Du som ble mobbet

[AnonymBruker]

Jeg er mamma til et barn som snart når skolealder, og tenker innimellom på dette med mobbing. Kjenner flere som har blitt mobbet, og vet litt hvilke konsekvenser det har fått for dem, og kjenner jeg er redd for at noe slikt skal ramme mitt barn (eller noen barn egentlig, så ville selvsagt tatt det alvorlig om mitt barn mobbet noen selv, men det blir en annen diskusjon). 

Uansett, det som virker å gå igjen er at de enten ikke fortalte foreldre/skole om mobbingen, eller at tiltakene etter varsling var litt halvhjertede og ikke fungerte. Så jeg lurer på, dere som har blitt mobbet, har dere noen tanker eller ideer om hva som kunne forebygget eller hjulpet? Hvorfor fortalte du ikke til foreldrene dine, kunne de ha tilrettelagt bedre for at du kunne fortelle? Burde skolen ha gjort noe mer, noe annerledes, i så fall hva? Burde man ha lavere terskel for å bytte skole, flytte? Jeg er så redd for mobbing at jeg tror mitt første instinkt/ønske hadde vært nettopp sistnevnte, men får ikke inntrykk av at det er så vanlig, uten å vite helt hvorfor (utover upraktisk). 

Er kanskje aller mest redd for å ikke få vite, for tenker at hvis man først vet så får man til en endring, på den ene eller andre måten. 

Hører gjerne erfaringer om dette 🙂

Anonymkode: 3896c...6a3

[Raven.Writingdesk]

Tror det viktigste du kan gjøre er å senke skuldrene og lære barnet å gi litt faen og at det er OK å ta igjen om noen er slem.
 

Det værste du kan gjøre er å ubevisst «forberede» barnet ditt på at andre barn er slemme, og/eller lete etter tegn på mobbing/utenforskap. 
La barn stort sett ordne opp selv, vi voksne trenger ikke alltid blande oss.
 

Unger kan være helt jævlige mot hverandre, men mye handler også om hvordan et barn tar det når noen gjør noe dumt imot dem.

Det er faktisk naturlig for mange barn å oppleve et snev av utenforskap, utestengelse, og/eller kjipe kommentarer, krangling og til og med slossing.
 

Nå mener jeg ikke at dette er vanlig «til daglig» men at «i løpet av et barns hele barndom» - så vil barnet høyst sannsynlig oppleve dette. Det beste du kan gjøre da er å lære barnet at det er godt nok som det er; gå din vei om noen er dum (fortell en voksen) og til slutt: ta igjen/forsvar deg selv ved behov!

Det «værste» man kan gjøre er å la barnet dvele ved negative opplevelser, og se på de negative episodene som en bekreftelse av at de blir mobbet/er utenfor. Fordi noe av dette er helt normalt.

De barna som «børster av seg» kjipe enkeltepisoder overlever nok bedre enn de som tar episodene inn over seg, dveler ved dem og mener de definerer enten relasjonen til andre barn eller definerer dem selv. 

Episoder som er såpass ugrei at man som foreldre reagerer på dem, bør man så klart ta videre enten med skolen eller foreldre, men på en edruelig måte.
 

- Kanskje hadde ditt barn også en finger med i spillet når episoden eskalerte? Kanskje er det flere sider av en sak? 

Går det virkelig ille så er det bare en ting man kan gjøre etter min mening: bytte skole. 
 

Gi barnet en ny sjanse. Alt for mange venter nok for lenge før de bytter skole. Men da snakker jeg om en situasjon  hvor barnet er blitt et mobbeoffer og hverken skole eller andre foreldre evner å hjelpe til med å endre situasjonen.

Jeg ble nok mobbet over det som ansees som «normal erting/kjipe opplevelser» i barndommen. Men jeg er faktisk usikker på om en årsak var at jeg ikke var særlig rustet til å takle at andre barn kunne være slemme, og hadde ei mor som heller pisket ting opp fremfor å tone ned, og jeg som barn brukte heller verktøyet «sorg» fremfor «sinne» i møte med kjipe episoder.

Det gikk veldig bra med meg som voksen, jeg er gift og har barn, fullførte høyere utdannelse og har en god jobb. De som mobbet meg vet jeg at det gikk dårligere med. Men, med det sagt, så viser forskning at mobbere har ofte bedre helse enn de som er mobbeoffer. 
 

Jeg skjønner at du bekymrer deg, spesielt om du ble mobbet selv eller kjenner godt til episoder med mobbing. Men, jeg vil påstå at de er blitt bedre til å håndtere mobbing idag enn det de var på eksempelvis 80-90 tallet. 
 

Det går nok bra skal du se, gled deg sammen med 1 klassingen, og forsøk å legg bekymringene til side, de kan du uansett ikke bruke til noe.  ❤️