Jeg skal bli tante. Men kjenner ikke stor glede... Er jeg urimelig?

[AnonymBruker]

Fikk vite at jeg skal bli tante til høsten. 

Problemet er at jeg ikke lenger har så god relasjon til søsteren min som jeg hadde før. Jeg fikk et barn tidlig, som søsteren min var veldig engasjert i. Passet barnet mitt, vært mye på besøk osv. Så, flere år etter fikk jeg enda et barn. Dette barnet har et syndrom som gir flere diagnoser, bla diagnose innefor autismespekteret. 

Min søster var engasjert første året, men så begynte det å merkes at hun mislikte barnet. Jeg kjente dette var ubehagelig. Hun har trukket seg mer og mer unna, og min måte å forsvare barnet mitt på var å kutte en stor del av kontakten. 

Sist vi var samlet var for 3 år siden, og det var da jeg bestemte meg for å skjerme barnet mitt fra tanten sin. Hun viste tydelig irritasjon over barnet og ga klare tegn til avsky. 

Etter dette har vi egentlig sklidd fra hverandre. Jeg setter barnet mitt først. 

Nå skal hun altså få sitt første barn selv. Og jeg kjenner jeg ikke klarer å glede meg. Barnet er jo selvsagt uskyldig her, men opplevelsene mine for min søster og mitt barn har ødelagt gleden min. Hvorfor skal jeg bli glad når hun ikke liker barnet mitt, er tankene som svirrer...

Kommer dette til å endre seg? Jeg har ikke sagt noe til søsteren min, men hun virker likevel ubrydd med at vi har mistet kontakten, så regner med det ikke spiller noen stor rolle for henne. Hadde jeg sagt at jeg ikke liker måten hun behandler barnet mitt, ville hun jo nektet på det. Og kanskje gått inn med en falsk væremåte for at det skulle virke greit med barnet mitt. 

Vet ikke hva jeg vil frem til egentlig, måtte bare lufte tanken min... Håper jeg kan føle det annerledes når barnet er født... 

Anonymkode: 97133...b93

[SnartMammaLykke]

Ikke la det gå ut over barnet.

Kutt kontakten med søsteren din heller

Endret 8. juni 2021 av SnartMammaLykke

[AnonymBruker]

Hun blir nok helt annerledes når hun selv får barn. Da får hun kanskje et annet syn på barn og barn generelt med diagnoser og det som er. Kanskje hun synes det er vanskelig med barnet ditt? Kanskje hun ikke forstår barnet eller ikke får den kontakten hun håpte på? 
kanskje hun selv får et barn med diagnose? 
det beste som kan skje deg er at hun selv får et barn, da vil hun tenke annerledes vil jeg tro. 
 

men jeg skjønner godt din reaksjon!! Hadde mine søsken vist avsky for mine barn hadde det truffet en nerve 

Anonymkode: 97826...05b