Barnefordeling 50-50 der far nesten ikke har bidratt tidligere

[AnonymBruker]

Hei! Vi er i limboland etter noen turbulente år. Vi får hjelp av fvk og atv (alternativ til vold) da det fra hans side har vært tilfeller av det jeg har blitt forklart fysisk, materiell, latent og psykisk vold. Han har gjort ekstremt lite med barna tidligere, jeg har gjort det meste praktiske, som levere/hente, sørge for organisering rundt hverdagen, matpakker, middag, stå opp om morgningen. Vi har ikke sagt at det blir brudd enda, men mulig at vi må jobbe litt med oss selv hver for oss. Jeg lurer på om erfaringer knyttet til fordeling når det har vært så skjevt før? For meg høres det urealistisk ut å «plutselig» være med barna 50%, jeg føler mets av alt, at det hadde vært unaturlig for barna. I tillegg føler jeg at når vi en sjelden gang deler på ansvaret om det praktiske hjemme, så blir det likevel jeg som har organiseringsvaret, feks: er sekkene til barnehage/skole ferdig pakket, og barna ferdig kledd på til han skal levere, så det er kun den faktiske leveringen jeg får «hjelp» til. Han er litt som en vikar, som må få opplegg av meg om han skal gjøre en oppgave knyttet til barna. Han er flink og leken med barna, så han får kvalitetstid med dem, men kun de tingene som er moro. Barna vil alltid få trøst av meg eller sitte med meg. Jeg blir da redd for at ved en fordeling, får jeg likevel det praktiske ansvaret for å sørge for at de har alt de trenger/minne på viktige ting, selv når de ikke er hos meg, jeg ønsker selvfølgelig at de skal ha et godt forhold til barna, og han selv mener 50-50 er eneste fordeling, noe som jeg tenker er en god tanke, som viser at han bryr seg, men føler ikke at det er det beste for barna nå, spesielt ikke med en gang. Det hadde vært en stor overgang fra meg også, som kun har vært borte to helger fra dem, på mange år. Hva et deres erfaringer med barnefordeling? Jeg ønsker ikke at «frykten» for 50/50 skal holde meg igjen, dersom vi egentlig passer best hver for oss. 

Anonymkode: 505e4...248

[AnonymBruker]

Du kommer til å måtte fortsette å ta ansvar. Han seiler gjennom i sin uke ved å gjøre minst mulig og du må plukke opp bitene når det blir din tur. Så da er spørsmålet bare om du orker det, eller om det er enklere å ta kampen nå. Husk at det er dere som må bli enige, ikke tro at meglere har noe å si. Snakk med en advokat og få vurdert mulighetene dine, så har du bedre grunnlag for å ta en avgjørelse.

Anonymkode: f6274...d4f

[AnonymBruker]

Kjenner igjen denne problemstillingen ja! 

Har måttet godta at mine unger blir levert i barnehagen kledd som fugleskremsler med snørr i nesa og sand i ansiktet fra dagen før. Matboksene er skikkelig triste 😶 Når de kommer til meg er det bare slenge dem i dusjen og spyle dem ned, klippe negler og skrubbe... Gre ut floker... Blir selvfølgelig "superpopulær" av å være forelderen som krever dette med en gang de dukker opp men men... 

Hvis jeg ikke følger med på aktivitetskalenderen deres også i hans uker, så hender det at de er eneste barnet som dukker opp uten [det de skulle hatt med seg] 😔 Sender jeg påminnelses sms blir han sur.. Men det er nå så. 

Hvis du har kapasitet  til å ha ungene alene ville jeg foreslått at han blir helgepappa med samvær en gang i uka eller lignende. Vil ikke han også synes det er greit? 

Anonymkode: 5fd90...00c

[AnonymBruker]

Han har steila når jeg har nevnt at jeg ikke tror det er beste for barna med mindre tid. Han er veldig redd for å være lite tilstede for barna (slik hans egen far var) han kan da si sånn «må vi drive å dra inn advokater da!» nesten som trusler. Prøver å tenke at det er godhet i bunnen av ønsket hans, og ikke bli fornærmet. Han mener han allerede nå skal begynne å ta mer ansvar, men kan det gjøre opp for snart 7 år hovedansvar?! Jeg ønsker at begrunnelsen for om jeg skal bli eller gå ikke skal ligge der, men i hva som gjør meg lykkelig. Jeg er ødelagt av en del ting som har skjedd, så selv om han både nå får hjelp og ikke har vært «overhengende fare» så har noe i meg sagt stopp, selv om han endelig nå ser hva han har utsatt meg for. Vi har som sagt ikke bestemt noe enda, men mulig vi da skal bo litt borte fra hverandre, og diskusjonen om fordeling startet vel med det, for det er så unaturlig for meg å være borte, og de er så mammadalte at jeg føler de trenger tryggheten hos meg. 

Anonymkode: 505e4...248

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Han har steila når jeg har nevnt at jeg ikke tror det er beste for barna med mindre tid. Han er veldig redd for å være lite tilstede for barna (slik hans egen far var) han kan da si sånn «må vi drive å dra inn advokater da!» nesten som trusler. Prøver å tenke at det er godhet i bunnen av ønsket hans, og ikke bli fornærmet. Han mener han allerede nå skal begynne å ta mer ansvar, men kan det gjøre opp for snart 7 år hovedansvar?! Jeg ønsker at begrunnelsen for om jeg skal bli eller gå ikke skal ligge der, men i hva som gjør meg lykkelig. Jeg er ødelagt av en del ting som har skjedd, så selv om han både nå får hjelp og ikke har vært «overhengende fare» så har noe i meg sagt stopp, selv om han endelig nå ser hva han har utsatt meg for. Vi har som sagt ikke bestemt noe enda, men mulig vi da skal bo litt borte fra hverandre, og diskusjonen om fordeling startet vel med det, for det er så unaturlig for meg å være borte, og de er så mammadalte at jeg føler de trenger tryggheten hos meg. 

Anonymkode: 505e4...248

Da setter du foten ned, da. La han true med advokater. Og si at du er åpen for 50 prosent på sikt. Svært sjelden at 50 prosent idømmes hvis det er høyt konfliktnivå, og du har allerede dokumentert vold fra hans side.  

Kvinn deg opp og stå opp for barna dine, og ikke la ham manipulere deg noe mer! Hvis han har vært så livredd for å ikke være der for barna, hvorfor har han ikke vist dette i praksis de første 7 årene? Bli sint, ts! Det er på tide! 

Anonymkode: d6d84...c1d

[AnonymBruker]

Hvis han har en voldelig bakgrunn, må vel det i seg selv være en grunn for at barna ikke skal være så mye hos han? Å ha eneansvar for barn er ekstremt stressende og tidkrevende. Ikke bare er det tidsklemmen, men alle avgjørelsene man skal ta alene, all "forhandlingen" med barna, usikkerheten når de har feber osv osv. Vold har jo ofte sammenheng med stress, så jeg tenker at bare det at han har denne bakgrunnen er nok til at en advokat lett vil vinne frem for deg.

Om han har utøvd vold overfor deg, så er du kanskje redd han? Og denne redselen overføres til den situasjonen dere nå er i? Kan ikke familievernkontoret hjelpe dere, ta dette opp i samtaler? Han trenger nok å realitetsorienteres, samtidig som det å vedgå at man ikke klare sine egne barn 50% er et hardt slag for stoltheten. Jeg tror han trenger hjelp til å endre perspektiv fra hva som sårer stoltheten hans, til hva som er det beste for barna.

Anonymkode: 70fb7...159

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har steila når jeg har nevnt at jeg ikke tror det er beste for barna med mindre tid. Han er veldig redd for å være lite tilstede for barna (slik hans egen far var) han kan da si sånn «må vi drive å dra inn advokater da!» nesten som trusler. Prøver å tenke at det er godhet i bunnen av ønsket hans, og ikke bli fornærmet. Han mener han allerede nå skal begynne å ta mer ansvar, men kan det gjøre opp for snart 7 år hovedansvar?! Jeg ønsker at begrunnelsen for om jeg skal bli eller gå ikke skal ligge der, men i hva som gjør meg lykkelig. Jeg er ødelagt av en del ting som har skjedd, så selv om han både nå får hjelp og ikke har vært «overhengende fare» så har noe i meg sagt stopp, selv om han endelig nå ser hva han har utsatt meg for. Vi har som sagt ikke bestemt noe enda, men mulig vi da skal bo litt borte fra hverandre, og diskusjonen om fordeling startet vel med det, for det er så unaturlig for meg å være borte, og de er så mammadalte at jeg føler de trenger tryggheten hos meg. 

Anonymkode: 505e4...248

Han sier 50/50 for å true deg. Hvordan skal han få 50/50 når du er så mye utsatt for vold? Hvorfor skal barna få være med en voldelig far 50 % av tiden...??

Anonymkode: 46464...e15

[regine]

Det som skal være utgangspunktet for barnefordeling TS, er BARNAS beste. Ikke hva far vil. 

Ikke gå i «fella» at du skal være så grei med FAR at du i praksis ofrer barna. Det er ikke det beste for dem å miste sin primære omsorgsperson halve tiden. Det er heller ikke til barnas beste å bli overlatt til en person som i svært liten grad har tatt ansvar for dem, kun fungert som en slags lekeonkel når det passer HAN. 

Du trenger ikke, eller bedre, du skal ikke, gå med på en samværsordning for å tekkes far. Alt prat om at 50/50 er det beste for alle barn alltid er tull. Det er det enkelte barn og den enkelte situasjon som skal vurderes. Og FVK kan IKKE pålegge dere noe som helst, det er det kun en dommer som kan gjøre. I deres tilfelle har far en historie med vold samtidig som han IKKE har tatt seg av barna. Da er det en selvfølge at han ikke kan ha barna halve tiden hvis dere går fra hverandre. 

Som en annen skrev - du kan holde det åpent på sikt, men lang sikt. Og det må hele tiden være BARNAs beste som er utgangspunktet, ikke at far vil eller truer eller mener han har krav på. Han har ikke krav på en dritt. Dessuten - HVIS det skal være aktuelt med 50/50 så MÅ far være i stand til å ta ansvar i sin tid. Dvs for alt av avtaler, oppfølging, regntøy og ulltøy når det er nødvendig, gaver i bursdager etc etc etc. Du må ikke finne på å ta dette ansvaret, fordi da sitter DU (og ungene) med svarteper: du har alt ansvar hele tiden og all praktisk oppfølging, men du får ikke ha/bestemme over hverdagen til barna mer enn halve tiden. Ikke bra for deg og ikke bra for barna, som også da lærer at det uansett er MOR som tar ansvar og stiller opp, mens FAR kan surre rundt som han vil. Det er også noe barna vil ta med seg i voksenlivet, altså at kvinnen skal gjøre som mannen bestemmer.  

Jeg håper du har en advokat, en som er spesialist på familierett og som kan hjelpe deg å navigere i lover og regler og dermed bistå deg i å stå imot fars helt urimelige krav/ønsker. 

Og husk: det er IKKE far som er viktig her, det er IKKE hans rettigheter det er snakk om, derimot så er det BARNA og deres oppvekst. 

[AnonymBruker]

Min eks var heldigvis ikke voldelig. Men jeg var i praksis alenemamma frem til skilsmissen. Far deltok kun på det som var gøy med barna. Med mindre han skulle på fest eller trening. Skulle han legge barna, så kom han når de var helt ferdig og klar til lesing og natta sang i sengen.

Etter bruddet skulle han ha de 50%. Jeg skjønte ikke hvorfor. Hvorfor skulle han plutselig bry seg om ungene nå? Selv om det forsåvidt var en bra ting. Jeg tenkte jo at det var for syns skyld. Barnebidrag. Han kunne umulig være glad i ungene. Da hadde han vel brydd seg før før bruddet? Tror vel egentlig han brydde seg om ungene før bruddet. Bare ikke gjøremålene. Stå opp tidlig. Ofre fester og sin egen fritid.

Nå har han 50/50. Ny dame. Tror hun er nesten alenemamma for sine og våre barn.... Ihvertfall de kjedelige oppgavene

De glemte litt barnebursdager i starten. Kom på skolen i for små klær. Jeg måtte lære meg å holde kjeft. Minte jeg han på ting ble han sint. Gjorde jeg ikke det, glemte han det ofte. Han glemmer fortsatt 75% av foreldresamtaler. Jeg har sluttet å bry meg. Jeg vet han driter seg ut for lærerne, og jeg vet han vet det. Det er karma nok for meg. Jeg minner han på avtaler som er viktig for ungene. Han blir sint, men det driter jeg i.

Anonymkode: 4eaf9...faf

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre mange som svarer her er naive. Min opplevelse i rettsapparatet er at fedre gis allverdens av sjanser, og barna skal måtte være prøvekaniner, fordi retten mener tilnærmet lik kontakt med begge foreldrene er det beste for barna. Sakkyndig og dommer vil trolig si at mannen vil lære når han må lære, og - hvilken skade tar barna av å gå litt møkkete og med for små klær. At faren alltid hentet sent og glemte allverdens, og ikke ringte etter ny lue da han ikke fant barnets lue mitt på vinteren etc. Da ble hetten på jakken brukt i stedet..  etc.

»Fordelen» her var likevel den at faren var alvorlig psykisk syk og at barnet etterhvert hadde samværsvegring fordi faren utsatte barnet og meg for mange kjipe hendelser.

Så er det vel også sånn... har barna selv vært utsatt for vold, eller har de observert at faren har utsatt deg for vold? Er de engstelige rundt han eller ikke? Om de ikke er merket av dette vil jeg også tro det er vanskelig å argumentere for at de skal være mindre hos han. Hører for øvrig om barn som dømmes til samvær med foreldre til tross for at de selv er utsatt for overgrep av fedrene sine. Systemet fungerer ikke. 
 

Her fikk jeg også beskjed om at retten har sett ting som er så myyye verre enn slik mitt barn hadde det, og at de dermed ser igjennom ganske så mye...

Anonymkode: dd8af...4cf