Er typen min barnslig? Hva ville dere gjort i denne situasjonen? Vet ikke om jeg klarer å tilgi.

[AnonymBruker]

Vi har hatt det skikkelig fint den siste tiden. Har sett skikkelig lyst på hele forholdet å tenkt han har skjerpet seg, vi har hatt noen små diskusjoner i ny og ne. Jeg selv har skjerpet meg på min del, for før hadde jeg en tendens til å henge meg opp i små ting å overforklare det. Tar selvkritikk der og skjønner han blir frustrert på det. Dette er nå en god stund siden det skjedde sist

Skulle ta graviditetstest her om dagen for sikkerhetskyld, han ble da sint på meg fordi jeg ikke kunne gå å tisse å ta den når han ba meg om det. Ble helt sjokka over holdningen hans til det. Jeg skjønner jo såklart at han sikkert var stressa og han vil ikke bli far så tidlig (vi er i starten av 20 årene), men å la det gå utover meg på den måten å bli så sint som han ble? Ble såret over det, han ble direkte furten og prøvde å legge dårlig samvittighet på meg fordi jeg ikke hadde nødt på do der og da. Han mente jeg er urimelig, så jeg sa til han okei men gå å tiss selv nå da? svaret hans var "Det er en annen situasjon, jeg må ikke ta en test". Som jeg håper dere forstår ble jeg helt satt ut av tankemåten her. I tillegg til han ble sint på meg. Det sårte jo skikkelig, jeg er en følsom person. Jeg prøver ofte å snakke oss til en enighet, noe som ofte blir så frustrerende og vanskelig siden han er mer opptatt av å komme med "comebacks" enn å faktisk få det bedre. Så jeg har lett for å gråte siden hele situasjonen blir mentalt slitsom for meg. 

Når jeg gråter får jeg høre at det ikke er hans feil at jeg gråter. Når jeg forklarer han at jeg blir sliten av situasjonen å at jeg trenger at han hører på meg så nekter han for at han noen gang kommer til å si unnskyld, å at han ikke vet hvorfor jeg gråter. Det eneste han "vet" er hat HAN ikke er grunnen, resten kan jeg spørre meg selv om. Denne holdningen her synes jeg er direkte skremmende. At noen kan være så sårbar forran partner så blir man slengt sånne ufølsomme ting til. Som at jeg er en psykisk syk person som gråter ukontrollerbart uten grunn. Jeg synes det er helt sykt. Han er aldri interessert i å ordne opp i småuenigheter, men heller sende stikk tilbake for å såre mest mulig å "vinne" diskusjonen.

Igår skjedde noe ala det samme bare ikke like ekstremt. Jeg ba han bare ta bort smulene fra kjøkkenbenken da jeg vil ha det ryddig. Så istedet for å bare gå å ta de bort, noe som tar 1 sekund å gjøre så kommer han med "kan du ikke være litt takknemlig for at jeg tok oppvasken?" "Jeg gjør en god gjerning for deg da burde du gjøre det for meg også". Jeg sier da til han at ja jeg kan bli flinkere til å putte tallerkene mine rett i oppvaskmaskinen da om det er et problem, men at å tørke opp smulene etter seg burde være et selvfølge fra hans side. Det er ikke noe som skal ligge i timesvis på kjøkkenbenken som vi skal tørke opp etter hverandre for å gjøre "gode gjerninger". Dette resulterte i at han var småfurten og skulle alltid ha den "du også" logikken. 

Synes bare hele situasjonene her blir så barnslige. Jeg blir sliten mentalt. Hovedproblemet her er vel egentlig det at når jeg blir så sliten at jeg bryter sammen så avviser han følelsene mine. Han sier at jeg ikke er såret, det er så rart å høre når han ikke bestemmer hva jeg føler. Jeg sier ikke at han skal forstå meg 100% men å bare vise at han ikke vil meg vondt hadde gjort situasjonen bedre. Uenigheter er greit, men han kan vel ikke være uenig i følelsene mine. Han bestemmer jo nærmest hva jeg føler som er helt surrealistisk tankegang. Kjenner jeg er enda såret over at vi som har hatt det så bra den siste tiden fikk det så dårlig nå. 

Han forteller meg hver dag at han er glad i meg, han er en fin person ellers. Han kan også være ganske følsom og støttendes, men av og til virker det bare som han bytter helt personlighet. Jeg tør ikke gråte forran han, når jeg gråter føler jeg meg som en byrde og unormal, for det har han sagt noen ganger jeg er når jeg gråter.

Selv sier han også at jeg må stole på han og åpne meg for han, men jeg klarer ikke det når jeg føler det er 50/50 om jeg får en klem eller om jeg får en dritt kommentar. Jeg vet ikke. Klarer ikke helt å tilgi denne oppførselen enda. Er enda et sår inni meg.

Måtte bare få en liten utblåsning, takk som orket å lese.

 

Anonymkode: 94a02...f74

[AnonymBruker]

Vanskelig å bedømme bare ut ifra ett innlegg, men synes det er utrolig rart å bli sur for at du ikke må tisse der og da? At han ikke klarer å sette seg inn i den situasjonen er bare snodig, han klarer helt sikkert heller ikke å tvangstisse.

At han ønsker skryt for at han gjør dagligdagse gjøremål er også litt snodig. Han kan ikke bli bedt om å rydde noe annet, fordi han har jo vært så flink å ta oppvasken? Barnslig. Forventer vi kvinner skryt fordi vi tar oppvasken liksom? Nei. 

I tillegg synes jeg det er litt illevarslende at han bare fornekter følelsene dine. Han trenger ikke nødvendigvis forstå reaksjonen, men han bør anerkjenne følelsene dine. Det er det minste en partner bør kunne gjøre. Okei, hvis en person er fryktelig sutrete og griner for alt mulig kan jeg forstå at man bare avfeier alt til slutt (been there), men at han sier du er unormal når du gråter? Hallo? Hva slags kald type er du sammen med? 

 

Men som sagt innledningsvis, vi får jo bare én side her. Men jeg forstår du blir sliten. Håper graviditetstesten var negativ så du ikke er bundet til denne typen resten av livet, for du er ung ennå og det finnes andre menn

Anonymkode: daa89...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vi har hatt det skikkelig fint den siste tiden. Har sett skikkelig lyst på hele forholdet å tenkt han har skjerpet seg, vi har hatt noen små diskusjoner i ny og ne. Jeg selv har skjerpet meg på min del, for før hadde jeg en tendens til å henge meg opp i små ting å overforklare det. Tar selvkritikk der og skjønner han blir frustrert på det. Dette er nå en god stund siden det skjedde sist

Skulle ta graviditetstest her om dagen for sikkerhetskyld, han ble da sint på meg fordi jeg ikke kunne gå å tisse å ta den når han ba meg om det. Ble helt sjokka over holdningen hans til det. Jeg skjønner jo såklart at han sikkert var stressa og han vil ikke bli far så tidlig (vi er i starten av 20 årene), men å la det gå utover meg på den måten å bli så sint som han ble? Ble såret over det, han ble direkte furten og prøvde å legge dårlig samvittighet på meg fordi jeg ikke hadde nødt på do der og da. Han mente jeg er urimelig, så jeg sa til han okei men gå å tiss selv nå da? svaret hans var "Det er en annen situasjon, jeg må ikke ta en test". Som jeg håper dere forstår ble jeg helt satt ut av tankemåten her. I tillegg til han ble sint på meg. Det sårte jo skikkelig, jeg er en følsom person. Jeg prøver ofte å snakke oss til en enighet, noe som ofte blir så frustrerende og vanskelig siden han er mer opptatt av å komme med "comebacks" enn å faktisk få det bedre. Så jeg har lett for å gråte siden hele situasjonen blir mentalt slitsom for meg. 

Når jeg gråter får jeg høre at det ikke er hans feil at jeg gråter. Når jeg forklarer han at jeg blir sliten av situasjonen å at jeg trenger at han hører på meg så nekter han for at han noen gang kommer til å si unnskyld, å at han ikke vet hvorfor jeg gråter. Det eneste han "vet" er hat HAN ikke er grunnen, resten kan jeg spørre meg selv om. Denne holdningen her synes jeg er direkte skremmende. At noen kan være så sårbar forran partner så blir man slengt sånne ufølsomme ting til. Som at jeg er en psykisk syk person som gråter ukontrollerbart uten grunn. Jeg synes det er helt sykt. Han er aldri interessert i å ordne opp i småuenigheter, men heller sende stikk tilbake for å såre mest mulig å "vinne" diskusjonen.

Igår skjedde noe ala det samme bare ikke like ekstremt. Jeg ba han bare ta bort smulene fra kjøkkenbenken da jeg vil ha det ryddig. Så istedet for å bare gå å ta de bort, noe som tar 1 sekund å gjøre så kommer han med "kan du ikke være litt takknemlig for at jeg tok oppvasken?" "Jeg gjør en god gjerning for deg da burde du gjøre det for meg også". Jeg sier da til han at ja jeg kan bli flinkere til å putte tallerkene mine rett i oppvaskmaskinen da om det er et problem, men at å tørke opp smulene etter seg burde være et selvfølge fra hans side. Det er ikke noe som skal ligge i timesvis på kjøkkenbenken som vi skal tørke opp etter hverandre for å gjøre "gode gjerninger". Dette resulterte i at han var småfurten og skulle alltid ha den "du også" logikken. 

Synes bare hele situasjonene her blir så barnslige. Jeg blir sliten mentalt. Hovedproblemet her er vel egentlig det at når jeg blir så sliten at jeg bryter sammen så avviser han følelsene mine. Han sier at jeg ikke er såret, det er så rart å høre når han ikke bestemmer hva jeg føler. Jeg sier ikke at han skal forstå meg 100% men å bare vise at han ikke vil meg vondt hadde gjort situasjonen bedre. Uenigheter er greit, men han kan vel ikke være uenig i følelsene mine. Han bestemmer jo nærmest hva jeg føler som er helt surrealistisk tankegang. Kjenner jeg er enda såret over at vi som har hatt det så bra den siste tiden fikk det så dårlig nå. 

Han forteller meg hver dag at han er glad i meg, han er en fin person ellers. Han kan også være ganske følsom og støttendes, men av og til virker det bare som han bytter helt personlighet. Jeg tør ikke gråte forran han, når jeg gråter føler jeg meg som en byrde og unormal, for det har han sagt noen ganger jeg er når jeg gråter.

Selv sier han også at jeg må stole på han og åpne meg for han, men jeg klarer ikke det når jeg føler det er 50/50 om jeg får en klem eller om jeg får en dritt kommentar. Jeg vet ikke. Klarer ikke helt å tilgi denne oppførselen enda. Er enda et sår inni meg.

Måtte bare få en liten utblåsning, takk som orket å lese.

 

Anonymkode: 94a02...f74

Høres ut som dere begge er drittunger. Desverre. 

Anonymkode: cd6ef...f99

[AnonymBruker]

Han er i hvert fall i kronisk forsvarsposisjon, noe som er veldig slitsomt. Slikt må møtes hardt, ikke med gråt, men jeg vet ikke om du klarer det akkurat nå. Du må finne ut om du orker dette i lengden selv.

Anonymkode: 22622...df7

[Gjest Lunaris]

Han er en manchild.

[AnonymBruker]

Synes dere begge virker barnslig. 

Du mener du har behov for en pusegutt, som stryker og trøster deg, men han virker ikke til å være den typen. Kanskje du faktisk trenger en mann som kan hjelpe deg å "tøffe deg opp" litt? 

Det er faktisk ikke hans feil at du gråter. Det er din måte å reagere på. Mulig gråten kan være trigget av noe han har sagt el.l. Om du provoserer han, hvorpå han reagerer med å slå til deg, er det ikke din feil at han slo deg. Man er ansvarlig for sin egen reaksjon. 

 

Anonymkode: 0c3a2...289

[Tulling]

Han høres umoden og usikker ut, og nekter å ta ansvar for egne følelser, samt hvordan han påvirker andre mennesker.

Emosjonell 3åring. 

Dette er "above your pay grade" å fikse. Så ikke tro at du kan ta tak i hans problemer for han. Han må granske seg selv nøye i noen år før det kanskje blir folk av han.

[Fiffig]

Det virker ikke som dere er på samme planet. Jeg hadde nok også blitt irritert over en som så på alle små diskusjoner som en debatt han måtte vinne. De er jo ganske små ting dere krangler om, og dere er tydelig unge begge to, men noe er jo i veien med kommunikasjonen, hvis ikke kunne tingene bli løst enkelt. Jeg vet ikke noe om tonefall eller måten du sier ting på, for det kan også spille inn og gjøre at han går mer i forsvarsposisjon, men det er jo umulig å si ut fra innlegget. 

[AnonymBruker]

Dette hørtes slitsomt ut..

Her får vi bare en side, og det er din. Og bare ut i fra din side så fremstår du som veldig fintfølende og som du har et ekstremt behov for å diskutere hver enkelt lille ting. Så jeg ville vell kanskje forsøkt å jobbe litt med meg selv...

Anonymkode: ffe00...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Synes dere begge virker barnslig. 

Du mener du har behov for en pusegutt, som stryker og trøster deg, men han virker ikke til å være den typen. Kanskje du faktisk trenger en mann som kan hjelpe deg å "tøffe deg opp" litt? 

Det er faktisk ikke hans feil at du gråter. Det er din måte å reagere på. Mulig gråten kan være trigget av noe han har sagt el.l. Om du provoserer han, hvorpå han reagerer med å slå til deg, er det ikke din feil at han slo deg. Man er ansvarlig for sin egen reaksjon. 

 

Anonymkode: 0c3a2...289

Jeg har ikke behov for en pusegutt som trøster og puser på meg når jeg er lei meg av en diskusjon. Derimot så trenger jeg å bli tatt hensyn til når jeg blir lei meg. Det å slutte å kaste spyd mot meg når jeg åpenbart er lei meg hadde vært en fin start. Å forstå når grensa er nådd. 

Du kan heller ikke sammenligne det at jeg gråter og det å slå. Hadde du heller sagt sint er det greit, sint er en følelse. Noe det å være trist også er som resulterer i gråt. Man kan ikke styre følelser, men man kan styre handlinger. Alle har lov å reagere med følelser synes jeg.

Anonymkode: 94a02...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette hørtes slitsomt ut..

Her får vi bare en side, og det er din. Og bare ut i fra din side så fremstår du som veldig fintfølende og som du har et ekstremt behov for å diskutere hver enkelt lille ting. Så jeg ville vell kanskje forsøkt å jobbe litt med meg selv...

Anonymkode: ffe00...61d

Jeg har jo ikke det. Situasjonene her oppsto av at 1. han ble sint på meg fordi jeg ikke kunne gå på do med en gang, at jeg var urimelig av meg å satte han i en stressende situasjon. 2. Han kom i forsvarmodus fordi jeg spurte om han kunne rydde smulene fra kjøkkenbenken. 

ts

Anonymkode: 94a02...f74

[Realverdien]

Du er sammen med en guttunge..de er ikke vant med maset og følelseseriet fra kvinner.

Finn deg en mer moden mann som kan håndtere at du ikke håndterer at noen brødsmuler ligger på benken til kveldsryddings, så blir det nok mer harmonisk skal du se.

Lykke til med graviditetstesten.

[Sokkar]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke behov for en pusegutt som trøster og puser på meg når jeg er lei meg av en diskusjon. Derimot så trenger jeg å bli tatt hensyn til når jeg blir lei meg. Det å slutte å kaste spyd mot meg når jeg åpenbart er lei meg hadde vært en fin start. Å forstå når grensa er nådd. 

Du kan heller ikke sammenligne det at jeg gråter og det å slå. Hadde du heller sagt sint er det greit, sint er en følelse. Noe det å være trist også er som resulterer i gråt. Man kan ikke styre følelser, men man kan styre handlinger. Alle har lov å reagere med følelser synes jeg.

Anonymkode: 94a02...f74

Men det kan hende hans følelse når du gråter er irritasjon. Når du da fortsetter å gråte, blir han meir irritert. Din gråt er et resultat av din følelse (tristhet), hans hakking er et resultat av hans følelse (irritert). 

Hvem skal endre sin handling, siden det er greit med alle følelser? 

[AnonymBruker]

Her er begge to for unge til å være i et forhold. Bruk ungdomstiden på andre ting enn å gnåle på en kjæreste. Du har god nok tid til å finne en mann etter at du har funnet deg selv. 

Anonymkode: b25d9...f34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Han er i hvert fall i kronisk forsvarsposisjon, noe som er veldig slitsomt. Slikt må møtes hardt, ikke med gråt, men jeg vet ikke om du klarer det akkurat nå. Du må finne ut om du orker dette i lengden selv.

Anonymkode: 22622...df7

Ja, er det jeg er klar over. Skulle ønske jeg var mer den typen som ga blaffen, ignorerte han, pakket kofferten og dro. At jeg hadde litt mer bein i nesa til å heve hodet og vært strengere. Jeg er dessverre ikke sånn, da jeg vil alltid at vi skal ha det fint. Så jeg prøver ofte å ordne opp fortest mulig med å ha en saklig samtale der vi kan 1. se på problemet. 2 finne ut hva som utløser det, også ta det derfra å lære og kjenne. Jeg liker ikke dårlig stemning

Derimot er det vanskelig når jeg blir møtt med mye motstand når man prøver å kommunisere, så ja det er skikkelig slitsomt når det skjer. 

Anonymkode: 94a02...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ikke behov for en pusegutt som trøster og puser på meg når jeg er lei meg av en diskusjon. Derimot så trenger jeg å bli tatt hensyn til når jeg blir lei meg. Det å slutte å kaste spyd mot meg når jeg åpenbart er lei meg hadde vært en fin start. Å forstå når grensa er nådd. 

Du kan heller ikke sammenligne det at jeg gråter og det å slå. Hadde du heller sagt sint er det greit, sint er en følelse. Noe det å være trist også er som resulterer i gråt. Man kan ikke styre følelser, men man kan styre handlinger. Alle har lov å reagere med følelser synes jeg.

Anonymkode: 94a02...f74

Å gråte er ikke en følelse. Å gråte er en reaksjon, å slå/være fysisk er også en reaksjon. 

Man kan ikke styre følelsene sine, men man kan styre reaksjonene sine. Og ja, man kan lære seg å kontrollere hvordan følelsene kommer til uttrykk, altså f.eks. hvor lett man gråter. 

Anonymkode: 0c3a2...289

[AnonymBruker]

Sokkar skrev (3 minutter siden):

Men det kan hende hans følelse når du gråter er irritasjon. Når du da fortsetter å gråte, blir han meir irritert. Din gråt er et resultat av din følelse (tristhet), hans hakking er et resultat av hans følelse (irritert). 

Hvem skal endre sin handling, siden det er greit med alle følelser? 

Han var irritert fra før jeg begynte å gråte, men ja uansett. Det er greit å bli irritert, han har full rett til å bli irritert på meg. Men for at vi skal ha det bra må begge to kunne annerkjenne følelsene til hverandre uten å være stygg mot hverandre. Det er forskjell på å gråte og det å være stygg med noen. Gråt er også en handling av en følelse, men det er ikke like kontrollerbart som det å komme med stygge utsagn. Om det at jeg gråter er en byrde for han, burde han ikke være i forhold. Gråting er unngåelig, stygge kommentarer derimot kan man holde seg for god for. 

 

Anonymkode: 94a02...f74

[mjaus]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her er begge to for unge til å være i et forhold. Bruk ungdomstiden på andre ting enn å gnåle på en kjæreste. Du har god nok tid til å finne en mann etter at du har funnet deg selv. 

Anonymkode: b25d9...f34

Det er ikke noe som heter å være for ung til å være i forhold, onkelen og tanta mi har vært sammen siden de gikk i 7. klasse. De er nå i 40 årene. 

tull og tøys!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Høres ut som dere begge er drittunger. Desverre. 

Anonymkode: cd6ef...f99

Hva skal jeg gjøre for å være mindre drittunge?

Anonymkode: 94a02...f74

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker minst like barnslig og slitsom, ts. Dette her er nok en god kombinasjon av dårlig match og dårlig kommunikasjon. 

Anonymkode: 06317...425