å få han opp igjen. Fyren sliter jo veldig.

Anonymkode: f81e5...020

Uten tanke på hva en eventuell abort vil gjøre med meg, og mitt forhold til ham? Det er faktisk ikke så sort/hvitt som det..

 

TS 

Anonymkode: dacaf...c16

[AnonymBruker]

milletrille2 skrev (20 timer siden):

Jeg har nok brukt noen år på vei ned før det bare stoppet seg helt. Depresjon i kombinasjon med en fysisk utmattelse. Tok meg 8 mnd før jeg fant en lege og coach som forstod meg og ikke bare delte ut piller. Så jeg har nok en litt annen situasjon. 3 mnd før den tyngste depresjonen slapp og har fortsatt å jobbe med det. Har det mye bedre nå. Helt skremmende hvor «gal» jeg var i tankesett og reaksjonsmønster 🙈 Umulig å si hvor lang tid det tar, men ville forberedt meg på å bruke resten av året, i hvert fall. Forhåpentligvis vil det være flere oppturer på vei tilbake, men også noen tilbakeslag. 
 

Du er pårørende og det ER kjempevanskelig! Samtidig som du skal være den sterke og blir sittende igjen med alt ansvaret. Og du må ha noen du kan snakke med, hør med fastlegen din om hen har noen å anbefale. 
 

For meg løsnet det først når jeg turte være åpen med de rundt meg om hvordan jeg hadde det. Blir utslitt av å prøve holde fasaden og til slitt går det bare ikke. Du har lov å klage og syns dette er blytungt du også! 

ønsker dere masse lykke til ❤️

Tusen takk! Godt å høre at du har det bedre, ønsker deg lykke til videre ❤️ 

TS

Anonymkode: dacaf...c16

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (3 timer siden):

Det er ikke et barn ennå. Det er et embryo.

Det er et ønska barn på vei. 

Anonymkode: 76c70...308

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (4 timer siden):

Det er ikke et barn ennå. Det er et embryo.

Dette er en holdning stort sett menn har. Vi kvinner får vanligvis et automatisk beskyttelsesinstinkt for det som er i magen, uansett hva slags navn man setter på det. Noen kvinner kan ta abort uten kvaler, mens andre ikke kan det. Å føle at man dreper noe man egentlig skal beskytte er en svært belastende følelse man ikke skal kimse av. 

(Jeg er for selvbestemt abort altså, men det er likevel ikke en enkel utvei for alle)

Anonymkode: b6839...ba7