Hva når barnefar sier at han ikke vil takle å bli far?

[AnonymBruker]

Jeg er dypt ulykkelig, etter at jeg gledet meg til å fortelle kjæresten om at jeg er blitt gravid.

Reaksjonen var kun negativ. Han sier han ikke kommer til å takle det å ha et lite barn, at det kommer nok til å bli "skjæring" mellom oss.

Det han sier indirekte, er at jeg må velge mellom han/forholdet, og babyen.

Er det noen som har vært i lignende situasjon, og valgt å beholde og at mannen etterhvert fikk farsfølelse, ble i forholdet?

Vi er begge friske, jobber og har ting på stell, slik at det å ta vare på en baby ikke er umulig for oss -selv om det selvsagt vil være en stor endring i livene våre.

 

Anonymkode: 594ed...084

[AnonymBruker]

Du gleder deg til å fortelle han denne "gledelige nyheten", mens hans verden raste sammen når han fikk høre det? Her er det tydelig at dere ikke har snakket sammen på forhånd, hvertfall ikke vært enige. Hvorvidt dette er en god ide eller ikke får du avgjøre selv. Men ta utgangspunkt i (worst case scenario) en bitter barnefar som er pappa fordi han må, ikke fordi han vil. Og at det går utover deg og det går utover barnet. 

Anonymkode: c0163...4aa

[Kenelz]

Han er sikkert bare i sjokk, men synes uansett det er ekkelt av han å få deg til å velge barn eller han. 

Noen får farfølelsen under eller etter graviditeten. Det er bare å gi han litt tid og dersom ingenting forandrer seg så har du uansett fått gleden av å ha et barn. Ingen er virkelig klar til å bli foreldre. 

Tar du abort mot din vilje så kan jeg garantere deg at forholdet deres ikke blir å vare. 

Har du spurt han om hva er det som får han til å tro at han ikke blir å takle det? Og er han klar over at du vil ha barn? 

Endret 7. juni 2021 av Kenelz

[Gjest 123 eller noe]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du gleder deg til å fortelle han denne "gledelige nyheten", mens hans verden raste sammen når han fikk høre det? Her er det tydelig at dere ikke har snakket sammen på forhånd, hvertfall ikke vært enige. Hvorvidt dette er en god ide eller ikke får du avgjøre selv. Men ta utgangspunkt i (worst case scenario) en bitter barnefar som er pappa fordi han må, ikke fordi han vil. Og at det går utover deg og det går utover barnet. 

Anonymkode: c0163...4aa

Tror ikke hun vil være så fornøyd med han heller, hvis hun nå velger han over barnet og egentlig ikke ville ta abort. Ta heller utgangspunkt i hvordan du vil takle en abort av et barn du egentlig var kjempeglad for at du skulle få, men føler deg presset til å fjerne.

[AnonymBruker]

Men hadde dere ikke snakket sammen først?

Anonymkode: e5ce6...db4

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (19 minutter siden):

Han er sikkert bare i sjokk, men synes uansett det er ekkelt av han å få deg til å velge barn eller han. 

Noen får farfølelsen under eller etter graviditeten. Det er bare å gi han litt tid og dersom ingenting forandrer seg så har du uansett fått gleden av å ha et barn. Ingen er virkelig klar til å bli foreldre. 

Tar du abort mot din vilje så kan jeg garantere deg at forholdet deres ikke blir å vare. 

Har du spurt han om hva er det som får han til å tro at han ikke blir å takle det? Og er han klar over at du vil ha barn? 

Han mener at et lite barn tar all vår frihet. Og at jeg det meste av tiden vil være bundet i babyen, og at han ønsker frihet til å gjøre det han vil, evt. reise bort iblant sammen med meg. At vi da vil få mer og mer separate liv, og han kjenner at han ikke kommer til å takle det og så gradvis bare drifte bort som han sa.

Føler meg virkelig knust. Vi har ikke snakket mye om barn, men jeg har tenkt på forholdet vårt som lykkelig og stabilt. Vi har snakket mye og ofte om forholdet, at vi er glade og takknemlige for at vi har funnet hverandre, at vi ser på hverandre som den rette.

Jeg kjenner meg veldig avhengig av han, og han har sagt at han kan håndtere det, men at om vi får en baby mener han at to personer vil være avhengig av han og at det takler han ikke tanken på.

Anonymkode: 594ed...084

[AnonymBruker]

Merkelig reaksjon av en voksen og etablert mann i et forhold. Om du skal beholde barnet må du jo selv avgjøre. Men jeg hadde uansett kvittet meg med han! 

Anonymkode: eb743...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Merkelig reaksjon av en voksen og etablert mann i et forhold. Om du skal beholde barnet må du jo selv avgjøre. Men jeg hadde uansett kvittet meg med han! 

Anonymkode: eb743...ea5

Da vil jeg jo bli alenemor, forlatt av min store kjærlighet. Føler jeg er helt lost. Skal til lege/gynekolog i dag, for å få svar på hvor langt jeg er på vei og se hvor lang tid jeg har på å tenke gjennom alt og bestemme meg.

Anonymkode: 594ed...084

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner meg veldig avhengig av han, og han har sagt at han kan håndtere det, men at om vi får en baby mener han at to personer vil være avhengig av han og at det takler han ikke tanken på.

Dette er ikke sunt i det hele tatt, TS. Skjønner du ikke det selv?

I utgangspunktet mener jeg at du bør la han få ha den reaksjonen han føler for og så får du innrette deg på å ta deg av barnet alene. Men hvis du er avhengig av en mann så klarer du vel ikke være alenemor?

Jeg tror det viktigste for deg er å bli et helt og selvstendig menneske alene før du tenker på partner og barn.

[AnonymBruker]

La meg gjette: stor aldersforskjell?

Anonymkode: e5ce6...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Merkelig reaksjon av en voksen og etablert mann i et forhold. Om du skal beholde barnet må du jo selv avgjøre. Men jeg hadde uansett kvittet meg med han! 

Anonymkode: eb743...ea5

Hvorfor er det en merkelig reaksjon? Man kan fint være voksen og etablert i et forhold i tillegg til å ikke ønske barn. De har jo ikke snakket så mye om barn, hadde de gjort det hadde det nok ikke kommet som et sjokk at han ikke vil ha. 

Anonymkode: f20b1...8e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da vil jeg jo bli alenemor, forlatt av min store kjærlighet. Føler jeg er helt lost. Skal til lege/gynekolog i dag, for å få svar på hvor langt jeg er på vei og se hvor lang tid jeg har på å tenke gjennom alt og bestemme meg.

Anonymkode: 594ed...084

Dersom han forlater deg fordi du føder hans barn, så er han på ingen måte «den store kjærligheten». Da elsker han friheten sin og det å dyrke egoismen mer enn han elsker deg. «Den store kjærligheten» er ekte og gjensidig. 

Jeg ville ha beholdt barnet og fortalt mannen at han vet hvor døra er. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 9a9d8...c04

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (1 minutt siden):

Dette er ikke sunt i det hele tatt, TS. Skjønner du ikke det selv?

I utgangspunktet mener jeg at du bør la han få ha den reaksjonen han føler for og så får du innrette deg på å ta deg av barnet alene. Men hvis du er avhengig av en mann så klarer du vel ikke være alenemor?

Jeg tror det viktigste for deg er å bli et helt og selvstendig menneske alene før du tenker på partner og barn.

Ja, jeg vet det ikke er sunt. Det var i går kveld vi hadde denne samtalen, og jeg kjenner nesten det går rundt fremdeles. Han sa han elsker meg, men at han mener jeg er helt avhengig av han, og spurte om jeg er uenig. Jeg måtte si at nei, han har jo rett. Jeg elsker han på en veldig intens, sterk måte og han synes det er krevende. Men at vi får det til å fungere som han sa, fordi det er oss to, og han takler en person (meg) som er avhengig av han, men at to - med en evt. baby - er for mye.

Å bli mer selvstendig er et mål, ja. Men nå er jeg gravid og har vel bare 2-3 uker igjen å ta et valg på. Jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, og jeg vet at å ta abort vil forårsake står smerte og sorg i meg.

Anonymkode: 594ed...084

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

La meg gjette: stor aldersforskjell?

Anonymkode: e5ce6...db4

Ikke så veldig stor.

Anonymkode: 594ed...084

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dersom han forlater deg fordi du føder hans barn, så er han på ingen måte «den store kjærligheten». Da elsker han friheten sin og det å dyrke egoismen mer enn han elsker deg. «Den store kjærligheten» er ekte og gjensidig. 

Jeg ville ha beholdt barnet og fortalt mannen at han vet hvor døra er. Enkelt og greit. 

Anonymkode: 9a9d8...c04

Ja, jeg vil gjerne beholde. Men samtidig er jeg superstresset og forestiller meg hvor knust jeg vil være om jeg beholder, sitter der med en baby, og kanskje opplever at han går fra meg, og begynner å date andre kvinner. Vet ikke om jeg kan takle det.

Anonymkode: 594ed...084

[AnonymBruker]

Det ER utrolig vanskelig å ha en partner som er utrolig avhengig og være den som bærer alt. Det tar jo alt av energi og kan føles litt som man drukner til tider. Da er ikke akkurat baby høyest på ønskelisten kan man si. behold eller ei - Her må du jobbe med deg selv. I et forhold skal man være to individuelle individer som gir og tar like mye hvis det skal være liv laga 

Anonymkode: e3b71...732

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja, jeg vet det ikke er sunt. Det var i går kveld vi hadde denne samtalen, og jeg kjenner nesten det går rundt fremdeles. Han sa han elsker meg, men at han mener jeg er helt avhengig av han, og spurte om jeg er uenig. Jeg måtte si at nei, han har jo rett. Jeg elsker han på en veldig intens, sterk måte og han synes det er krevende. Men at vi får det til å fungere som han sa, fordi det er oss to, og han takler en person (meg) som er avhengig av han, men at to - med en evt. baby - er for mye.

Å bli mer selvstendig er et mål, ja. Men nå er jeg gravid og har vel bare 2-3 uker igjen å ta et valg på. Jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte, og jeg vet at å ta abort vil forårsake står smerte og sorg i meg.

Anonymkode: 594ed...084

At partner hadde vært avhengig av meg hadde ødelagt mine følelser ganske fort. Jeg hadde følt meg brukt. Og det finnes ikke noe verre. Jeg og mannen er heldigvis sammen fordi vi ønsker det, ikke fordi en er avhengig. Hvis mannen min tror han har det bedre alene så er han som et hvilket som helst fritt menneske i sin fulle rett til å gå. Det betyr ikke at jeg elsker han noe mindre.

Nettopp fordi du er gravid vil jeg si at du har det ganske travelt med å bli et oppegående menneske som klarer seg selv. Enn om mannen din dør i en ulykke, hva da? Styrter du avgårde for å finne en ny, siden du ikke er nok i deg selv? Eller må du overlate barnet til andre, i og med at du trenger å lene deg på et annet voksent menneske?

Synes du ikke at det kommende barnet fortjener en mor som står støtt på egne ben? Enten hun er enslig eller i forhold?

For meg er det ganske fjernt at du ikke bekymrer deg mer for din egen del.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (13 minutter siden):

At partner hadde vært avhengig av meg hadde ødelagt mine følelser ganske fort. Jeg hadde følt meg brukt. Og det finnes ikke noe verre. Jeg og mannen er heldigvis sammen fordi vi ønsker det, ikke fordi en er avhengig. Hvis mannen min tror han har det bedre alene så er han som et hvilket som helst fritt menneske i sin fulle rett til å gå. Det betyr ikke at jeg elsker han noe mindre.

Nettopp fordi du er gravid vil jeg si at du har det ganske travelt med å bli et oppegående menneske som klarer seg selv. Enn om mannen din dør i en ulykke, hva da? Styrter du avgårde for å finne en ny, siden du ikke er nok i deg selv? Eller må du overlate barnet til andre, i og med at du trenger å lene deg på et annet voksent menneske?

Synes du ikke at det kommende barnet fortjener en mor som står støtt på egne ben? Enten hun er enslig eller i forhold?

For meg er det ganske fjernt at du ikke bekymrer deg mer for din egen del.

Jeg har klart meg selv det meste av livet. Det er ikke slik at jeg ikke klarer noe selv. Har høyere utdanning, jobb, bil og bolig. Men har aldri virkelig elsket en mann før jeg møtte kjæresten. Det er overveldende og jeg er ofte redd for å miste han. Ville klart meg, men aldri blitt lykkelig igjen.

Han er ikke sammen med meg fordi jeg er avhengig av han, men fordi han elsker meg. Men han sier det er krevende at jeg er så avhengig, og han har oppmuntret meg til å fokusere på interesser og andre ting også. 

Anonymkode: 594ed...084

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ville klart meg, men aldri blitt lykkelig igjen.

Tror du ikke at du hadde vært lykkelig med barnet ditt?

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (7 minutter siden):

Tror du ikke at du hadde vært lykkelig med barnet ditt?

Jo, men jeg ville alltid savnet kjæresten. Jeg ser på romantisk kjærlighet og kjærlighet til barn som to ulike ting, og at romantisk kjærlighet er noe jeg ville savnet enormt. 

Anonymkode: 594ed...084