Fortidssjalu

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg har snart vært sammen med kjæresten min i et år, og han er kjærlig, fremtidsorientert og til å stole på. Han er egentlig ikke problemet, det er meg. Han har et barn i bhg alder fra et tidligere forhold. Barnet ser vi lite til pga veldig lang avstand til der de bor. Jeg sliter med to ting i når det kommer til dette. 

Nummer 1: Rett etter mor til barnet fikk vite om meg og min kjæresten, så ville hun ha han tilbake. Det gjorde hun ganske klart over meld og ved å vise på tlfsamtale. Kjæresten min sa at det ikke kom til å skje, noe som er flott! Problemet er at dette menneske som ikke klarer å komme seg videre skal vi ha i livet vårt i mange år til. Hvordan klare å forholde seg til henne når jeg vet hun vil ha mannen min? Tilleggsinfo: Det har vært over i 2,5 år og hun har aldri gått videre med noen andre.

Nummer 2: Jeg synes det er vondt at jeg ikke skal være den første han opplever å få barn med. Synes han allerede har gjort så mye med henne og andre, noe som gjør at det vi skal oppleve ikke blir unikt eller noe nytt. Det skjærer litt i meg, for var jo ikke sånn jeg så for meg at livet skulle bli hvis du skjønner.. Elsker barnet hans og ville jo ikke vært foruten, ikke det dette egentlig handler om. Bare følelsen av sammenligning og at alt har skjedd for han før. Er sårt. Noen som har opplevd/kjent på det samme og kan eventuelt gi noen tips til å komme over det? Tilleggsinfo: Jeg har ingen barn. 

Og jeg vet godt at dette er tullete og alt det som kanskje noen ønsker å skrive. Jeg vil jobbe med det og komme meg over det. Derfor jeg spør om tips og råd her. TAKK FOR ALLE SVAR ❤️ 

Anonymkode: ef966...1cc

[AnonymBruker]

Nr.1: Hun kommer til å gå videre, det tar den tiden det tar. Dette vil løse seg.

Nr.2: Prøv å se på det at han har barn fra tidligere som et pluss, han vet hvordan det er å bli far. Han kjenner til alle omveltningene i livet dette innebærer. 

Ellers ingen tips, dette ordner seg tror jeg, du er jo glad i barnet hans også. Det er jo deg han vil ha og det vet du. Fortid er fortid. Lykke til ❤️

Anonymkode: 9d2a0...e73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nr.1: Hun kommer til å gå videre, det tar den tiden det tar. Dette vil løse seg.

Nr.2: Prøv å se på det at han har barn fra tidligere som et pluss, han vet hvordan det er å bli far. Han kjenner til alle omveltningene i livet dette innebærer. 

Ellers ingen tips, dette ordner seg tror jeg, du er jo glad i barnet hans også. Det er jo deg han vil ha og det vet du. Fortid er fortid. Lykke til ❤️

Anonymkode: 9d2a0...e73

Tusen takk for fint svar! ❤️ Det du skrev på nummer 2 var gode råd, skal ta det med meg

Anonymkode: ef966...1cc

[AnonymBruker]

Er sammen med en mann med barn selv, men han har begge to 50%, så de er mye mer til stede. Kan svare deg likevel, med eget utgangspunkt.

Nummer 1: Dette er en spontanreaksjon fordi han har funnet seg en ny.

Eksen til kjæresten var likedan - ikke så direkte selvsagt, men hun reagerte med sinne, og han skjønte at hun angret. Hun kom med trusler om at hun skulle "ta barna" hvis han fikk flere barn. Hun skjønte at siden jeg er yngre og uten barn, så ville han etablere seg på ny. Dette tok det tid å forsone seg med. Nå har det gått over to år siden vi ble sammen, og ting er betraktelig bedre. Hun har også ny kjæreste selv.

Din situasjon er kanskje litt verre, da hun faktisk forteller ham direkte at hun ønsker ham tilbake. De fleste ville lagt mer bånd på seg. Da er det selvsagt viktig at han er veldig tydelig overfor henne om at det er uaktuelt. Jeg synes du også kan være åpen med ham om denne frykten, og si at selv om du vet dette ikke er uvanlig så synes du det er ubehagelig at hun synes de har et forhold der det er rom for at hun kan si slike ting rett ut. Snakk ordentlig om dette, så du får tryggheten du trenger. Antakeligvis vil hun ikke føle det slik for alltid, eller veldig lenge. 

Nummer 2: Dette tror jeg blir bedre for deg etterhvert.

Her er det nok litt ulike holdninger, men jeg har selv aldri vært en person som henger meg opp i "første gang". Det gjelder mange ting i livet - jeg har ingen spesielle følelser rundt første kyss, eller mannen som tok jomfrudommen min, og tenker heller ikke over dette for partneren min. Her er jeg ganske nøktern: de valgene handler om tilfeldigheter og har ingen symbolsk eller hellig verdi. Og jeg tenker ikke at det er omstendighetene rundt noe som skjer som er viktige, ikke akkurat når de inntreffer, eller første gang.

Ethvert barn er unikt og et mirakel i seg selv, og ligner ingen andre. Barnet vil være en kombinasjon av dere, og det er første gang det skjer.

For å snu litt på det; jeg er yngst av mine søsken, og jeg ser ikke på meg selv som mindre viktig eller spesiell for min mor av den grunn, selv om hun "allerede hadde opplevd det å få barn". Slik vil det jo også være for deres barn, kanskje enda mer forsterket, fordi det skjer med en ny partner, under nyforelskede omstendigheter. 

Håper dette hjelper

Anonymkode: 1e207...8a0

[AnonymBruker]

^Glemte å legge til en ting på nummer 2, som kanskje er viktigst, og som AB over har nevnt: han vet hvordan det er å bli far, og du får se ham som far.

Småbarnsfasen er en påkjenning for mange forhold, og jeg tror en stor del av det, er sjokket. Du snakker kanskje om arbeidsfordeling og hvordan ting vil være, men uten barn har du tross alt liten peiling. Når barnet kommer er begge utslitt og klarer ikke tenke konstruktivt. 

En som har barn har (forhåpentligvis) vært gjennom alt dette. Han har helt andre forutsetninger for å vite hva du trenger. Mannen min har hatt to runder med spedbarn - han vet akkurat hva slags utstyr vi trenger, han vet hvilke ting som dukker opp, og han er forberedt på både sextørke, hormoner og våkenetter. Han har gjort sine blemmer, og lært. 

Når jeg ser hvor mange som klager over ubrukelige fedre eller menn som ikke takler omveltningen, så er jeg glad jeg har en mann som har vært der. 

Anonymkode: 1e207...8a0

[AnonymBruker]

Har ikke så mye å legge til på nr 1, men på nr 2 er jeg i akkurat samme situasjon og har slete mye med at min samboer har hele 3 barn fra før. Nå er jeg gravid med mitt første og hans fjerde barn. Har slitt veldig mye med det at dette blir en stor ting for meg, men ikke for han. Har også snakket mye med han om det og det har hjulpet. Nå har han 3 gutter fra før og vi skal få en jente så det blir jo "nytt" og spesielt for han å få en jente denne gang. I tillegg så syns jeg faktisk det er betryggende og fint at han har vært med på noen fødsler før, for det er jo fort mye gørr og greier med en fødsel så syns det er veldig greit at han faktisk vet hva det går i der. Leser jo masse innpå her om mannfolk som ikke vil ha sex etter de har vært med på fødsel osv og tenker at sånne problemer vil vi ikke få 😅 

Syns det er godt å vite at han vet hvordan det er å ha barn og småbarn, det er veldig mange forhold som ryker i småbarnsperioden og jeg syns det er bra at han vet hva vi går til der. 

I tillegg har ikke han vært i noe godt forhold fra før og han har feks ikke tatt del i noen av graviditetene, ikke vært med på noe spesielt av ultralyd eller kontroller eller sånne ting, det merkes godt på han når jeg snakker med han om graviditeten og sånn. Han har vært med meg på flere kontroller og ultralyd og vil gjerne være delaktig i dette denne gang siden han ikke har vært/fått vært det før.

Skjønner godt hvordan du har det, men du må bare prøve å fokusere på de positive tingene som er rundt det. For hvis du bare graver litt så finner du positive ting med det og 😊

 

Anonymkode: e1a82...14d

[AnonymBruker]

Hvordan oppfører han seg overfor henne da? Det er hans ansvar å ha klare grenser overfor eksen og gi deg trygghet. Siden hun fremdeles vil ha ham tilbake, bør han begrense all kontakt med henne til å handle om barna. Ikke gjøre vennskapelige ting med henne, spise middag hos henne, preike i telefonen om alt mulig osv, med mindre du også er inkludert.

Ellers synes jeg personlig det er naturlig at barnas mor er med i hans familieselskaper dersom det har vært sånn hele tiden etter bruddet, men mor og far bør kutte ut å gjøre kjernefamilie-ting. De er ikke lenger en kjernefamilie og du er kommet inn og må inkluderes. Derimot er det fint for barna å oppleve at alle kommer godt overens, både foreldre og nye partnere, og at alle kan være sammen i middager og selskaper og at det ikke blir to fullstendig adskilte verdener der det er forbudt å snakke om den andre forelderen og lignende. Og hvis man ikke klarer det, bør ihvertfall alle ha en god og vennskapelig tone overfor hverandre og omtale hverandre respektfullt.

Føler du deg godt ivaretatt av mannen din?

Anonymkode: 50ff9...a1e