På middag

[Laban]

Når du er ute eller hjemme hos noen på middag, i selskap, eller lignende og havner ved siden av et skikkelig kjedelig menneske; du får kanskje bare ja/nei svar når du spør om noe, kanskje vedkommende bare snakker om jobben sin som fotterapeut eller noe i den duren, uansett sitter du nå ved siden av en sosial misfit;

Hvor mye tid bruker du på å snakke med vedkommende før du gir opp? Når er det "lov" å gi blaffen og bare snakke med dem som gir deg noe, og la vedkommende sitte der i tausheten sin? Eller er det ikke "lov" i det hele tatt?

[Arkana]

Tja, jeg ville nok prøvd en del, men generelt synes jeg livet er for kort til å kaste det bort på folk som ikke gir meg noe som helst. Det kommer litt an på situasjonen.

[Gjest gjest1]

Ohh, det er en vanskelig situasjon. Hvis personen viser absolutt ingen interesse av å snakke med meg, så ville jeg gitt opp. Eventuelt prøvd å snakke med personen ved siden av han igjen.

Jeg har veldig gode sosiale evner, men av og til må man bare gi opp.. Litt pinlig når det skjer dog. Engang ble jeg plasser på enden av et bord, rett ved siden av en gørrkjedelig kollega til kjæresten min, og ovenfor et par som antagelig fiklet under bordet (...). Føltes som om jeg hadde en times-lang monolog den kvelden...

[Gjest Gjest]

Når du er ute eller hjemme hos noen på middag, i selskap, eller lignende og havner ved siden av et skikkelig kjedelig menneske; du får kanskje bare ja/nei svar når du spør om noe, kanskje vedkommende bare snakker om jobben sin som fotterapeut eller noe i den duren, uansett sitter du nå ved siden av en sosial misfit;

Hvor mye tid bruker du på å snakke med vedkommende før du gir opp? Når er det "lov" å gi blaffen og bare snakke med dem som gir deg noe, og la vedkommende sitte der i tausheten sin? Eller er det ikke "lov" i det hele tatt?

←

Om det er noen som er stille, så er kansje plassert der med vilje? Pga du er flink til å prate,løse stemningen?

Om du gir opp, så har du ikke gjort jobben din

[Gjest Aloha]

For ikke så lenge siden havnet jeg og sambo på bord med to andre par i en setting hvor alle var ukjente for hverandre. Jeg prøvde da å snakke litt med det paret som satt meg nærmest, stilte forskjellige spørsmål, og de eneste svarene jeg fikk var "ja" eller "nei" f.eks. Ingen spørsmål tilbake. Da begynte jeg etter hvert å henvende meg mer mot den andre siden av bordet, noe som må være "lov" når sidemannen faktisk ikke viser noe interesse for å snakke med deg.

[Laban]

Om det er noen som er stille, så er kansje plassert der med vilje? Pga du er flink til å prate,løse stemningen?

Om du gir opp, så har du ikke gjort jobben din

←

Tanken har slått meg også. Særlig var det en middag jeg led meg igjennom... Da jeg kom til de sammen menneskene noen måneder senere, ble jeg plassert sved siden av samme fyren igjen, fordi "det så ut som om vi fant tonen" (dvs fyren klarte for en gangs skyld å lire av seg et par ord, og jeg kjedet meg til døde).

Men jeg synes faktisk ikke at det er fair at jeg skal tildeles en "jobb" når jeg er på middag.

En annen irriterende ting er i noen vennekretser, hvor det (særlig når det blir kaffe og avec-tid) er forventet at jentene samler seg i den ene enden av bordet for å diskutere gardiner, graviditet og ildfaste former, mens mannfolka sitter i den andre enden og diskuterer alle de interessante tingene som krig og fred og religion og politikk og sånn.

[Gjest Embla s]

En annen irriterende ting er i noen vennekretser, hvor det (særlig når det blir kaffe og avec-tid) er forventet at jentene samler seg i den ene enden av bordet for å diskutere gardiner, graviditet og ildfaste former, mens mannfolka sitter i den andre enden og diskuterer alle de interessante tingene som krig og fred og religion og politikk og sånn. 

←

Enig! Er kjedelig å splitte opp etter kjønn og snakke om jente- gutteting hver for seg! Jenteting kan jeg snakke med venninner om når vi er alene!

Til spørsmålet: Jeg tror jeg er ganske flink til å snakke med stille personer (hvis jeg har litt overskudd, vel å merke) men det er slitsomt! Det blir vel ofte til at man snakker mer med mer pratsomme mennesker, men det går jo da ann å trekke de stille inn i samtalen? Om så bare ved å bruke øyne og mimikk, signalisere at de på en måte er med (hvis du skjønner hva jeg mener? ble litt klønete..).

[Hu i Svingen]

Nå vet jeg hvor jeg skal plassere deg i min middag!

[Laban]

Setter du meg sammen med stille fetter Jørn en gang til, kommer jeg til å holde en svært beklemringsverdig tale om din fremferd i ungdomstiden!

[Gjest Gjesta]

Jeg prøver så langt det går. jeg kan være altfor høflig noen ganger Noen ganger må jeg bare gi opp, og da blir jeg helt taus jeg også.

[Gjest Gjest]

Sitter sidepersonen der og bare svarer "ja og nei" og er kjedelig, så ville jeg ha forsøkt litt videre for å se om personen bare er sjenert eller noe.

Dersom det ikke gikk og vi ikke hadde personlig kjemi eller connection, ville jeg tenkt at det er ikke mitt problem at denne personen ikke vil snakke. Så ville jeg ha oversett personen resten av kvelden og ikke kastet bort min tid. Så ville jeg ha sett meg om etter andre samtale partnere.

[Gjest Gjest]

Kommer an på situasjonen - hvor høytidelig det er, hvor forpliktende og hvem man er på fest hos. I familieselskap, bryllup o.l ville jeg nok anstrengt meg litt ekstra, det samme om det var "viktig" av andre grunner. Men jeg har vært på større studentmiddager hvor man rett nok har folk til bords, men hvor jeg har blitt "sviktet" av bordkavaleren som var mer interessert i å sjekke opp hun ved siden av, blitt flau ovver klassevenninne som ikke SNUDDE seg mot bordkavaleren engang, og "overtatt" andres bordmenn fordi VI hadde det morsommere sammen... Greit nok, man skal være høffling og gjerne høre litt på andres kjedelige samtaler, men i noen sammenhenger er det grenser for hvor lange man gidder. Viktig å ha det hyggelig også, da.

[Gjest Gjest]

Jeg prøver en stund, men går det helt i stå, så snakker jeg heller med de andre rundt bordet

[Mini_me]

Jeg er ikke så flink til small talk. Dersom folk ikke viser meg interesse, gir jeg fort opp. Da er det vel ikke uhøflig? Enten så snakker jeg med den andre sidemannen, eller de over bordet.... så stivt er det sjelden i mine selskap at ikke det går an.

[Gjest (Ursula)]

Jeg syns ikke man har noe ansvar for å underholde andre man tilfeldigvis sitter ved siden av i et selskap.

Det er ikke alle som ønsker smalltalk, noen er sjenerte og trenger litt tid osv.

Det kan være flere grunner til at praten går tregt, og jeg mener at enhver har ansvar for å inkludere seg selv i en samtale, samtidig som man bør få være ifred om man ikke ønsker å prate med sidemannen.

Det kan selvsagt være vanskelig å tolke enstavelsessvar - Er vedkommende uinteressert eller sjenert ?

Da kan man, om man ønsker, prøve litt til, stille noen spørsmål og se om vedkommende tiner etterhvert, men om man stadig får avvisende og korte svar- Kan man kanskje ta hintet etterhvert og heller finne andre samtalepartnere.

[Gjest Gjest]

Stille åpne spørsmål som ikke kan besvares med ja eller nei, om du gidder å bruke tid på å formulere deg da. Tenkt på at det det også kan være du som stiller tåpelige eller irriterende spørsmål....

[Gjest Gjest]

Stille åpne spørsmål som ikke kan besvares med ja eller nei, om du gidder å bruke tid på å formulere deg da. Tenkt på at det det også kan være du som stiller tåpelige eller irriterende spørsmål....

←

Vet du hva?!?! En samtale er ikke en enmannsjobb! Dersom vedkommende du prater med synes det du prater om er tåpelige eller irriterende kan jo de komme med mer spennende spørsmål! Og hvorfor skal man omformulere seg fordi andre ikke klarer å skjønne selv at de bør svare med annet en enstavelsessvar?

Når det er sagt er jeg en person som blir plassert med "stille" gjester, fordi jeg er flink til å få i gang samtaler. Likevel synes jeg at det skal være unødvendig at jeg ved alle middager må ha denne "jobben." Det hadde vært hyggelig å slippe det ansvaret det blir å varte opp de stille.

[tommeline]

En annen irriterende ting er i noen vennekretser, hvor det (særlig når det blir kaffe og avec-tid) er forventet at jentene samler seg i den ene enden av bordet for å diskutere gardiner, graviditet og ildfaste former, mens mannfolka sitter i den andre enden og diskuterer alle de interessante tingene som krig og fred og religion og politikk og sånn. 

←

Dette hørtes da utrolig gammeldags ut (minner meg om gamle filmer da mennene alltid samles i røykerommet og spiller kort..). Hadde i allle fall gjort mitt for å snu denne trenden hvis det var meg...

Når det gjelder bordkavalerer er nok jeg av den typen som ville pratet med de på andre siden etterhver, hvis jeg ikke fikk noe annen respons enn "ja" og "nei" og ellers ikke noe feedback. Jeg føler meg ikke tilpass hvis jeg bare må sitte å snakke om meg og mitt til en som ikke gir noe respons.

[Usikker]

En del av voksen-livet er å ha en uinteressert/kjedelig/beskjeden borddame/kavalèr av og til. Og er man voksen så tåler man vel det - det skjer vel ikke akkurat hver dag :klø:

Også oppfører man seg deretter - man er liksom voksen

[Gjest Gjest]

En del av voksen-livet er å ha en uinteressert/kjedelig/beskjeden  borddame/kavalèr av og til.  Og er man voksen så tåler man vel det - det skjer vel ikke akkurat hver dag  :klø:

Også oppfører man seg deretter - man er liksom voksen 

←

Av og til er det greit! Hvis det skjer hver gang blir man lei! (Og det er ikke pga. meg at bordkavalerene mine er kjedelige/stille- de er sånn i utgangspunktet! )