På middag

[Gjest Gjest]

Det som er skikkelig kjipt, er å bli plassert ved siden av en som har alle sine venner på den andre siden, altså nesten snur ryggen til deg fordi han heller vil prate med kompisene sine enn deg. DA føler man seg forlatt, da. Og jeg er ikke av den stille typen, men lener meg heller ikke bortover bordet for å bryte inn i latterbrølene deres.

[:-) anna]

Uff jeg har hatt noen fryktelige opplevelser i bryllup.

Jeg er en pratmaker og blir bestandig plassert ved siden av de stille mistilpasse som har problemer med å snakke med folk. For "Anna kan snakke med alle"

Har opplevd de merkeligste ting... fra strikse tanter som skjeller meg ut fordi vi ungdommene plinga på glasset for å få brudeparet til å kysse, til folk som rett og slett ikke snakker. Ikke et ord... ikke engang et høflig svar på "så hva driver du med da..."

Etter en times enetale føler jeg meg på grensa til manisk.

Om bordmakkeren din ikke deltar på tross av flere forsøk er det lov å snakke med andre. En hver har ansvar for seg selv. Det er mer dårlig gjort å surmule i et bryllup enn¨å gi opp en håpløs samtale

[Gjest Gjest]

Vet du hva?!?! En samtale er ikke en enmannsjobb! Dersom vedkommende du prater med synes det du prater om er tåpelige eller irriterende kan jo de komme med mer spennende spørsmål! Og hvorfor skal man omformulere seg fordi andre ikke klarer å skjønne selv at de bør svare med annet en enstavelsessvar?

Når det er sagt er jeg en person som blir plassert med "stille" gjester, fordi jeg er flink til å få i gang samtaler. Likevel synes jeg at det skal være unødvendig at jeg ved alle middager må ha denne "jobben." Det hadde vært hyggelig å slippe det ansvaret det blir å varte opp de stille.

←

Men da synes jeg du rett og slett bare kan gjøre som du føler for; snakke eller ikke snakke! Og be om et annet bord neste gang.

[Kafka]

Når du er ute eller hjemme hos noen på middag, i selskap, eller lignende og havner ved siden av et skikkelig kjedelig menneske; du får kanskje bare ja/nei svar når du spør om noe, kanskje vedkommende bare snakker om jobben sin som fotterapeut eller noe i den duren, uansett sitter du nå ved siden av en sosial misfit;

Hvor mye tid bruker du på å snakke med vedkommende før du gir opp? Når er det "lov" å gi blaffen og bare snakke med dem som gir deg noe, og la vedkommende sitte der i tausheten sin? Eller er det ikke "lov" i det hele tatt?

←

ja visst! Det er døden når det skjer

Det er svært få jeg ikke kommer overens med, og ikke finner noe å prate med om, men det skjer jo en sjelden gang. Det kan være noen man bare ikke har noe til felles med, eller som bare elsker å prate om, være seg jobben sin som ikke sier meg noe, eller annet. Det er ja

Jeg ville ikke bruke ord som det å 'gi opp' for slik tenker jeg ikke på det - men jeg ville kansje prøve å vri samtalen over, eller mot andre slik at vi ikke ble sittende 'alene' men fikk innvolvere andre og kansje få noen andre innspill som kunne være mer interessant der og da.

Og sist men ikke minst, så ville jeg sikkert merket meg det til neste gang, dersom den kom, og satt meg sammen med noen andre :icon_smile: