Dere med krevende barn - fikk dere en til?

[AnonymBruker]

Har 2 barn, 9 år imellom. Førstemann var et veldig enkelt barn, hoppet glatt over trassalderen og vi samarbeidet veldig godt, jeg var alene med han. Nr 2 er nå 2,5 år og en kruttønne som sliter meg ut på alle måter.. Far har jobb hvor han må reise en del, og barnet reagerer veldig sterkt hver gang. Han slår meg veldig mye, lager helt sinnsyke hyle-lyder, er sint, vil ikke hentes i barnehagen, vil ikke leveres i barnehagen, vil ikke legge seg.. Han lar absolutt alt sinnet og sorgen over at far må reise (max 1 uke) gå ut over meg og når far kommer hjem så vil han ikke ha noe med meg å gjøre fordi far er hjemme igjen. 

 

Jeg går på glasskår i mitt eget hjem og prøver alt jeg kan for å håndtere det best mulig. Jeg vet at barnet reagerer pga vonde følelser inni seg, men jeg er så sinnsykt leimeg for at ting er som de er og er så sliten av å prøve å få til så gode dager som mulig. 

 

Likevel så har jeg av en eller annen grunn lyst på et barn til.. Jeg ønsker å ha to barn på samme alder for at ikke siste skal være så mye alene (kjente veldig på det med første). I tillegg har mannen min bare et barn og ønsker seg et til. Føler derimot at situasjonen akkurat nå er uutholdelig med tanke på hvordan barnet vårt har det nå. Jeg vet han er i typisk alder med mye følelser nå, men jeg har en sterk frykt for at dette sinnet aldri skal gi seg.

 

Til dere som har hatt tøffe perioder med barna, har dere fått en til? Hvordan gikk det? Eller lot dere være? 

 

Tenker at det er en tøff periode som kan gå over og at det er dumt å ikke få flere barn pga noe som er midlertidig, men hva om det å få et barn til vipper hele lasset som familie.. 

Anonymkode: 1c3a5...dc0

[AnonymBruker]

Guttebarn er vannslige og trassete ville ikke fått en til .

Anonymkode: 30fd4...1cc

[AnonymBruker]

Vi droppet det. Er lykkelige ettbarnsforeldre.

Anonymkode: 7dc4d...6c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Guttebarn er vannslige og trassete ville ikke fått en til .

Anonymkode: 30fd4...1cc

Første gutt var ikke "vanskelig og trassete" 🤷🏼‍♀️ Nå er forøvrig ikke barnet vanskelig eller trassete, han har temperament og følelser som er vonde og som han har problemer med å håndtere.

 

Håper på svar fra folk som har stått i den aktuelle problemstillingen 😊

Anonymkode: 1c3a5...dc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi droppet det. Er lykkelige ettbarnsforeldre.

Anonymkode: 7dc4d...6c6

Takk for svar ❤️ godt å se at dere er lykkelige! 

Anonymkode: 1c3a5...dc0

[AnonymBruker]

Jeg har kun fått et barn og det er ikke fordi han var så trassig, men han hadde kolikk og etter at kolikken gikk over så fortsatte han å skrike som en stukken gris hver eneste kveld, time etter time.

Han våknet opp 10 ganger per natt helt til han var 5-6 år. Diagnosen var laktoseintoleranse og alt det andre fant de aldri ut av.

Forholdet til barnefar gikk opp i liminga midt i den tøffeste fasen, og jeg ble alene med han.

Innimellom tenker jeg at det hadde vært fint med et barn til, siden jeg nå har ny kjæreste, men tanken på å bruke 4-5 timer på å få barnet til å sove hver kveld og så bli vekket 10 ganger per natt deretter, gjør at jeg er livredd for å bli gravid.

Heldigvis har min nye kjæreste et barn fra før av.

Anonymkode: 46bc3...877

[AnonymBruker]

Ville defintivt ikke fått flere barn om ikke mannen din kan endre arbeidssituasjonen sin. Oppførselen høres jo veldig ut som et symptom på den. Helt umulig å trappe ned på reisevirksomheten? 

Anonymkode: 1c011...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ville defintivt ikke fått flere barn om ikke mannen din kan endre arbeidssituasjonen sin. Oppførselen høres jo veldig ut som et symptom på den. Helt umulig å trappe ned på reisevirksomheten? 

Anonymkode: 1c011...893

Han skal det om 3 år når kontrakten går ut, da vil ha mest sannsynlig ende opp med en litt mer "normal" jobb. 

Anonymkode: 1c3a5...dc0

[AnonymBruker]

Vi gikk for en til. 

Har aldri angret. (Utenom i graviditeten 😅). 

Nr 2, som er en horribel lillebror, er aldeles fantastisk som storebror.  🤪

Anonymkode: 59e02...d21

[AnonymBruker]

Vi fikk en til, men ventet over fem år. 

Førstemann (min manns andre da han har et barn fra tidligere forhold) er født med sjelden genetisk tilstand. Første årene var ganske tøffe da barnet slet med fordøyelsen. Dette roet seg da vi etter hvert fikk et bedre bilde av ulike intoleranser han hadde.

Ventet ytterligere noen år etter at ting roet seg da prognosene til første lenge var uklare (altså hvor vidt vi kan regne med at han kan klare seg selv når han blir eldre/voksen). Helt sikre vil vi nok ikke bli før tiden er der, men da han klarte seg såppas bra gjennom barnehagen og hittil har nådd alle milepæler i forventet alder så følte vi oss trygge på å ta sjansen. 🥰

Er glad for at vi ventet til vi følte at ting var roligere rundt første. Føler meg også mer avslappet som mor og mer istand til å fordele oppmerksomheten min mellom alle barna nå som eldste er større og klarer seg så bra.

Eneste som er kjipt er vel kanskje at min samboer har vært stuck i småbarnslivet i ganske mange år da det er over fem år mellom hvert av de tre barna hans. Heldigvis så trives han godt i den rollen.  

Anonymkode: 98262...999

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

 Han slår meg veldig mye, lager helt sinnsyke hyle-lyder, er sint, vil ikke hentes i barnehagen, vil ikke leveres i barnehagen, vil ikke legge seg.. 

Jeg går på glasskår i mitt eget hjem og prøver alt jeg kan for å håndtere det best mulig. Jeg vet at barnet reagerer pga vonde følelser inni seg, men jeg er så sinnsykt leimeg for at ting er som de er og er så sliten av å prøve å få til så gode dager som mulig. 

Likevel så har jeg av en eller annen grunn lyst på et barn til.. Jeg ønsker å ha to barn på samme alder for at ikke siste skal være så mye alene (kjente veldig på det med første). I tillegg har mannen min bare et barn og ønsker seg et til. Føler derimot at situasjonen akkurat nå er uutholdelig med tanke på hvordan barnet vårt har det nå. Jeg vet han er i typisk alder med mye følelser nå, men jeg har en sterk frykt for at dette sinnet aldri skal gi seg.

 

Altså.. Jeg har 1 barn på 7. Får ukentlig høre om dette ønsket om et søsken. Jeg har dog ikke like mye utfordringer som du beskriver med ditt barn, men likevel orker jeg ikke tanken på et nytt barn nå. Jeg forguder barnet mitt, men jeg kunne ALDRI satt et barn til verden bare fordi at mitt første barn skal ha en "lekekamerat". Haters gonna hate, men her ville jeg først og fremst brukt min energi på å forsøkt å hjelpe mitt NÅVÆRENDE barn med å håndtere sine følelser. Hvordan mener du at det skal bli bedre for barnet ditt som daglig uttrykker frustrasjon og vonde følelser mot deg, med å sette et nytt barn til verden? Unnskyld at jeg sier det, men et barn som i utgangspunktet har behov for emosjonell-støtte, vil ikke bedre seg ved at fokuset blir flyttet over på en baby som krever deg i mye større grad. Det ville nok forverret situasjonen. Her må du gå inn i deg selv og ta deg av ditt barn som allerede har et stort behov for å bli sett, samt støttet emosjonelt. Når barnet ditt, du og mannen din og resten av familien er på en god plass i livet, da er det nok bedre å stille spørsmålet om å sette et nytt barn til verden. Barn trenger stabilitet. Om hverdagen allerede er utfordrende vil det gjøre vondt verre å bringe mer ansvar inn i bilde. 

Anonymkode: 4260d...edf

[AnonymBruker]

Vi stoppet etter ett «vanskelig» spedbarn. Han var nummer tre, så sånn sett er det lett for meg å si at den vanskelige tiden er grunnen format vi ikke fikk fler barn. Vi hadde planer om ett fjerde barn (de to første var superenkle), men nummer tre satt en brutal stopper. Vi sov ikke natten igjen på mange, mange år, og han hadde totalt separasjonsangst fra meg lenge. Han skrek konstant i en «evighet» og ja... livet ble tungt og tøft. Jeg kjenner i dag 10 år etter han ble født at jeg egentlig mangler ett barn, men jeg er såpass realistisk at jeg forstår at det umulig hadde gått bra. Det gikk knapt nok bra med nummer tre, vi overlevde såvidt de årene da han gan «regjerte».

btw; det viste seg at han hadde en diagnose som gjorde han ekstremt sensitiv for lyd, lys, lykt og generell stimuli og inntrykk. Vi hadde gjort mye annerledes om vi på den tiden hadde visst det. Men svaret er altså; vi stoppet etter vi fikk ett krevende barn, vi innså våre begrensninger.

Anonymkode: 60830...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Vi gikk for en til. 

Har aldri angret. (Utenom i graviditeten 😅). 

Nr 2, som er en horribel lillebror, er aldeles fantastisk som storebror.  🤪

Anonymkode: 59e02...d21

Samme her. 

Vi gikk for en til mye på grunn av at første var og er så krevende - vi ville hun skulle få en å bryne seg på, spille ball med, fokusere på og med. Det er krevende, såklart, men angrer ikke. Eldstemann elsker få lov til å være eldst, sjefe, utøve kjærlige gester, leke og tulle. Lillesøster ser på storesøster med stjerner i øynene. De balanserer hverandre veldig godt. Lillesøster er også et krevende barn, men når ikke storesøster til knærne. Å få et barn til har vært den beste avgjørelsen for oss. 

Anonymkode: ce3d1...be7

[AnonymBruker]

Vi har to barn med ADHD. Syns ikke eldste var så vanskelig å ha med å gjøre egentlig, men da hadde vi jo bare en. Så kom kruttønna noen år etterpå. Og jeg sier bare fytti grisen... Minste er i tillegg til diagnosen utstyr med en forbanna vilje av stål og vil helst være sjefen. Han vil gjøre det han vil når han vil, og ikke når noen andre bestemmer noe. 

Men begge ungene mine er jo helt fantastiske da. Ville aldri vært uten! Hadde jeg ønsket meg flere barn så ville ikke dette påvirket avgjørelsen. Vi vurderte om vi ønsket flere barn, men falt på at vi ikke følte behov for det. Det er hardt i perioder, men de gode øyeblikkene er så vanvittig verdt det. 

Hver alder har sine utfordringer, men mine erfaringer er at det blir lettere jo eldre barnet blir. Dermed er det kanskje greit å få et barn til for å bli ferdig med den verste perioden kjapt? Det synet er nok farget av at jeg ikke er så god i småbarnsperioden, så jeg ville fått den kjapt unnagjort

Anonymkode: c282d...d1c

[AnonymBruker]

Førstemann var krevende som baby, men vi hoppet likevel uti det og fikk søsken. Det er enklere å være mamma til to enn en synes jeg. De holder hverandre med selskap og vokser opp sammen. Søskenkjærligheten er stor. Jeg ser bare fordeler med det, særlig dette året her hvor de har vært mye hjemme pga karantene og nedstengning. Mitt inntrykk er at foreldrene til enebarn har det mye travlere enn oss. Jeg kjennet flere. De må aktivisere barnet i større grad 

Anonymkode: 6fcba...852

[AnonymBruker]

Haha. Nei.. jævelungen blir enebarn.

Anonymkode: 4abde...949

[AnonymBruker]

Vår plan var tre barn. Nr 1 var (er) enkel å ha med og gjøre. Så kom nr 2. ikke sov han, ikke spiste han, og når han ble eldre: for en kruttønne! Jeg er så sliten! Så vi stopper på to 😅

Anonymkode: 5c6c3...f06