Gitt opp på min far

[AnonymBruker]

Min far er over 70 og svært merkelig og asosial / egen. Han ringer meg aldri. Og sånn har det alltid vært.

Jeg bor over 7 timer unna, og han spør ikke om vi skal besøke, og om vi besøker rømmer han huset. Sist gang var vi der i 4 dager, og den eneste gangen han smilte var når jeg sa vi skulle dra. 

Synes det er trist å aldri se han, men det er som om jeg og mitt barn ikke er ønsket. Kanskje det er alderen, merker også at han er krass og sur mot min bror sitt barn som ofte er der, når jeg snakker med han på telefon. 

Når jeg var barn var han en dårlig far, som heller lo av meg og forvirret meg. Typ "sett deg på taket på bilen, så kjører vi" Han gjorde meg utrygg og snakket aldri med meg om følelser eller var beskyttende. Lo bare når en pedo kompis av han sa at han "likte meg" Og sa at "folk tror sikkert at vi er et par" når jeg satt i bilen med han. Jeg var 16. Jeg har alltid hatt en frykt for at han skal forgripe seg på meg, men det har han ikke gjort.

Synes det er trist. Jeg har bare han igjen. Vet at han er glad i meg, men han vil ikke ha meg der. På en måte er det ok for jeg vil ikke at mitt barn skal være der alene med han. Kanskje like greit å ikke besøke? 

 

Anonymkode: ff8d0...92c

[AnonymBruker]

Han høres ut som min far. Jeg kuttet kontakten for flere år siden. Det er sårt når man innser at man ikke betyr noe særlig for en forelder, men jeg tror ikke du skal bruke så mye krefter på å bli likt av han, det der vil ikke forandre seg. 

Anonymkode: 7b420...a3b

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min far er over 70 og svært merkelig og asosial / egen. Han ringer meg aldri. Og sånn har det alltid vært.

Jeg bor over 7 timer unna, og han spør ikke om vi skal besøke, og om vi besøker rømmer han huset. Sist gang var vi der i 4 dager, og den eneste gangen han smilte var når jeg sa vi skulle dra. 

Synes det er trist å aldri se han, men det er som om jeg og mitt barn ikke er ønsket. Kanskje det er alderen, merker også at han er krass og sur mot min bror sitt barn som ofte er der, når jeg snakker med han på telefon. 

Når jeg var barn var han en dårlig far, som heller lo av meg og forvirret meg. Typ "sett deg på taket på bilen, så kjører vi" Han gjorde meg utrygg og snakket aldri med meg om følelser eller var beskyttende. Lo bare når en pedo kompis av han sa at han "likte meg" Og sa at "folk tror sikkert at vi er et par" når jeg satt i bilen med han. Jeg var 16. Jeg har alltid hatt en frykt for at han skal forgripe seg på meg, men det har han ikke gjort.

Synes det er trist. Jeg har bare han igjen. Vet at han er glad i meg, men han vil ikke ha meg der. På en måte er det ok for jeg vil ikke at mitt barn skal være der alene med han. Kanskje like greit å ikke besøke? 

 

Anonymkode: ff8d0...92c

Når han tydelig ikke ønsker besøk eller kontakt, hva med å spørre rett ut hvilken kommunikasjon han vil ha, om han da i det hele tatt ønsker kontakt? Han virker jo frittalende selv utifra det du forteller og da tåler han nok også et direkte spørsmål

[AnonymBruker]

Mr Bergen skrev (1 minutt siden):

Når han tydelig ikke ønsker besøk eller kontakt, hva med å spørre rett ut hvilken kommunikasjon han vil ha, om han da i det hele tatt ønsker kontakt? Han virker jo frittalende selv utifra det du forteller og da tåler han nok også et direkte spørsmål

Tror han ønsker kontakt, men ikke er i stand til å holde på en relasjon, om du forstår. Typ; vil du ha kontakt? Jada.. Vil du jeg skal ringe? Ja det kan du. Vil du ha besøk..ja.. 

Men egentlig orker han ikke. 

Det er en del diagnoser i familien. add.depresjoner. psykose. Vet at han har store problemer med konsentrasjon og er veldig irritabel. Det er vel nok kaos i hans hode.

Anonymkode: ff8d0...92c

[Gjest Hvemsomhelst]

Har han blitt alene og blitt tafatt og sørgelig?  Mange eldre menn faller helt sammen når de mister kona.

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror han ønsker kontakt, men ikke er i stand til å holde på en relasjon, om du forstår. Typ; vil du ha kontakt? Jada.. Vil du jeg skal ringe? Ja det kan du. Vil du ha besøk..ja.. 

Men egentlig orker han ikke. 

Det er en del diagnoser i familien. add.depresjoner. psykose. Vet at han har store problemer med konsentrasjon og er veldig irritabel. Det er vel nok kaos i hans hode.

Anonymkode: ff8d0...92c

Hmm. Hva da med annen type kommunikasjon? F eks SMS eller Messenger istedet for muntlig samtale? Dersom det ikke går, hva med kortere samtaler hver gang? Eller annet tidspunkt på døgnet?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han høres ut som min far. Jeg kuttet kontakten for flere år siden. Det er sårt når man innser at man ikke betyr noe særlig for en forelder, men jeg tror ikke du skal bruke så mye krefter på å bli likt av han, det der vil ikke forandre seg. 

Anonymkode: 7b420...a3b

 Jeg tror jeg betyr NOE, og at han er glad i meg. Men ikke makter å gjøre noe for å ha en relasjon. om du forstår. Det er nok for han å bare sitte stille sammen. 

 

Hvemsomhelst skrev (Akkurat nå):

Har han blitt alene og blitt tafatt og sørgelig?  Mange eldre menn faller helt sammen når de mister kona.

Ja, mamma døde for en del år siden. Men det er mer familie i bildet og han er ofte barnevakt. Men vet ikke hvor bra barnevakt han er. 

Anonymkode: ff8d0...92c

[AnonymBruker]

Mr Bergen skrev (Akkurat nå):

Hmm. Hva da med annen type kommunikasjon? F eks SMS eller Messenger istedet for muntlig samtale? Dersom det ikke går, hva med kortere samtaler hver gang? Eller annet tidspunkt på døgnet?

Ja, det må bli om garasje eller hans bil eller været og lignende. trist da jeg føler meg alene i verden og har ikke mange å snakke med. Jeg har også en diagnose og er ikke så flink med relasjoner. 

Ellers virker han tidvis ondskapsfull eller irritabel og kan godte seg over noens elendigheter. leit at barnet mitt ikke er i hans tanker. men samtidig helt ok. Han har andre oppegående besteforeldre, heldigvis.

Anonymkode: ff8d0...92c

[Gjest Mr Bergen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, det må bli om garasje eller hans bil eller været og lignende. trist da jeg føler meg alene i verden og har ikke mange å snakke med. Jeg har også en diagnose og er ikke så flink med relasjoner. 

Ellers virker han tidvis ondskapsfull eller irritabel og kan godte seg over noens elendigheter. leit at barnet mitt ikke er i hans tanker. men samtidig helt ok. Han har andre oppegående besteforeldre, heldigvis.

Anonymkode: ff8d0...92c

At dette oppleves trist og skuffende tviler jeg ikke på. Det beste ville jo vært om han prøvde skape et sterkere bånd til deg nå som han er alene og også er i livets høst. Tror du har rett i det med at han bare ikke evner holde kontakten som de fleste andre gjør, han mangler det "talentet". Og at han i tillegg er ondskapsfull til tider tyder på et menneske som ikke har det godt med seg selv. Er det ikke ofte en misunnelse eller mindreverdighetskompleks som ligger bak det å være ondskapsfull?

Endret 3. juni 2021 av Mr Bergen

[AnonymBruker]

Mr Bergen skrev (3 minutter siden):

At dette oppleves trist og skuffende tviler jeg ikke på. Det beste ville jo vært om han prøvde skape et sterkere bånd til deg nå som han er alene og også er i livets høst. Tror du har rett i det med at han bare ikke evner holde kontakten som de fleste andre gjør, han mangler det "talentet". Og at han i tillegg er ondskapsfull til tider tyder på et menneske som ikke har det godt med seg selv. Er det ikke ofte en misunnelse eller mindreverdighetskompleks som ligger bak det å være ondskapsfull?

Han og min mor likte å baksnakke og sladret mye om folk, det har de alltid gjort, så..Det har nok gjort at jeg har følt meg veldig alene da jeg vet han gjør det samme om meg.

Anonymkode: ff8d0...92c

[Irja]

Tilfører han noe positivt i livet ditt? Det høres ikke sånn ut. Kutt det ut. 

[AnonymBruker]

Det kan være lurt å reflektere. Min far var svært ondskapsfull, mye manipulering, løgner, vold, og ja, rett og slett bare ondskap. Jeg har nå funnet en slags ro i at han ikke evnet å være glad i meg, også prøvde han å knuse meg, slik at ingen andre skulle få være glad i meg heller. Han klarte det nesten. Men d gjør ihvertfall at jeg kan akseptere at han er syk, og at jeg har lært min livs lekse. Vær snill! Ikke for at andre skal se d, eller for overfladiske grunner. Fordi det er et helvete med ondskap. Er du snill, blir alt bedre! Fra innsiden og ut. Men kjære deg, jeg har brutt kontakten med min far for lengst, og har ingen planer om noen gjenopptakelse!

Anonymkode: 76048...74e

[Gjest Smeltemann]

Har du ingen kommunikasjon me din bror da?

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette. 
 

Jeg har kontakt med begge mine foreldre, mamma ringer riktig nok av og til, men all kommunikasjon og samtaleemne må liksom være på deres premisser. De hører ikke hva jeg sier, spør aldri hvordan jeg eller barna mine har det, eller hva vi bruker tiden vår på. 
 

Jeg har bare akseptert det. Jeg hjelper de med det jeg kan, tar med barna dit av og til. Synes det er fint at barna kan lære at folk er veldig forskjellige, og at selv raringer kan være glad i dem. Jeg har selv en stoooor ansvarsfølelse og samvittighet ovenfor mine foreldre, så du kan vel si at relasjonen «gir» meg noe i form av god samvittighet. 
 

De blir aldri som jeg ønsker/vil/trenger, men jeg kan i det minste være en som de trenger.

Anonymkode: 5f2b6...712

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg veldig igjen i dette. 
 

Jeg har kontakt med begge mine foreldre, mamma ringer riktig nok av og til, men all kommunikasjon og samtaleemne må liksom være på deres premisser. De hører ikke hva jeg sier, spør aldri hvordan jeg eller barna mine har det, eller hva vi bruker tiden vår på. 
 

Jeg har bare akseptert det. Jeg hjelper de med det jeg kan, tar med barna dit av og til. Synes det er fint at barna kan lære at folk er veldig forskjellige, og at selv raringer kan være glad i dem. Jeg har selv en stoooor ansvarsfølelse og samvittighet ovenfor mine foreldre, så du kan vel si at relasjonen «gir» meg noe i form av god samvittighet. 
 

De blir aldri som jeg ønsker/vil/trenger, men jeg kan i det minste være en som de trenger.

Anonymkode: 5f2b6...712

Ja det er jo dette jeg har tenkt. Jeg har hatt det tungt i det siste med mye greier og har forsøkt å få støtte fra min far, noe han ikke helt orker å gi. Så tror ikke det er rette stedet å se etter støtte. Jeg kan kanskje makte å være en støtte for han, virker som det er det eneste som "går an" i vår relasjon. Får bare bli sterk og stå støtt alene. Jeg er tross alt voksen. 

Anonymkode: ff8d0...92c

[AnonymBruker]

Ikke alle foreldre som ønsker seg barn, dessverre.... 

Anonymkode: 186b9...4be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja det er jo dette jeg har tenkt. Jeg har hatt det tungt i det siste med mye greier og har forsøkt å få støtte fra min far, noe han ikke helt orker å gi. Så tror ikke det er rette stedet å se etter støtte. Jeg kan kanskje makte å være en støtte for han, virker som det er det eneste som "går an" i vår relasjon. Får bare bli sterk og stå støtt alene. Jeg er tross alt voksen. 

Anonymkode: ff8d0...92c

Det er tøft. 
 

Jeg har for lengt forsont meg med at jeg ikke har noen «voksne» å spørre om hjelp, hvis du skjønner. At man faktisk ikke har noen mor eller far som kan støtte. Men av og til stikker det skikkelig. Særlig hvis jeg går igjennom noe stort. Til og med hvis det er positivt, så er det trist å ikke kunne få noe anerkjennelse av de. 
 

Som du selv skriver, du må oppsøke det andre steder. Noe som har hjulpet meg veldig er følelsen av at jeg hvertfall kan gjøre noe for de, og at jeg er blitt en utrolig emosjonelt tilgjengelig mor selv😅 Lykke til med hele situasjonen❤️

Anonymkode: 5f2b6...712