Har jeg generalisert angst eller er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg er i starten av 30-årene og har helt siden jeg var barn vært litt engstelig av meg. Som førsteklassing kunne jeg ligge våken og bekymre meg for at jeg ikke fant veien hjem fra skolen osv. selv om jeg var trygg på skoleveien. Kunne begynne å gråte av dette og sndre ting jeg tenkte og grublet over. 
 

I tenårene var jeg bekymringsløs og glad. Men etter jeg ble mamma så har jeg blitt engstelig igjen. Er livredd for at noe skal skje med ungene. Tenk om de blir skadet, kidnappet eller har det vanskelig med seg selv. Tenk om noe skjer med mannen min, tenk om han dør og jeg blir helt alene uten å vite noe om bil og hus. Dette er tanker som kom sammen med min lille 30-årskrise for noen år siden. Jeg bekymrer meg for alt og lager krisescenarioer i hodet mitt, som for å forberede meg på det verste. 
 

Jeg føler meg ofte utilstrekkelig og kjenner på ekstrem prestasjonsangst uansett hva jeg skal gjøre. Hver morgen må jeg peptalke meg selv, for da frykter jeg at jeg ikke skal være god nok i jobben min som jeg har hatt i over 10 år.  Det er vel ikke normalt?? 
 

Jeg har litt dårlig selvtillit og er ellers beskjeden og stille av meg, men fungerer helt normalt i hverdagen med jobb og familieliv. Det er bare de bekymringene som kverner i bakhodet hele tiden og sliter meg ut. 
 

Har jeg generalisert angst? Eller er jeg bare en litt engstelig personlighetstype? 

Anonymkode: 7ebc3...0c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er i starten av 30-årene og har helt siden jeg var barn vært litt engstelig av meg. Som førsteklassing kunne jeg ligge våken og bekymre meg for at jeg ikke fant veien hjem fra skolen osv. selv om jeg var trygg på skoleveien. Kunne begynne å gråte av dette og sndre ting jeg tenkte og grublet over. 
 

I tenårene var jeg bekymringsløs og glad. Men etter jeg ble mamma så har jeg blitt engstelig igjen. Er livredd for at noe skal skje med ungene. Tenk om de blir skadet, kidnappet eller har det vanskelig med seg selv. Tenk om noe skjer med mannen min, tenk om han dør og jeg blir helt alene uten å vite noe om bil og hus. Dette er tanker som kom sammen med min lille 30-årskrise for noen år siden. Jeg bekymrer meg for alt og lager krisescenarioer i hodet mitt, som for å forberede meg på det verste. 
 

Jeg føler meg ofte utilstrekkelig og kjenner på ekstrem prestasjonsangst uansett hva jeg skal gjøre. Hver morgen må jeg peptalke meg selv, for da frykter jeg at jeg ikke skal være god nok i jobben min som jeg har hatt i over 10 år.  Det er vel ikke normalt?? 
 

Jeg har litt dårlig selvtillit og er ellers beskjeden og stille av meg, men fungerer helt normalt i hverdagen med jobb og familieliv. Det er bare de bekymringene som kverner i bakhodet hele tiden og sliter meg ut. 
 

Har jeg generalisert angst? Eller er jeg bare en litt engstelig personlighetstype? 

Anonymkode: 7ebc3...0c1

Det er psykolog eller psykiatere som stiller diagnoser, ikke du og ikke noen på et forum. Går dette ut over livskvaliteten din? Da oppsøker du lege. 

Anonymkode: 9a064...f6d

[AnonymBruker]

Enten du har GAD eller ikke så kan du antagelig få det en god del bedre med kognitiv terapi. Det er ikke sikkert du hadde behøvd så mange samtalene. Kanskje du til og med kan få det en god del bedre med selvhjelp?

Her står det en del om GAD og kognitiv terapi. Se særlig på en artikkel litt nede på siden med tips til hvordan man kan trene for å få kontroll over bekymring: https://www.kognitiv.no/psykisk-helse/ulike-lidelser/angstlidelser/generalisert-angstlidelse/

Jeg synes du bør ta plagene dine på alvor. Det kan gå bra lenge, men etterhvert kan man begynne å få kroppslige symptomer av stresset man kjenner på hele tiden. Om man da blir utsatt for en ekstra påkjenning kan totalbelastningen bli for stor og da fungerer man kanskje ikke så godt lenger. Bedre å ta tak i det tidlig, enn å gå til man blir sykemeldt.

Anonymkode: b41c7...a5a

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du sliter med selvtilliten, og det trenger ikke å være mer enn det. 

Å bli en forelder er tøft, det følger med enorme bekymringer, tanker og følelser som kan berøre alle aspekter av ens liv, og det er jo også velkjent at det kan være tøft å bli eldre. Jeg fikk heftig 30 årskrise. Gruer meg til å bli 40 - men håper det går lettere for seg. 

At du er en engstelig type, kan komme av dårlig selvtillit, eller det er et helt normalt personlighetstrekk du har (ikke akkurat uvanlig å være en slik type som du beskriver, uten at det ligger diagnose bak). 

Men uansett om du har angst eller annet, så sliter du med vonde tanker og følelser, og dette kan du absolutt få hjelp til. De fleste (alle?) kommuner har lavterskel tilbud for psykisk helse, med ulike aktiviteter og samtaler. 
Først og fremst bør du ta kontakt med fastlege, så kan hen hjelpe deg. 

Anonymkode: 86f1c...52f