Langt innlegg om samsoving når det kanskje ikke er nødvendig?

[AnonymBruker]

Hei, jeg og min mor har et godt forhold. Det er sikkert derfor jeg tenker litt ekstra på dette. 

Med mitt første barn skjønte jeg raskt at hun måtte ammes i søvn. Bedside criben ble brukt i 16 minutter, og sprinkelsengen ble brukt i 10 sekunders grining. Jeg hadde tid og mulighet, så vi samsov og jeg led ikke av søvnmangel og barnet sov veldig godt i vår seng. Jeg kunne snike meg ut, og da hun var rundt et år, var det kanskje én oppvåkning på kveldene med noen minutters amming, før hun sov videre. Slik varte det til vi sluttet å amme da hun var to. Hun fikk eget rom da hun var omtrent halvannet år. En 120 seng som jeg sov i når hun trengte det. 

Nå har vi fått nr to, og mamma mener jeg gjorde en bjørnetjeneste med førsre fordi hun ikke sov alene. Hun har faktisk trengt oss noen netter helt til hun var 3,5. Først nå som hun er fire år sover hun hele natten. 

Nr to er annerledes. Han er tre mnd. Han foretrekker smokken. Han kan ammes i søvn, men det er stress fordi han vil rape, og han sovner egentlig greit med smokk og at jeg ligger ved siden av ham litt. Noen ganger sovner han selv. 

Mamma mener nå at jeg bør legge han i egen seng siden han er så enkel, og ikke gjøre samme bjørnetjeneste med ham som med første. 

Han sover mye bedre i vår seng, han våkner litt fortere om han ligger i sin seng. Mye lettere i vår seng fordi han trenger mat på natten (bare 2 ganger max 3, første lå med puppen i munn hele natten). Sprinkelsengen er praktisk i noen tilfeller, men stedet han sover om natten er jo vår seng. 

Jeg gir babyen min det han trenger, men mamma får meg til å tenke at jeg er for generøs. Bør jeg etterstrebe allerede nå, siden han er så enkel, ved å legge ham i egen seng? Ammes, og så tilbake igjen? Hvis det skjer at han våkner om natten, trenger han bare at jeg stryker han litt i pannen, eller litt kos, - men det er jo mye enklere for oss begge når vi ligger inntil hverandre.. 

Det er nok mer for enkelheten sin skyld.. 

Jeg begynner å tenke at jeg bør gjøre ting annerledes, være litt mer konsekvent og hard, men det er ikke meg.. Mannen min synes også det er unødvendig å legge ham for seg selv, særlig når han er så liten. 

Er det noen som har noen tanker rundt dette med samsoving, ikke gidde å prøve å legge baby i egen seng, osv..? Hvordan tenker andre? 

Beklager for litt langt og rotete innlegg, måtte bare få ut litt tanker. 

Anonymkode: d72c3...f08

[AnonymBruker]

Jeg samsover med vår datter på 7 mnd, hun ammes enda i søvn. Hysterisk grining hvis jeg prøver noe annet, prøvd bedsidecrib i 21 min (rekorden), og ellers våkner hun av den minste bevegelse. 

 

Jeg har ikke erfaring med noe annet, men har svigerfam og egen fam som tydelig ikke synes noe om samsovinga, nett som om "baby tar rotta på oss". 

Ennå ikke hatt 1 eneste våkenatt på 7 mnd, så vi er veldig fornøyd 🤷‍♀️

Gjør det som dere føler for. Betyr ikke at du er hverken hard eller bløt om nr to ligger i si egen seng eller i deres, han sover jo uansett og merker det ikke. Vi foreldre som tenker mer på sånt 🙈 (og øvrig familie 🤪) 

Anonymkode: 4c148...745

[AnonymBruker]

Samsoving er gull om det gir alle best søvn. Det er i mine øyne mer naturlig at man samsover.
Gjør det dere selv føler for. Og ikke del med mora di.

Anonymkode: ce16f...c5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg samsover med vår datter på 7 mnd, hun ammes enda i søvn. Hysterisk grining hvis jeg prøver noe annet, prøvd bedsidecrib i 21 min (rekorden), og ellers våkner hun av den minste bevegelse. 

 

Jeg har ikke erfaring med noe annet, men har svigerfam og egen fam som tydelig ikke synes noe om samsovinga, nett som om "baby tar rotta på oss". 

Ennå ikke hatt 1 eneste våkenatt på 7 mnd, så vi er veldig fornøyd 🤷‍♀️

Gjør det som dere føler for. Betyr ikke at du er hverken hard eller bløt om nr to ligger i si egen seng eller i deres, han sover jo uansett og merker det ikke. Vi foreldre som tenker mer på sånt 🙈 (og øvrig familie 🤪) 

Anonymkode: 4c148...745

Takk for svar ❤️ det er jo som du sier, det er vi som merker det, kanskje ikke babyen.. 😊 

Vi lot ham ligge i sengen sin en kveld da vi skulle legge oss, det var veldig rart. Jeg følte jeg ikke fikk sove, at jeg stadig måtte se til ham. Det er kanskje mer en avhengighet og trygghet jeg har til han blir litt eldre. 

Anonymkode: d72c3...f08

[AnonymBruker]

Gjør som du selv vil! 

Jeg ville gjerne ha baby i sengen vår, men hun våknet hver gang jeg flyttet på meg, så innså at hun måtte ligge i sin egen seng. Først da sov hun natten gjennom. 

Anonymkode: 8c3d7...661

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samsoving er gull om det gir alle best søvn. Det er i mine øyne mer naturlig at man samsover.
Gjør det dere selv føler for. Og ikke del med mora di.

Anonymkode: ce16f...c5d

Ja, husker jeg leste en antropologi artikkel om dette temaet, søvn i vesten sammenlignet med søvn på det stedet forfatteren befant seg. Det er jo ikke naturlig at små barn skal stues vekk på et mørkt rom alene, og - her, vær så god og sov. 

Mamma sier at jeg skaper et behov som ikke er der, men det kan så være. Jeg vil jo ha ham inntil meg. Jeg trivdes så godt med første, helt til hun ville sove alene, og da fikk hun det. 

Anonymkode: d72c3...f08

[AnonymBruker]

Folk er jo forskjellige, personlig hater jeg samsoving av to grunner, jeg sover ekstremt dårlig, og det er ikke fullt så trygt for baby som egen seng. Vi har allikevel tidvis samsoving pga. diverse sykdom, fordi det er bedre enn ingen søvn. Men jeg foretrekker absolutt å legge over i egen seng hvis det går. 

Hvis jeg hadde hatt en baby som enkelt kunne sove i egen seng så hadde jeg lagt ham der, fordi det er det tryggeste alternativet. Selv om vi følger alle regler for trygg samsoving, så gjør det meg nervøs, siden jeg vet at det uansett er tryggest i egen seng. At moren din driver og maser om bjørnetjeneste, derimot, hadde jeg gitt blaffen i, det er vel dere selv som vet hva som  fungerer med egne barn. 

Så ja, jeg hadde lagt han i egen seng, men ikke på grunn av noen av din mors grunner😊

Anonymkode: 0d3bd...c40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gjør som du selv vil! 

Jeg ville gjerne ha baby i sengen vår, men hun våknet hver gang jeg flyttet på meg, så innså at hun måtte ligge i sin egen seng. Først da sov hun natten gjennom. 

Anonymkode: 8c3d7...661

Ja, noen sover jo mye bedre alene, så da må man jo bare vike😊 

Virker som han roer seg ved å ha armen sin inntil min, så da får det bli slik 

Anonymkode: d72c3...f08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Folk er jo forskjellige, personlig hater jeg samsoving av to grunner, jeg sover ekstremt dårlig, og det er ikke fullt så trygt for baby som egen seng. Vi har allikevel tidvis samsoving pga. diverse sykdom, fordi det er bedre enn ingen søvn. Men jeg foretrekker absolutt å legge over i egen seng hvis det går. 

Hvis jeg hadde hatt en baby som enkelt kunne sove i egen seng så hadde jeg lagt ham der, fordi det er det tryggeste alternativet. Selv om vi følger alle regler for trygg samsoving, så gjør det meg nervøs, siden jeg vet at det uansett er tryggest i egen seng. At moren din driver og maser om bjørnetjeneste, derimot, hadde jeg gitt blaffen i, det er vel dere selv som vet hva som  fungerer med egne barn. 

Så ja, jeg hadde lagt han i egen seng, men ikke på grunn av noen av din mors grunner😊

Anonymkode: 0d3bd...c40

Du har et poeng der. Husker de første ukene hvor jeg var livredd fordi jeg sov så godt, men våknet jo av hver lyd. Han lå jo trygt godt opp i ansiktshøyde med egen dyne, men noen ganger våknet jeg og var redd likevel. 

Hadde han ligget urolig og jeg ikke våknet av lydene hans, hadde jeg nok lagt han i egen seng og stått mer i det.. Men jeg klarer ikke.. 

Anonymkode: d72c3...f08

[AnonymBruker]

Gjøe det som funker for dere og drit i hva andre sier!

Anonymkode: bb021...c12

[AnonymBruker]

Som andre sier, barn er like forskjellige som mennesker. Du som mor er nærmest dine barn, og kjenner de absolutt best. 

Når det er sagt, jeg tror ikke samsoving har noe å si uansett, for hvor rolig de sover. Jeg har to barn, de er nå 6 og 4. Vi drev med samsoving - men i sprinkelseng ved siden av vår seng. Så de begge sov alltid i «sin» seng, sånn sett, og de sov på eget rom fra 1-1,5 år gamle. Det skjer fortsatt at hun på 4 våkner om natten og trenger noe. Han som er 6 år gammel nå, våkner bare hvis han er syk (omgangssyke og vannkopper hadde vi i år). Jeg har altså ikke gjort meg selv noe bjørnetjeneste, for å bruke samme utrykk, men endte opp på nøyaktig samme resultat som du. 😀 Og alle jeg kjenner også..

Anonymkode: e880f...958

[AnonymBruker]

Dere må gjøre det som føles riktig for dere, hvis det er å samsove så er det ingen som har noe med det. Men, det det stemmer ikke slik noen framstiller det som at samsoving er gull for alle. Med begge våre var samsoving = null søvn på alle, så her var det sprinkelseng i fotenden av vår seng som fungerte.

Anonymkode: 31cfc...19b

[AnonymBruker]

Man må jo gjøre det som passer seg og det barnet man får. 

Vi har aldri samsovet med vår jente, men har aldri følt at det er hardt eller strengt på noen som helst måte, det bare var riktig for oss. Baby sov godt i egen seng og var ikke interessert i å sove inntil meg. Hun kunne være veldig vanskelig å legge i perioder, men å sove med oss var aldri noen løsning, for da ble hun bare mer urolig. Om baby hadde krevd kroppskontakt for å sovne hadde vi nok gjort det annerledes.

Anonymkode: c2b12...d4b

[jaromei]

Jeg endte opp med å lese alskens informasjon og artikler om barn og søvn, fordi lillemannnen min ville absolutt ikke sovne i sin egen seng fra dag én, og jeg trodde jeg gjorde noe feil ved å la ham sove med meg. Kom over en artikkel (muligens den samme som ble skrevet om lenger opp her) hvor det ble skrevet om vestens ideal kontra hvordan det gjøres andre steder i verden, og ikke minst hva som er naturlig for mennesker (og dyr) fra urtiden. Det var en stor lettelse for meg å lese.

Nå samsover jeg med gutten på 21 mnd, og rett før han blir 2, så får vi et barn til, som jeg har planer om å samsove med også. Pappaen tar over samsovingen med eldste, så vi alle kan føle oss trygge i overgangen.

Jeg tenker at han på naturlig vis vil fatte interesse for og ønske å sove på eget rom etterhvert. Jeg er ikke redd for å bli sovende med en tenåring i senga, for innen den tid er det mulig å snakke med ham og forklare at det er bare å si ifra til mamma hvis det blir skummelt på natta feks.

Jeg har trivdes VELDIG godt med samsoving, selv om noe av familien reagerer på det. Jeg bestemte meg for å bare holde kjeft om samsovingen til visse familiemedlemmer, fordi jeg gidder ikke høre på deres dømmende og gammeldagse meninger. Jeg sover bedre, barnet sover bedre, og alle har det fint. Jeg vet at barn er forskjellige, så jeg er åpen for at det blir annerledes med nr. 2, men jeg kommer til å samsove fra start for å gjøre det enklest mulig for oss alle i oppstarten 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei, jeg og min mor har et godt forhold. Det er sikkert derfor jeg tenker litt ekstra på dette. 

Med mitt første barn skjønte jeg raskt at hun måtte ammes i søvn. Bedside criben ble brukt i 16 minutter, og sprinkelsengen ble brukt i 10 sekunders grining. Jeg hadde tid og mulighet, så vi samsov og jeg led ikke av søvnmangel og barnet sov veldig godt i vår seng. Jeg kunne snike meg ut, og da hun var rundt et år, var det kanskje én oppvåkning på kveldene med noen minutters amming, før hun sov videre. Slik varte det til vi sluttet å amme da hun var to. Hun fikk eget rom da hun var omtrent halvannet år. En 120 seng som jeg sov i når hun trengte det. 

Nå har vi fått nr to, og mamma mener jeg gjorde en bjørnetjeneste med førsre fordi hun ikke sov alene. Hun har faktisk trengt oss noen netter helt til hun var 3,5. Først nå som hun er fire år sover hun hele natten. 

Nr to er annerledes. Han er tre mnd. Han foretrekker smokken. Han kan ammes i søvn, men det er stress fordi han vil rape, og han sovner egentlig greit med smokk og at jeg ligger ved siden av ham litt. Noen ganger sovner han selv. 

Mamma mener nå at jeg bør legge han i egen seng siden han er så enkel, og ikke gjøre samme bjørnetjeneste med ham som med første. 

Han sover mye bedre i vår seng, han våkner litt fortere om han ligger i sin seng. Mye lettere i vår seng fordi han trenger mat på natten (bare 2 ganger max 3, første lå med puppen i munn hele natten). Sprinkelsengen er praktisk i noen tilfeller, men stedet han sover om natten er jo vår seng. 

Jeg gir babyen min det han trenger, men mamma får meg til å tenke at jeg er for generøs. Bør jeg etterstrebe allerede nå, siden han er så enkel, ved å legge ham i egen seng? Ammes, og så tilbake igjen? Hvis det skjer at han våkner om natten, trenger han bare at jeg stryker han litt i pannen, eller litt kos, - men det er jo mye enklere for oss begge når vi ligger inntil hverandre.. 

Det er nok mer for enkelheten sin skyld.. 

Jeg begynner å tenke at jeg bør gjøre ting annerledes, være litt mer konsekvent og hard, men det er ikke meg.. Mannen min synes også det er unødvendig å legge ham for seg selv, særlig når han er så liten. 

Er det noen som har noen tanker rundt dette med samsoving, ikke gidde å prøve å legge baby i egen seng, osv..? Hvordan tenker andre? 

Beklager for litt langt og rotete innlegg, måtte bare få ut litt tanker. 

Anonymkode: d72c3...f08

Hvorfor mener din mor det var en bjørnetjeneste? Ungen sov, dere sov, og ungen sover jo nå på eget rom. Høres for meg ut som dere oppnådde det dere ønsket.

Anonymkode: f9380...e13

[Sigyn]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dere må gjøre det som føles riktig for dere, hvis det er å samsove så er det ingen som har noe med det. Men, det det stemmer ikke slik noen framstiller det som at samsoving er gull for alle. Med begge våre var samsoving = null søvn på alle, så her var det sprinkelseng i fotenden av vår seng som fungerte.

Anonymkode: 31cfc...19b

Samsoving er gull for alle som sover bedre slik, alle barn (og alle foreldre) som har behov for nærhet. Det er ikke alle, men ganske mange. At samsoving har blitt "lov" har hjulpet mange, og det har hatt behov for framsnakking, uten at det betyr at det er det eneste rette for alle. 

Men det gjelder jo uansett for TS. Hun har to barn som sover bedre med samsoving. Da er det bare å gjøre det, man skjemmer dem ikke bort av den grunn. 

[AnonymBruker]

Nå er jeg på min tredje baby, og har innsett at dette avhenger fullt og helt av babyen og ikke oss som foreldre. De to første har vi samsovet med til de var to år fordi de sov klart best slik, og alle parter har trivdes svært godt med det. Tredjemann er som en mytisk baby tatt ut av eventyrbøkene, som sovner på egenhånd etter å ha blitt lagt ned i våken tilstand, trenger bare smokken og eventuelt en hånd å holde i. Hun ligger derfor i sin egen seng ved siden av oss, og sover gjennom natten uten en eneste oppvåkning🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 69bb3...5c3

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal gjøre det som føles riktig for deg. Føler du at du har lyst til å samsove, så gjør du det. Hvis du syns at hadde vært greit å ha babyen i egen seng, så gjør du det. Selv har jeg aldri samsovet med mine, men hatt de i egen sprinkelseng rett ved siden av meg. Der har de sovnet lett og sovet godt.

Ikke bry deg om moren din. Hun kommer fra en generasjon hvor det å vise helt normal omsorg er ensbetydende med å «skjemme» bort babyen. Når det er sagt - små barn legger også til seg uvaner når det kommer til innsoving og søvn som man varsomt burde prøve å slutte med slik at søvnen blir bedre for alle.

Anonymkode: 2fd0b...94f

[AnonymBruker]

Vi var egentlig litt i samme situasjon som deg. Første barn sov godt, men ikke hvis vi prøvde å legge henne i egen seng. Jeg ammet i søvn helt til det sluttet å virke da hun var rundt 8 mnd, hun sov sammen med meg fram til rundt 1,5 år (de siste månedene sov hun og jeg inne på hennes rom). 

Så kom nr. to som kunne sovne hvor som helst, når som helst. Og vi fikk også kommentarer på at da var det virkelig dumt å samsove og amme i søvn. Men gjorde det likevel. Det var litt greit da at den eldste tross alt sov natten gjennom ganske tidlig, så det gikk an å svare at vi gjør det sånn fordi det funker for oss og gikk fint sist. 

Jeg har konkludert med at så lenge man syns noe fungerer fint selv, så kan man bare gjøre det. Vi har vært heldige med søvn med begge barna. Søvnen ble ikke "ødelagt" for noen av dem ved å gjøre som vi gjorde. Minsta tror jeg kunne sovet like godt i egen seng fra start om vi hadde gått inn for det, men det kjentes ikke som noe poeng for oss. Hun sover natten gjennom på rom med storesøsteren nå ved 1,5 år. Og det tror jeg hverken er på grunn av eller til tross for samsovingen, hun har bare godt sovehjerte.  

Anonymkode: be6f2...496