Hvor mye er du faktisk tilstede med barna?

[AnonymBruker]

Vår situasjon blir kanskje litt annerledes, riktignok, siden barnet ikke er i barnehage (av ulike grunner) og vi kun jobber deltid. Har dermed mer tid sammen enn familier flest. Men jeg husker mine foreldre sjeldent lekte/fant på ting med oss da vi var små. Jeg og min samboer er ganske flinke til å ta med barnet ut, og leker med han når han ønsker det inne, samt inkluderer han i ting vi gjør. Men jeg kan også holde på selv i hjemmet mens han leker alene, og til og med se litt TV innimellom mens han underholder seg selv. 

Han er 2,5 år, og har alltid vært flink til å leke alene, likevel kan jeg kjenne på den dårlige samvittigheten om jeg ikke er mentalt tilstede med han hele tiden. Føler meg nesten litt skyldig som setter meg ned i sofaen med mitt, selv om han sjeldent klager og gjerne styrer alene. Føler liksom jeg må være «på» hele tiden, men må man egentlig det? Er det så farlig om de kjeder seg litt? 

Hvordan har dere det hjemme hos dere? Finner dere på ting/gjør ting sammen hele tiden mens dere er sammen?

Anonymkode: 3b516...4a8

[DritKrenka]

Jeg tror at barnet har godt av at dere ikke finner på ting hele tiden. Barn er nødt til å kjede seg i blant hvis de skal utvikle fantasi og evne til å underholde seg selv. Selv går jeg noen ganger bevisst inn for å få barnet til å underholde seg selv, uten hjelp fra voksne, TV, eller annen skjerm.

Jeg tror at du/dere gjør en god jobb, stå på!

[vinterdekor]

Nei, jeg lekte da jeg var barn og er ferdig med å leke. Det er barnas tur til å leke nå og bruke kreativiteten dems til å gjøre det. Dersom de kjeder seg, ingenting er bedre, så må de finne seg noe å gjøre 

[AnonymBruker]

Jeg har en på 4 år og vi bor i Oslo hvor barnehagen har vært mye stengt det siste året pga covid og nå streiken…

Dersom han leker selv pleier jeg aldri å forstyrre. En vanlig barnehagedag henter jeg ca 15:00, leker en times tid før middag (da leker far/jeg alltid med han hvis vi ikke er på lekeplassen med andre barn fra bhg), han er med på middagslagingen, han leker litt for seg selv mens vi rydder, så leker vi en-to timer (men forstyrrer aldri leken hans, så kommer når han spør) før vi alle tre setter oss ned i sofaen og ser på barne-TV og spiser kveldsmat. 

Følte på litt av det samme som deg de dagene barnehagen er stengt. Dersom jeg har et møte eller noe jeg må få gjort, sier jeg at jeg må jobbe litt og setter på timer (god gammeldags kjøkkentimer) så han vet han kan forstyrre om x-antall minutter. Han er veldig ofte så inni leken at han glemmer meg helt. Jeg prøver heller å være helt tilstede når jeg leker med han. Telefonen og tankene fra jobb legges vegg og da er jeg helt fokusert på han.

Anonymkode: 33263...c68

[AnonymBruker]

Ungene mine hadde mislikt sterkt om de aldri fikk være i fred når de var 2,5 år. Faktisk er det normale for mennesker helt fra fødsel og livet ut å ikke være mentalt påkoblet andre hele tiden. Hvor mye egentid folk trenger er selvsagt høyst individuelt, men alle trenger noe. To-åringen trenger det akkurat som deg. Bittesmå babyer ser gjerne vekk som første signal på at de "logger av" kommunikasjonen. Grunnen til at vi foreldre kan tro at barna vil at vi skal være tilstede hele tiden er sannsynligvis at vi og barna ikke nødvendigvis er samkjørte i NÅR vi trenger pause, og dermed føler vi oss på en måte på etterskudd og får dårlig samvittighet når barnet tar kontakt mens vi er "avlogget". Fordi vi tror at barnet har ventet lenge på at vi skulle bli tilgjengelige. Men så små barn venter ikke. De tar kontakt så fort de føler behovet, og da tar jo de fleste foreldre anstrengelsen med å koble seg på sjøl om de egentlig ikke var helt klar for det enda. 

Så senk skuldrene, ikke treng deg på barnet konstant (for det er faktisk det du gjør hvis du er tilstede hele tiden), nyt pausene de gangene begge har det fint i sin egen verden, ta initiativ - men ikke hele tiden og vær følsom for om barnet synes det passer (hvis det ikke er snakk om ting som skal skje til et gitt tidspunkt), og vær tilgjengelig ganske raskt når barnet ber om det (men de små klarer fint å øve seg på å vente bitte-bittelitt også hvis det ikke er krise). Småbarn kjeder seg jo ikke nødvendigvis sjøl om de ikke blir "underholdt" av voksne hele tiden. Tvert imot! Om de så bare sitter og stirrer, betyr det neppe at de kjeder seg. De sier ifra på en eller annen måte hvis de kjeder seg. 

Anonymkode: 43465...908

[Hactar]

Jeg tror denne følelsen av å alltid skulle være påkoblet til stede med barna, er kommet sammen med begrepene kvalitetstid og tidsklemme. Det er en så gjennomgående holdning samfunnet om at barna må prioriteres når man først har tid, at det er lett å få dårlig samvittighet om man lar barnet holde på med sitt. Og ja, barn trenger foreldrene sine, men barn trenger også å koble av, kjede seg litt for så å finne på noe for egen maskin.

Men likevel kjenner jeg på det. Når barna har lekt fint selv en stund, så føler jeg at jeg burde bidra med noe. Selv om ungene har det tipp topp. Egentlig absurd.
 

Min mor og hennes generasjon bekymret seg aldri over om de lekte nok med barna. Lek var for unger den gangen, haha! Jeg tenker det er positivt at foreldre i dag engasjerer seg mer i barna enn mange gjorde før, men vi må ikke overdrive heller. 

Endret 7. juni 2021 av Hactar

[AnonymBruker]

Takk for fine svar, dere!

Tror dere har helt rett, og selvsagt trenger barn alenetid også. Det gir egentlig veldig mye mening. Det ville vært slitsomt om vi skulle funnet på ting/gjort ting sammen heele tiden - for begge, tror jeg. Så tror jeg skal prøve å legge fra meg denne dårlige samvittigheten om å være påkoblet hele tiden.

Tror det også ligger litt i at når barnet er yngre, typ baby, må man følge med og være «på» hele tiden. Og når barnet da har blitt større og mer selvstendig, føles det rart og plutselig kunne sette seg ned med sitt, også holder barnet på alene. 
 

Ts

Anonymkode: 3b516...4a8

[Gjest WhisperingWind]

Her leker vi lite. Han koser seg for seg selv. 

Hjemme er det godt for alle parter å koble av litt etter full dag i barnehagen. 

Men vi har han kun i bhg i kjernetiden og har rolige morgener og finner på ting sammen etter bhg. Men når vi kommer hjem slapper vi av. 

[Vera Vinge]

Jeg tenker ikke at jeg må være «på» hele tiden når er hjemme med barna. Det er bare bra at de kan finne på ting selv, og jeg har aldri brukt mye tid på å sitte og leke med barna. Vi er mye sammen på andre måter, da. Og så har jeg flere barn som leker med hverandre. Hadde sikkert følt jeg måtte leke mer om vi hadde ett barn. Men altså, jeg forstyrrer ikke et barn som leker fint alene fordi jeg føler at jeg burde være med i leken.

Men det er jo veldig betegnende for foreldre i dag, at vi er svært aktive med barna våre. Mye bra med det, men det har en egenverdi at barna leker selv mtp å utvikle fantasi, initiativ osv, at de ikke er vant til å måtte settes i gang av en voksen eller at en voksen styrer leken.

[Tanuki]

Føler jeg er mye med min unge ja, har en gutt på 6 år. Ikke så mye "leking", men vi liker å tegne, male, eller fiske. Det morsomste han vet er å tegne, klippe og lime sammen karakterer fra filmer eller bøker, da kan han underholde seg selv lenge. I hverdagen er han på trening hver dag, etter skolen, og etter det vil han helst leke med venner, så ofte er han ganske sliten når vi kommer hjem, da vil han helst se på en tegnefilm og sove.

[AnonymBruker]

Viktig å være sammen uten å Måtte være SAMMEN. Det var slik vi ble oppdratt på 80-tallet. 

Anonymkode: 67cb7...dc2

[AnonymBruker]

Greit med både alenetid og sammentid. Men synes det er viktig at når jeg har kvalitetstid med barnet, at jeg da legger vekk mobilen og er til stede 100%. Så kan jeg heller surfe på Facebook mens vi er på lekeplassen og jeg sitter på benken og ungene leker sammen og knapt vet at jeg er der.

Anonymkode: f7783...1a1

[tweet]

Jeg synes det er dritkjedelig å leke 😂 Men jeg gjør det jo likevel noen ganger. Jeg blir ofte med og setter han i gang, ved å for eksempel bygge hus med duplo, lage hytte eller lage garasje til bilene av pappesker, som han kan leke med etterpå. Da har jeg jo vært til stede en stund før jeg overlater han til seg selv. Nå for tiden er jeg hekta på puslespill, så da får jeg han til å pusle egne puslespill samtidig som meg 🤭

Vi sitter alltid uforstyrret og spiser middag sammen og prater, og på kvelden ved senga får han alltid litt tid til å prate om det han vil. Så egentlig har vi mye kvalitetstid etter barnehagen. Null dårlig samvittighet her.