Jeg blir misunnelig, men vil ikke være det...

[AnonymBruker]

Dette er flaut å skrive. Jeg ønsker å unne venner, familie og bekjente alt godt, men innerst inne blir jeg misunnelig når det skjer så mye bra rundt omkring, men ikke med meg... og jeg misliker at jeg er sånn. Jeg viser det ikke, men innvendig gjør det vondt... og jeg føler skam og jeg føler  meg som et dårlig menneske.  Noen flere ?

Anonymkode: 0601c...481

[AnonymBruker]

Sånn er det jo med oss mennesker innimellom.

Jeg er rehabilitert etter lengre tids sykdom og synes det er vondt å tenke på at jeg kjemper sånn for å få fast jobb, hus og få barn, mens mange av vennene mine har dette allerede. Var ferdig med videreutdanning i fjor og skal ta mer relevant videreutdanning til høsten. Jeg jobber hardt og klarer meg såvidt med flere deltidsjobber. De tingene mine venner klager over: dyre boliglån, problemer med ungene, for mye ansvar på jobben, er det jeg ønsker meg. Og jeg svelger unna bitterhet mens jeg gratulerer andre med jobber og unger. Eller når de forteller om milepæler i sine lange forhold og jeg synes det er flaut at jeg er i et ferskt forhold. Selv vennene mine som er uføre har barn og egen bolig, for de har jo fast inntekt.

Det er ikke bra å sammenlikne seg så mye med andre, når man gjør det ser man også bort fra de man kjenner som ikke får ting til og man glemmer å spørre seg om alle er like lykkelige live som på Instagram eller på venninnelunsjen. Man glemmer også å gi seg sjøl klapp på skuldra fordi man stiller opp i sitt eget liv hver dag og prøver, og man glemmer å telle egne seire.

Jeg går innimellom i terapi, og hun jeg går til sier at nesten ingen med min sykdom får til det jeg har fått til. Hun heier på meg. Særlig nå under Corona er det viktig. Og da faller litt av bitterheta bort. Og jeg klarer å belønne meg underveis for det jeg får til, framfor å bare se på der jeg kommer til kort. Da blir jeg generøs og klarer å glede meg når venner får barn nr.2, eller oppnår jobben de ønska seg og har jobba hardt for, eller blir samboere som lever lykkelig på luft og kjærlighet. Eller unne andre stor bestemorlykke, sjøl om jeg sitter og velger ut gravstein til mamma. 

Jeg tror vi gjør lurt i å skjule en del bitterhet, men samtidig er vi bare mennesker som ønsker oss gode ting og ønsker å forstå hvorfor vi må vente. 

Anonymkode: 353ba...13f