Jeg er gravid og foreldrene mine vil ikke hjelpe med noe

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har blitt gravide, men foreldrene mine (spesielt mamma) ser ikke ut til å være spesielt glad på mine vegne.

Saken er at jeg kommer fra Vestlandet, men flyttet for å studere i Oslo hvor jeg både fant kjærligheten og drømmejobben i et veldig konkurransepreget bransje. Vi har en kjempefin bolig her, nettverket mitt er her, samboers foreldre bor også her i byen, og vi har fått en god del hjelp av dem. Det virker nesten som om Mamma er skuffet over at jeg ikke flyttet hjem etter studiene eller fikk samboeren min til å flytte hjem til hjemstedet mitt. Da jeg først meddelte at jeg var blitt gravid var mamma veldig glad i telefonen, men en uke etterpå så sa hun over telefonen at hun og faren min egentlig hadde planer om å støtte oss litt økonomisk i forbindelse med babyen (vil anta at hun siktet til vogn eller diverse ullklær), men siden vi bor så langt unna så kommer de ikke til å gjøre det likevel. Hun bar veldig kald i stemmen da hun sa dette og jeg var litt for sjokkert til å reagere.

Siden har hun vist veldig liten interesse og er mer "åja" når jeg nevner hvordan jeg har det som nygravid (vi ringer hver uke for å fortelle om hvordan ting står til, dette har vi gjort i snart 10 år). Hun har også nevnt et par ganger at jeg og samboer ikke kan forvente noe særlig av dem som besteforeldre fordi vi bor så langt vekke fra hverandre. 

Jeg har absolutt ikke forventet noe økonomisk hjelp eller at de skal ta fly eller kjøre i 8 timer for barnepass, men jeg synes at måten hun kommuniserer dette på er veldig sårt.. Er det flere som har opplevd lignende fra egne mødre eller svigermødre? Overreagerer jeg?

Anonymkode: af21a...244

[AnonymBruker]

Hun er bare lei seg fordi hun ikke kommer til å få se barnebarnet noe særlig. Gi det tid. 

Anonymkode: d696f...378

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg og samboer har blitt gravide, men foreldrene mine (spesielt mamma) ser ikke ut til å være spesielt glad på mine vegne.

Saken er at jeg kommer fra Vestlandet, men flyttet for å studere i Oslo hvor jeg både fant kjærligheten og drømmejobben i et veldig konkurransepreget bransje. Vi har en kjempefin bolig her, nettverket mitt er her, samboers foreldre bor også her i byen, og vi har fått en god del hjelp av dem. Det virker nesten som om Mamma er skuffet over at jeg ikke flyttet hjem etter studiene eller fikk samboeren min til å flytte hjem til hjemstedet mitt. Da jeg først meddelte at jeg var blitt gravid var mamma veldig glad i telefonen, men en uke etterpå så sa hun over telefonen at hun og faren min egentlig hadde planer om å støtte oss litt økonomisk i forbindelse med babyen (vil anta at hun siktet til vogn eller diverse ullklær), men siden vi bor så langt unna så kommer de ikke til å gjøre det likevel. Hun bar veldig kald i stemmen da hun sa dette og jeg var litt for sjokkert til å reagere.

Siden har hun vist veldig liten interesse og er mer "åja" når jeg nevner hvordan jeg har det som nygravid (vi ringer hver uke for å fortelle om hvordan ting står til, dette har vi gjort i snart 10 år). Hun har også nevnt et par ganger at jeg og samboer ikke kan forvente noe særlig av dem som besteforeldre fordi vi bor så langt vekke fra hverandre. 

Jeg har absolutt ikke forventet noe økonomisk hjelp eller at de skal ta fly eller kjøre i 8 timer for barnepass, men jeg synes at måten hun kommuniserer dette på er veldig sårt.. Er det flere som har opplevd lignende fra egne mødre eller svigermødre? Overreagerer jeg?

Anonymkode: af21a...244

Sett deg i hennes fotspor, er dette første barnebarnet ? Om datteren min hadde bosatt seg langt unna og så fått barn, så hadde jeg vært lei meg over å ikke kunne være i nærheten og bli godt kjent med barnet eller hjulpet til om jeg ble spurt. 

Eneste forskjellen er at jeg hadde bitt sammen tennene og latt som ingenting over for min datter, men grått i stillhet. Gi dem litt tid til å venne seg til denne nye tilværelsen. Lukk ørene og ignorer sånne uttalelser en stund. Kanskje de endrer seg når barnet er født 

Anonymkode: 36c43...ced

[Daraya]

Jeg antar at dine foreldre nå blir klar over at du ikke flytter tilbake. Å få barn betyr som regel at man har valgt stedet hvor man skal bo fast og dette i mange år fremover. De hadde kanskje et håp om at dere flytter til din hjemplass og nå skjer det ikke.

De er sikkert skuffet og lei seg. Ta tiden til hjelp.

Økonomisk hjelp trenger dere vel ikke, så det ville jeg ikke tenkt over noe mer.

[Kuleku]

Nei, jeg synes ikke du overreagerer. Skjønner godt at du synes dette er veldig sårt. 

[AnonymBruker]

Jeg og mitt eldre søsken er de eldste barnebarna på begge sider og er født og oppvokst over 100 mil fra de. Vi hadde da godt forhold til besteforeldre likevel og vi besøkte de hver sommer, samt at de kom på besøk til oss når de hadde mulighet. Synes faktisk kanskje du skal sette ned foten litt her. Om de ønsker et dårlig forhold til dere og barnebarna så er det jo de som legger opp til at det blir dårlig forhold nå. Kan du snakke med faren din om dette?

Anonymkode: 309f5...bbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Sett deg i hennes fotspor, er dette første barnebarnet ? Om datteren min hadde bosatt seg langt unna og så fått barn, så hadde jeg vært lei meg over å ikke kunne være i nærheten og bli godt kjent med barnet eller hjulpet til om jeg ble spurt. 

Eneste forskjellen er at jeg hadde bitt sammen tennene og latt som ingenting over for min datter, men grått i stillhet. Gi dem litt tid til å venne seg til denne nye tilværelsen. Lukk ørene og ignorer sånne uttalelser en stund. Kanskje de endrer seg når barnet er født 

Anonymkode: 36c43...ced

Hun har generelt vært "bitter" over at jeg valgte å bosette meg i Oslo siden jeg var ferdig som student med jobbtilbud i Oslo. Veldig kritisk til kjæresten og svigers i starten, og hun prøvde også å få pappa til å ikke stille som kausjonist for meg fordi hun mente at det var med stor sannsynlighet for at jeg kom til å flytte tilbake til hjemstedet om et par år uansett. 

Jeg har ikke noe nettverk i hjembyen utenom foreldrene mine. Hadde generelt lite venner på skolen og ingen av dem har jeg kontakt med i dag. Jobbmarkedet der borte for bransjen min er heller ikke ideelt. Jeg ønsker heller ikke å bo der fordi jeg ikke er glad i fjell og regn. Jeg vil ha sol om sommeren og snø om vinteren. Jeg besøker dem 4-6 ganger i året og da blir jeg værende en uke. Det er hvor jeg ferierer fremfor utlandet. 

Jeg er rett og slett redd for at hun ikke kommer til å endre seg når barnet blir født.

ts 

Anonymkode: af21a...244

[AnonymBruker]

Hun er sjalu. Både på samboeren din som har «lurt» deg til å ikke flytte «hjem», og på din svigermor som nå kommer til å bli barnets primære bestemor i hverdagen.

Anonymkode: 8ed67...c44

[AnonymBruker]

1. Du har blitt gravid, ikke du og samboeren din.

2. Din samboer kan hjelpe deg.

Anonymkode: a6ab3...6ea

[AnonymBruker]

Er dere et lesbisk par, siden dere begge er gravide? 

Eller mener du at dere venter barn, og du er gravid? 

Anonymkode: 7d3c5...e5c

[Gjest Chroma]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hun er bare lei seg fordi hun ikke kommer til å få se barnebarnet noe særlig. Gi det tid. 

Anonymkode: d696f...378

Dette. Det er nok veldig sårt for de! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og mitt eldre søsken er de eldste barnebarna på begge sider og er født og oppvokst over 100 mil fra de. Vi hadde da godt forhold til besteforeldre likevel og vi besøkte de hver sommer, samt at de kom på besøk til oss når de hadde mulighet. Synes faktisk kanskje du skal sette ned foten litt her. Om de ønsker et dårlig forhold til dere og barnebarna så er det jo de som legger opp til at det blir dårlig forhold nå. Kan du snakke med faren din om dette?

Anonymkode: 309f5...bbc

Faren min er ironisk nok fra Oslo, men studerte på Vestlandet, ble gravid med mamma, og bosatte seg der. Han ønsket i en liten periode å flytte tilbake Oslo for å være nærmere foreldrene sine, men mamma satte ned foten. Mamma setter seg ofte på bakbeina og er ikke glad i å reise for å besøke familie (les: besteforeldrene mine da de fremdeles levde). 

ts

Anonymkode: af21a...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er dere et lesbisk par, siden dere begge er gravide? 

Eller mener du at dere venter barn, og du er gravid? 

Anonymkode: 7d3c5...e5c

Jeg tror du skjønte hva jeg mente. Jeg er gravid med samboeren min som er en mann.

ts

Anonymkode: af21a...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg og samboer har blitt gravide, men foreldrene mine (spesielt mamma) ser ikke ut til å være spesielt glad på mine vegne.

Saken er at jeg kommer fra Vestlandet, men flyttet for å studere i Oslo hvor jeg både fant kjærligheten og drømmejobben i et veldig konkurransepreget bransje. Vi har en kjempefin bolig her, nettverket mitt er her, samboers foreldre bor også her i byen, og vi har fått en god del hjelp av dem. Det virker nesten som om Mamma er skuffet over at jeg ikke flyttet hjem etter studiene eller fikk samboeren min til å flytte hjem til hjemstedet mitt. Da jeg først meddelte at jeg var blitt gravid var mamma veldig glad i telefonen, men en uke etterpå så sa hun over telefonen at hun og faren min egentlig hadde planer om å støtte oss litt økonomisk i forbindelse med babyen (vil anta at hun siktet til vogn eller diverse ullklær), men siden vi bor så langt unna så kommer de ikke til å gjøre det likevel. Hun bar veldig kald i stemmen da hun sa dette og jeg var litt for sjokkert til å reagere.

Siden har hun vist veldig liten interesse og er mer "åja" når jeg nevner hvordan jeg har det som nygravid (vi ringer hver uke for å fortelle om hvordan ting står til, dette har vi gjort i snart 10 år). Hun har også nevnt et par ganger at jeg og samboer ikke kan forvente noe særlig av dem som besteforeldre fordi vi bor så langt vekke fra hverandre. 

Jeg har absolutt ikke forventet noe økonomisk hjelp eller at de skal ta fly eller kjøre i 8 timer for barnepass, men jeg synes at måten hun kommuniserer dette på er veldig sårt.. Er det flere som har opplevd lignende fra egne mødre eller svigermødre? Overreagerer jeg?

Anonymkode: af21a...244

Indirekte sier hun at hun ble helt knust da hun kom på at hun ikke får se så mye til det lille nurket pga avstanden og så er det nok litt såre følelser rundt det.

Anonymkode: 3ae04...e9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun har generelt vært "bitter" over at jeg valgte å bosette meg i Oslo siden jeg var ferdig som student med jobbtilbud i Oslo. Veldig kritisk til kjæresten og svigers i starten, og hun prøvde også å få pappa til å ikke stille som kausjonist for meg fordi hun mente at det var med stor sannsynlighet for at jeg kom til å flytte tilbake til hjemstedet om et par år uansett. 

Jeg har ikke noe nettverk i hjembyen utenom foreldrene mine. Hadde generelt lite venner på skolen og ingen av dem har jeg kontakt med i dag. Jobbmarkedet der borte for bransjen min er heller ikke ideelt. Jeg ønsker heller ikke å bo der fordi jeg ikke er glad i fjell og regn. Jeg vil ha sol om sommeren og snø om vinteren. Jeg besøker dem 4-6 ganger i året og da blir jeg værende en uke. Det er hvor jeg ferierer fremfor utlandet. 

Jeg er rett og slett redd for at hun ikke kommer til å endre seg når barnet blir født.

ts 

Anonymkode: af21a...244

et du skriver her viser jo helt åpenbart at hun har hatt et håp og en forventning om at du kom til å flytte hjem. Nå har det vist seg at du ikke gjør det, og i tillegg er du gravid. For din mor vil det kanskje føles som at hun har «mistet» både barn og barnebarn. Du - som er hennes høyest elskede menneske og som har vært hele livet hennes over mange år - har flyttet bort fra henne. Barnebarn er jo creme de la creme, det kalles livets dessert av en grunn. Og hun får ikke være en del av det, barnet kommer til å ha en annen primærbestemor. Klart dette re sårt for henne! Jeg sier slett ikke at hun reagerer riktig, foreldre må respektere at barna tar egne valg. Men, jeg forstår at dette er vondt og vanskelig for henne. Gi henne tid  

Anonymkode: 45902...21c

[Pikaboo]

Klart du ikke overdriver. De er mest sannsynlig glad, men kjenner på at de vil være oftere med dere ved en sånn begivenhet, og har en merkelig måte å vise at de er lei seg for avstanden på. Du er voksen og har tatt avgjørelsen om å etablere deg i en annen by og det må de respektere. Jeg ville gitt de litt tid for er mulig at de gir seg etter hvert som faktumet synker inn. Hvis de fortsetter ville jeg tatt det opp med dem. Si at de virker uinteresserte og spør om det skyldes at du bor i en annen by. Si at sånn vil det bli og de har muligheten til å gjøre det beste ut av det, eller la bitterheten gå ut over barnebarnet. For det vil det før eller siden. 
Jeg har selv svigerfamilie i en annen by, og de kommer av og til med stikk om at «de ikke kommer til å få et nært forhold til barnebarna blabla buhu». Jeg ignorerer det bare da det ikke går an å gjøre noe med avstanden. Har og sagt at venninnen min har etablert seg i USA og treffer familien sin en gang i året.

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er dere et lesbisk par, siden dere begge er gravide? 

Eller mener du at dere venter barn, og du er gravid? 

Anonymkode: 7d3c5...e5c

Hvorfor spiller det noen rolle? 

[AnonymBruker]

Tja...moren din fikk vel barn for å ikke bli ensom når hun blir gammel -som det så ofte argumenteres med ..og tok ikke helt med i den beregningen at avkommet ( altså du) ville få et eget liv med egne ønsker....

At faren din flyttet for henne ( og at hans mor dengang ble ensom ser hun tydeligvis ikke). 

Anonymkode: 9ad4c...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

et du skriver her viser jo helt åpenbart at hun har hatt et håp og en forventning om at du kom til å flytte hjem. Nå har det vist seg at du ikke gjør det, og i tillegg er du gravid. For din mor vil det kanskje føles som at hun har «mistet» både barn og barnebarn. Du - som er hennes høyest elskede menneske og som har vært hele livet hennes over mange år - har flyttet bort fra henne. Barnebarn er jo creme de la creme, det kalles livets dessert av en grunn. Og hun får ikke være en del av det, barnet kommer til å ha en annen primærbestemor. Klart dette re sårt for henne! Jeg sier slett ikke at hun reagerer riktig, foreldre må respektere at barna tar egne valg. Men, jeg forstår at dette er vondt og vanskelig for henne. Gi henne tid  

Anonymkode: 45902...21c

Ja, jeg skjønner jo at hun er såret, men jeg har bodd i Oslo i snart 10 år nå og kjæresten jeg fikk i studietiden har blitt samboer. Det lå veldig i kortene at jeg kom til å bli værende og jeg var tydelig på at jeg ikke orket været i hjembyen lengre. En ting er å være litt tilbakeholden med engasjement rundt graviditeten min, men disse små "stikkene" hun kommer med synes jeg er så utrolig barnslig oppførsel. Spesielt med tanke på at pappa var i samme situasjon som meg, men bare omvendt og hun gjorde ikke noe særlig for å ha et godt forhold til besteforeldrene mine. Det er nok kjempesårt for henne, men jeg sliter med å føle noe empati for øyeblikket.

ts

Anonymkode: af21a...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg skjønner jo at hun er såret, men jeg har bodd i Oslo i snart 10 år nå og kjæresten jeg fikk i studietiden har blitt samboer. Det lå veldig i kortene at jeg kom til å bli værende og jeg var tydelig på at jeg ikke orket været i hjembyen lengre. En ting er å være litt tilbakeholden med engasjement rundt graviditeten min, men disse små "stikkene" hun kommer med synes jeg er så utrolig barnslig oppførsel. Spesielt med tanke på at pappa var i samme situasjon som meg, men bare omvendt og hun gjorde ikke noe særlig for å ha et godt forhold til besteforeldrene mine. Det er nok kjempesårt for henne, men jeg sliter med å føle noe empati for øyeblikket.

ts

Anonymkode: af21a...244

Kanskje du skulle tatt en tur til foreldrene dine i sommer og dele alle bildene med dem fra ultralyder og lage litt kos så kanskje det blir litt mindre vanskelig for moren din.

Anonymkode: 3ae04...e9c