Fortell noe fra hvordan det var å bli forelder/oppdra barn som ble helt annerledes enn du hadde forventet

[AnonymBruker]

Litt slapp formulering. Men altså: hadde du noen klar formening om hvordan en spesiell ting skulle bli rundt det å bli forelder eller oppdra barn, som ble helt annerledes en du hadde sett for deg?

Anonymkode: 95d04...2eb

[AnonymBruker]

Yess. Før jeg ble mor, hadde jeg klare tanker og regler i hodet mitt. Barnet mitt skulle bare gå i de klærne jeg kjøpte, og hun skulle sove i egen seng, og jeg skulle bare kjøpe de lekene jeg mente hun trengte. Og alle disse tingene jeg fikk høre om hvor vanskelig det var å.. Så tenkte jeg "men det er jo bare å..". 

Vel, lite visste jeg. 

Eneste jeg har skjønt nå er at man må velge sine kamper, ta det litt med ro, og følge de reglene du selv synes er viktig. Og rosa og rødt går fint an å ha sammen. 

Anonymkode: 3058f...f69

[AnonymBruker]

Her var det mange som ikke vil si noe om hvordan det er å være mor 😂

Anonymkode: 973dd...e70

[AnonymBruker]

Når man ikke har barn er man ironisk nok mer skråsikker på hvordan det er å ha barn. Som barnløs observerer du familie og venner med barn og rister på hodet og tror du selv har løsningen på små og store problemer og skjønner ikke hvorfor de ikke bare gjør slik og sånn (nå må jeg jo bare le, jeg ler av meg selv som barnløs og jeg ler av andre som er barnløse nå, de har virkelig ikke peiling selv om de tror de har det), og man ser for seg en hel masse man er sikker på at er kjempeviktig å gjennomføre som forelder. Og så får man barn og innser at 90% av det man trodde var superviktig før faktisk ikke er viktig i det hele tatt, og man svelger kameler, velger sine kamper og så går faktisk livet og hverdagen veldig bra likevel. Så hva ble annerledes? Både alt og ingenting. Man vet ikke hvordan det er å ha barn før man har det, så enkelt og vanskelig er det faktisk. 

Anonymkode: 3994b...a1e

[AnonymBruker]

Nesten alt ble helt annerledes enn forventet. 😛 Men hvis jeg skal plukke ut én ting så var det største sjokket i starten hvor intenst det var at barnet faktisk var der 24/7 og trengte meg hele tiden. Jeg visste det altså. I teorien. Men jeg hadde jo aldri opplevd det og visste ikke hvordan det faktisk føltes i praksis.

Også trodde jeg at jeg skulle elske å leke med barnet hele tiden, fordi jeg syntes det var gøy å leke med noen barn jeg passet av og til. Oppdaget at det ble kjedelig i lengden. 😛

Anonymkode: 113bf...33c

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke hvor klistret ungen kom til å være til meg det første året. Det var litt klaustrofobisk. Og med en mann som svikta så fikk jeg aldri en pustepause, så det ble fryktelig intenst. Jeg hadde i tillegg et ekstremt klistremerke, som hang på meg 24/7 😅

Nå når han er to er det som forventet, bare bedre 😊

Anonymkode: ff851...b22

[AnonymBruker]

Jeg romantiserte det å få barn. At jeg skulle være så engasjert og glad, rettferdig og rett og slett en perfekt mor😅 Men man kan ikke forberede seg på alt. Man vet ikke hvilke motsvar man får fra barnet sitt når de blir tilrettesatt eller hvilke situasjoner som oppstår og hva man må stå i. I tillegg til egne evt. problemer man kan slite med, som kan prege morsrollen. Jeg var en aktiv mor til barnet var 6-7 år, ut på tur og masse aktiviteter. Men så begynte jeg å slite med psyken og mye problemer med bf, som påvirket hele livet generelt. Så det har ikke blitt så perfekt som jeg tenkte!

Anonymkode: d7435...534

[AnonymBruker]

Jeg venter barn, men tror jeg går inn i det med ganske åpne øyne. Jeg har ingen ambisjoner om å bli Den Perfekte Mor, eller hvordan jeg skal bli så mye bedre mor enn andre jeg kjenner. Jeg har forsont meg med at jeg skal gjøre så godt jeg kan og først og fremst sørge for at barnet føler seg elska. Ellers er vi alle bare mennesker, og det vil barnet skjønne før eller siden. 

Anonymkode: 39114...dc8

[AnonymBruker]

Stort sett alt ble annerledes..... Nr 3 i barneflokken fant seg ikke til rette ved skolestart og begynte å streve sosialt. Plutselig hadde vi det barnet som lå på gulvet og hylte, kastet stol og pult veggimellom og telefonene fra skolen haglet. Jeg hadde aldri sett for meg dette problemet, det var flere år med kamp mot skolen. Det å se sitt barn slite og ha det vondt på den måten er det ingen som kan forberede deg på. At skolen med sine fagfolk viste seg å være så lite kompetente i forhold til å ha pedagogisk utdanning skremte meg, virkelig!

Anonymkode: 16771...8dc

[Slitenmamma]

Hvor klaustrofobisk det kan føles. Hadde ca i ett år den følelsen man har når noen man forsåvidt kjenner godt er på overnattingsbesøk. Man føler hele tiden at man må varte opp, være påpasselig, kan liksom ikke slappe av mentalt... DEN følelsen hadde jeg! Vil egentlig si at jeg følte meg som meg selv når barnet var rundt 4 år. Da først begynte jeg vel å kose meg 100% i morsrollen. Nå kan jeg kan jeg ta med ungen eks på butikken uten at det gir meg en superstresset følelse. 

[AnonymBruker]

Hvor overveldende fantastisk kjærligheten til et barn er.

Har selv vokst opp i en familie som viste lite følelser og var litt kaldt og distansert. Jeg ble ganske satt ut av alle de fine følelsene man har mot sitt eget barn, for det var ikke noe som ble vist eller snakket om i min egen oppvekst.

Hvor omfattende det er å ha et barn. Jeg forsvant inn i mammarollen 100% i flere år. Ble alene med barna ganske tidlig, og ALT handler om barna. Er annerledes nå når barna bor hjemme, men klarer seg stort sett selv. 

Hvor lenge jeg kan gå uten søvn før jeg blir psykotisk. Og det er ikke særlig lenge 😂 Har kronisk syke barn jeg har hatt 100% omsorg for, og til tider har det vært lange perioder med søvnmangel hvor jeg nesten har kollapset på gulvet til slutt. Levde lenge på kun overlevelsesmengden med søvn. Glad den perioden er over. Den var verst tror jeg.

Bekymringene man har når barn skader seg, er syke eller du ikke vet hvor de er selv om du burde vite det. Panikkfølelsen, eller følelsen av maktesløshet er brutal.

 

Anonymkode: 61623...130

[indigob]

Jeg viste ikke at det var mulig å være så frustrert, redd, sliten, fortvilet og så forelsket på samme tid. Når man får barn så opplever de fleste en ego-død. Det å elske noen høyere enn du trodde var mulig er ikke bare enkelt og fint. 

[Maggi2]

Jeg hadde ikke forutsatt den dårlige samvittigheten jeg ofte går rundt med. For at jeg ikke strekker godt nok til for begge to samtidig, eller for å levere en sliten og trist unge i barnehagen på mørke morgener. Jeg hadde en tanke om at ungene elsker å være i barnehagen (alle sier jo det) og mine trives jo der, for all del, men de vil heller være sammen med meg, og det har blitt mange tårevåte øyeblikk før man haster videre til jobb, til tross for at jeg alltid har levert "kjapt og gale," som man blir fortalt at man skal 😅

[AnonymBruker]

Da jeg fikk vite at vi ventet en sønn så jeg for meg at han kom til å bli som nevøene mine: høyt og lavt, full av energi og krevende å oppdra. Men vi har faktisk ikke hatt noen utfordringer, han hører alltid etter, er rolig og stabil i humøret, omsorgsfull og omgjengelig

Anonymkode: 5ecd5...373

[AnonymBruker]

Hadde forventet barn som ikke måtte protestere mot hver eneste beskjed de får...

Anonymkode: 81136...e4b

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke forventet reaksjonene jeg har fått på egen oppvekst etter at jeg selv ble mor. Kjærligheten jeg føler for mitt barn (3 år) er så stor og fullstendig, og jeg kan ikke skjønne hvordan mine egne foreldre kunne (tilsynelatende) hate sitt eget barn (altså meg). Jeg har alltid kjent på at barndommen skurret, men det var først da barnet mitt kom at jeg virkelig skjønte hvor (p)sykt det var. 
 

Jeg hadde heller ikke forventet hvor selvmotsigende det føles å ha et nyfødt barn. Den blandingen av å være så sliten at alt du ønsker i hele verden er å få sove eller dusje i fred, men med en gang ungen er ute av syne (eller bare armene dine) så savner du den så mye at det kjennes ut som om du skal revne 😛

Anonymkode: 501c6...ac6

[Tuttifrutti843950]

Hvor klistra og avhengig de er av kjærlighet og bekreftelse fra spesielt mamma, helt opp til 10årsalderen..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Stort sett alt ble annerledes..... Nr 3 i barneflokken fant seg ikke til rette ved skolestart og begynte å streve sosialt. Plutselig hadde vi det barnet som lå på gulvet og hylte, kastet stol og pult veggimellom og telefonene fra skolen haglet. Jeg hadde aldri sett for meg dette problemet, det var flere år med kamp mot skolen. Det å se sitt barn slite og ha det vondt på den måten er det ingen som kan forberede deg på. At skolen med sine fagfolk viste seg å være så lite kompetente i forhold til å ha pedagogisk utdanning skremte meg, virkelig!

Anonymkode: 16771...8dc

Vi fant ut at løsningen på slike ting er å bytte skole.. min eldste sleit med dette i 1 klasse i tillegg til at han ble mobbet. Når vi tok det opp med skolen, ga de totalt blaffen i mobbinga, skyldte alt på sønnen vår, mente han var annerledes og hadde adhd og vi måtte få han til BUP på utredning asap. Skolen selv gjorde INGENTING for å hjelpe han, ikke engang la han prate med helsesøster. Når vi prøvde forklare at han utagerte fordi han ikke trives, og føler seg urettferdig behandlet og blitt gjort til syndebukk av læreren ble vi ignorert. Mens læreren ringte oss ned hele tiden for hver minste ting for å klage over han..

Når vi tok det opp med fastlegen og dro til bufetat for å få hjelp, ble de bare skjokkert av at skolen mente at han måtte til BUP for adhd utredning for det var det abs ikke.. vi flyttet til slutt til et annet område og ny skole, idag går han i 4 klasse, mange venner, superflink sosialt og faglig og abs ingen prob på skolen!

 

Anonymkode: 82d6c...b59

[AnonymBruker]

Var nok litt naiv, med en rosenrød fremstilling av det hele. At det meste skulle bli kos og flott. Ikke ante jeg hvor mye jobb og bekymringer det ville bli med lite søvn, null tid til seg selv (hønemor) og spesielt merarbeidet med barn med spesielle behov. Og ikke hadde jeg trodd at morsfølelsen og forelskelsen skulle forandre seg ettersom barna ble eldre, men "forelskelsen" gikk litt over da de begynte å bli tenåringer 😅 til en litt mer tøffere relasjon, barna vokser til og på vei til å bli voksne. Utrolig å oppleve at tenåringene svinger fra å hate deg i det ene øyeblikket til å elske deg i det neste. 

Anonymkode: cfb21...d3d

[Gjest Anonymus Notarius]

Veldig mye ble/er annerledes.

Et eksempel er hvor lenge de griner for alt mulig. Jeg trodde unger slutta å gråte (utenom dersom de virkelig skader seg eller noe trist skjer) når de var sånn 4-5 år  Det tok nok minst dobbelt så lenge.