Hvor lenge skal jeg ofre min egen lykke?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli lykkelig, hva som er best for meg lengre.  Ikke at dere på kg kan gi meg svaret, men kanskje kan noen gi litt råd på veien til min egen lykke?

Min historie : Samboer på 10 året, 2 barn på barneskole. 
 

Fant ut for 4 år siden at min samboer hadde vært utro ( sms, tlf og fysisk møtt ) Han hevder det aldri skjedde noe annet enn en klem. Jeg tror han lyver. 

Vi har ikke sovet i samme seng på 2 år, hans valg. Han har egentlig aldri vist særlig interesse for meg fysisk, jeg tok som oftest iniativet. 

Han viser ikke særlig intresse for familielivet, hverken å snakke sammen rundt matbordet, eller være sammen med oss.  Han skylder på at jeg er så sur hele tiden. Jeg skal innrømme jeg ofte er det, liker ikke den personen jeg har blitt.

Har startet i terapi alene. 
Har et ønske om at vi starter i terapi sammen, men da må han være ærlig har jeg sagt. Han seier han vil. 
Er div andre ting han har løyet om, det virker så lett for han å lyve for meg. 

Er vi sammen med andre enn barna så er det som om jeg blir usynlig, i samtaler spesielt, virker som han overser det jeg forteller osv.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sikkert rotete, men trengte bare å lufte litt tanker. 
 

 

Anonymkode: afb18...152

[AnonymBruker]

Hva annen grunn enn felles unger har du for å bo i kollektiv med han?

Hva VIL DU? Vil du fortsette å ha det sånn?

Anonymkode: f07e1...529

[Truly]

Du skulle gått fra han for 4 år siden.

Han gikk for to år siden da han byttet soverom. Han gikk bare veeldig kort.

Trengte vel ikke mer, du finner deg jo i hva som helst. Så da kan han dele utgifter, ha hushjelp og hjelp til unga.

Men ligge med andre.

Praktisk. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, sikkert rotete, men trengte bare å lufte litt tanker. 

Du starter med intensjon om å komme noen vei i livet ditt...men avslutter med at du bare ville lufte noen tanker.

Feilen sitter et sted mellom start og slutt, nærmere bestemt på det punktet du gir opp å komme noen vei.

Finn det punktet, og eliminer det.

Jeg personlig tror at årsaken til at du unngår å tenke hele tanken, er at da vil du tvinge deg selv til å måtte forholde deg til dette;

Truly skrev (5 timer siden):

Du skulle gått fra han for 4 år siden.

Han gikk for to år siden da han byttet soverom. Han gikk bare veeldig kort.

Trengte vel ikke mer, du finner deg jo i hva som helst. Så da kan han dele utgifter, ha hushjelp og hjelp til unga.

Men ligge med andre.

Praktisk. 

Lykken ligger nok et godt stykk borte fra denne mannen, ja. Velger man å holde ut med dårlige ting, så blir man ikke lykkelig, uansett hvor mye parterapi man drar inn. 

Men du har i det minste valget, TS, muligheten til å gjøre noe. 

Det har ikke ungene dine. 

Anonymkode: 460ac...6f0

[Nymerïa]

Mitt forslag er at du setter deg ned og skriver fordeler og ulemper med å bli vs. å dra. Og det gjør du på et realistisk grunnlag, ikke noe sånt at han plutselig våkner en dag og innser at han ikke setter nok pris på deg. Det skjer sannsynligvis ikke.

Hvis du ender opp med at fordelene med denne ordninga er større enn ulempene så bør du likevel begynne å forberede deg mht brudd. Enten fordi du ønsker å dra senere eller fordi han plutselig finner ut at ungene er store nok til at han gidder å ha dem alene. Regn ut om du har råd til å kjøpe alene den typen bolig du vil ha, hvis ikke må du begynne å spare, eventuelt finn deg en bedre betalt jobb. Og så er det nok lurt å pleie hva som helst av nettverk du har som han ikke inngår i.

Det viktigste tror jeg er å ikke forvente noe av han. Da blir du bare skuffet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Feilen sitter et sted mellom start og slutt, nærmere bestemt på det punktet du gir opp å komme noen vei.

Finn det punktet, og eliminer det.

Vil tro NymeriaRhoynar naila det punktet i disse setningene her;

NymeriaRhoynar skrev (20 minutter siden):

Og det gjør du på et realistisk grunnlag, ikke noe sånt at han plutselig våkner en dag og innser at han ikke setter nok pris på deg.

NymeriaRhoynar skrev (20 minutter siden):

Det viktigste tror jeg er å ikke forvente noe av han.

Håp og drømmer er det som får oss gjennom hverdagen de dagene det er tøft.

Men i likhet med andre ting som får oss gjennom dagene - en beroligende pille, en krykke - så er ikke drømmer noe å leve av på sikt.

De er ment til særlig bruk, ikke som hverdagskost. 

Anonymkode: 460ac...6f0

[Polyester]

Hvor lenge? Så lenge du godtar det selv istedenfor å ta tak.

[Cuntzilla]

Han tenker nok det samme som deg, at han ofrer sin lykke. 

Så holder man kanskje sammen pga barna, og jeg skjønner jo hvorfor man gjør det, samtidig så skriver du jo at du er sur og ikke liker deg selv med han. Det er jo noe med det at to lykkelige skilte foreldre kanskje er bedre enn to som er sure og miserable sammen.

Det virker ikke som det er noe å finne tilbake til mellom dere, og da vil det ikke hjelpe at han er helt ærlig i terapi. Men jeg tenker at parterapi kan hjelpe dere med å fasilitere et brudd.

[PM75]

Jeg håper du stiller deg noen viktige spørsmål og så tar en avgjørelse. Noen spørsmål kan være:
Hvordan har du det i hverdagen? Hvordan er helsa di? Hvilken mamma er du rundt barna, når samlivet er slik? 

[AnonymBruker]

Cuntzilla skrev (2 timer siden):

Han tenker nok det samme som deg, at han ofrer sin lykke. 

Så holder man kanskje sammen pga barna, og jeg skjønner jo hvorfor man gjør det, samtidig så skriver du jo at du er sur og ikke liker deg selv med han. Det er jo noe med det at to lykkelige skilte foreldre kanskje er bedre enn to som er sure og miserable sammen.

Det virker ikke som det er noe å finne tilbake til mellom dere, og da vil det ikke hjelpe at han er helt ærlig i terapi. Men jeg tenker at parterapi kan hjelpe dere med å fasilitere et brudd.

Dette!!! Jeg har vokst opp med to foreldre som ikke var lykkelige sammen! Det gjør noe med en faktisk. Det var ikke krangel og krig i heimen, men det var heller aldri kjærlighet. Mamma fant en ny mann i en alder av 46 år og jeg kan se at hun endelig er lykkelig! Det har hun vært i 10 år nå! Pappa også, selvom han er alene. Jeg syns det er trist at de holdt sammen pga meg og søsteren min til "vi ble store nok". Heller lykkelig på hver sin kant enn ulykkelig sammen. 

Anonymkode: 74ec2...c7f

[AnonymBruker]

Et platonisk samboerskap for ungenes skyld hadde nok vært ok, hvis dere hadde greid det, OG vært lykkelig med det. Men du er jo ikke det.

Klarer dere å samarbeide greit om dere flytter fra hverandre? Ikke vent lenger uten å gjøre ingenting ihvertfall. Lykken detter ikke i fanget på dere av seg selv! Prøv evt parterapi først. Det er ingen skam å skilles som venner. Ungene merker også om dere er ulykkelig. Underbevisst om ikke annet.

Dere fortjener alle å være lykkelig.

Anonymkode: c4de2...f28

[AnonymBruker]

Vi er litt i samme båt. Fant ut at min mann har chattet med en annen dame i et års tid. Møtt henne 1-2 ganger. 

Forskjellen mellom deg og meg, er at mannen min nå gjør alt for meg. Vil ikke gjøre det slutt, og blir lei seg når jeg sier jeg vurderer å dra. Vi har også 2 barn. Men inni meg er jeg lei meg. Men så tenker jeg at å gi opp et samliv som har vært i 20 år er voldsomt kun pga chatting og et lite møte. Jeg er ganske sikker på at det ikke har vært noe fysisk mellom de. 

Vi har vært på noen samtaler hos famv.kontoret til parterapaut. Føler kanskje jeg kunne tenkt meg en tur dit igjen. Få med deg mannen din, kanskje dere kan finne ut av det. 

Men man skal jo føle seg glad og lykkelig. 

Sender deg en klem. 

Anonymkode: ddeda...6a6

[AnonymBruker]

Tror du virkelig ikke at barna legger merke til den skjulte trykk kokeren i atmosfæren?

Er dere et godt forholds rolle modeller med separate senger ? Eller med tanke på lite og kald kommunikasjon? 

Er det dette du ønsker at barna dine skal akseptere i sitt samliv som voksne ? 

Er svaret nei, så er det på tide å bli fri og enten være lykkelig alene uten den dårlige stemningen eller finne deg en snillere mann og viser barna dine hv kjærlighet egentlig er. For dette opplegget der, er ikke ekte kjærlighet!

Anonymkode: 100a8...cff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette!!! Jeg har vokst opp med to foreldre som ikke var lykkelige sammen! Det gjør noe med en faktisk. Det var ikke krangel og krig i heimen, men det var heller aldri kjærlighet. Mamma fant en ny mann i en alder av 46 år og jeg kan se at hun endelig er lykkelig! Det har hun vært i 10 år nå! Pappa også, selvom han er alene. Jeg syns det er trist at de holdt sammen pga meg og søsteren min til "vi ble store nok". Heller lykkelig på hver sin kant enn ulykkelig sammen. 

Anonymkode: 74ec2...c7f

Det der høres litt utakknemlig ut faktisk . Synes foreldre dine var fine jeg, som tok hensyn til dere og satt sin egen lykke til side for en periode . Jeg ser positivt på det at foreldre holder sammen ,ihvertfall til barna blir store nok. ( så lenge det ikke er vold,og store krangler som skader barna)  Det er mange foreldre som ikke vil at barna deres skal gå gjennom en barndom med 2 hjem der de blir flyttet frem og tilbake som gjenstander og brikker, aldri fred å få! Det er mere skadelig i mine øyne. Man trenger ikke å hele tiden føle på ekte kjærlighet og forelskelse i livet for at det skal ha en mening. Man trenger heller ikke å lete evig etter lidenskap og være slave av egen kjønnsorgan. Setter man barn til verden bør man være voksen nok til å oppdra dem sammen og holde ut gjennom ansvaret til de klarer seg selv. 2 forskjellige hjem for barn fra de er omtrent 2 år ser jeg på som den verste ordningen som er laget. Den er egoistisk og tenker kun på voksne og ikke barna. Dette med at barn vil ha lykkelige foreldre og bo 2 forskjellige hjem er bare tull og noe voksne sier for å kunne rettferdiggjøre sin egen uansvarlighet. Barn vil bo et fast sted akkurat som deg og meg, de vil ha sin faste seng og sitt hus. Akkurat som deg og meg. Du flytter ikke frem og tilbake hver uke , hvorfor skal det være normalt for et barn ? 

Anonymkode: 95afb...703

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det der høres litt utakknemlig ut faktisk . Synes foreldre dine var fine jeg, som tok hensyn til dere og satt sin egen lykke til side for en periode . Jeg ser positivt på det at foreldre holder sammen ,ihvertfall til barna blir store nok. ( så lenge det ikke er vold,og store krangler som skader barna)  Det er mange foreldre som ikke vil at barna deres skal gå gjennom en barndom med 2 hjem der de blir flyttet frem og tilbake som gjenstander og brikker, aldri fred å få! Det er mere skadelig i mine øyne. Man trenger ikke å hele tiden føle på ekte kjærlighet og forelskelse i livet for at det skal ha en mening. Man trenger heller ikke å lete evig etter lidenskap og være slave av egen kjønnsorgan. Setter man barn til verden bør man være voksen nok til å oppdra dem sammen og holde ut gjennom ansvaret til de klarer seg selv. 2 forskjellige hjem for barn fra de er omtrent 2 år ser jeg på som den verste ordningen som er laget. Den er egoistisk og tenker kun på voksne og ikke barna. Dette med at barn vil ha lykkelige foreldre og bo 2 forskjellige hjem er bare tull og noe voksne sier for å kunne rettferdiggjøre sin egen uansvarlighet. Barn vil bo et fast sted akkurat som deg og meg, de vil ha sin faste seng og sitt hus. Akkurat som deg og meg. Du flytter ikke frem og tilbake hver uke , hvorfor skal det være normalt for et barn ? 

Anonymkode: 95afb...703

Jeg kan se din side av saken her også, men mener fortsatt noe annet. Søsteren min har barn som bor i "2 hjem". Disse 2 hjemmene er bare et steinkast unna hverandre og barna løper hit og dit som de selv vil. Å gå fra hverandre med barn er selvfølgelig siste utvei! Og det avhenger av et godt samarbeid og at man må være voksne nok til å gjøre det beste for barna uansett situasjon. Å lære barna at det er ok å være ulykkelig fordi normen sier at det skal være sånn er ikke noe jeg selv ville gjort. 

Anonymkode: 74ec2...c7f

[AnonymBruker]

Hvis du er redd for barna, så kan jeg som skilsmissebarn si at jeg er glad mine foreldre ikke holdt sammen for meg. De gikk fra hverandre rolig og uten å si noe stygt om hverandre. Og fant nye partnere.

Om jeg som voksen hadde fått vite at de i årevis var ulykkelige bare for oss barna, så hadde det gjort meg utrolig trist over lang tid.

Anonymkode: a0650...83c