Evig liv som jojoslanker? (27 år)

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har helt siden jeg var baby vært stor. På barneskolen var jeg alltid mye høyere og tyngre enn alle de andre. Fikk alltid noen kommentarer fra guttene på dette - og det sitter faktisk i meg fortsatt. Har faktisk ikke vokst noe i høyden siden jeg ble målt i 7.klasse, jeg var/er 167 cm. Husker jeg var på kontroller på helsestasjonen ang. høyden og vekta mi, syns det var så fælt.

På slutten av barneskolen strakk de andre seg, og jeg sluttet å vokse. Jeg tok også av mange kg og ble slank sommeren før ungdomsskolen (ikke bevisst). Jeg var endelig normal og ble sett på som "den peneste" på ungdomsskolen. Fikk kjæreste og mange gutter var plutselig interessert.

I løpet av 10.klasse og 1. året på vgs ble jeg gradvis større igjen. På mitt største var jeg 86 kg. Følte meg som den stygge, tjukke jenta fra barndommen igjen og isolerte meg mer og mer. Bestemte meg for å ta tak og gikk ned til rundt 60 kg i løpet av et 1,5 år. 

NÅ var jeg hun pene igjen, var ikke mangel på tilbud og komplimenter fra gutter. Det var liksom utseendet jeg strebet etter å ha. Følte jeg måtte være pen til en hver tid, TENK så grusomt om noen som hadde sagt jeg var pen så meg på butikken uten sminke, det kunne ikke skje!! Jeg strebet sånn etter å holde ryktet mitt om å være den peneste at det gikk ut over så mye annet.

Når jeg ble 22 år ble jeg sammen med min nåværende kjæreste. Jeg fikk bedre selvtillit og klarte å gå uten sminke. Vekta mi var mellom 62-72 (evig jojoslanker?) kg helt til jeg ble gravid i fjor vinter. Nå er babyen min 8 mnd og jeg var over 100 kg som høygravid! Har gått sakte ned i vekt siden fødsel, men nå har vekta stoppet på det magiske tallet 86.

Igjen så føler jeg meg helt grusom. Jeg gråter ofte og hører kommentarene fra barneskolen i hodet. Jeg skjemmes av å vise meg ute, får igjen de tankene om at de som prøvde seg skal se meg og tenke herregud så feit hun er blitt! Det er som jeg er 17 år igjen og selvtilliten er på bunn. Heldigvis syntes samboeren min at jeg er pen, og gir meg mye fine kommentarer. Men alt bare preller av meg.

Har så lyst til å bli "meg selv igjen", iallfall komme til 70 kg. Veien føles så lang, og jeg mister all motivasjon. Tenker at jeg kommer til å leve resten av livet som en evig jojoslanker.

Noen som har vært i samme situasjon? Noen tips og råd til meg? Jeg vet veldig godt HVORDAN gå ned i vekt, men har tydeligvis problemer med å holde meg der. Trenger også tips til hvordan holde motivasjonen oppe.

 

Anonymkode: ed785...32b

[AnonymBruker]

samme her.. Barndommen var jeg slank. Så ble jeg 15-15 og var god og lubben. så ble jeg 17 og gikk ned til 53. Veide mellom 50-60 frem til jeg var 22, da begynte jeg på noen medisiner.. og VOps. 86 kg. Rykker seg ikke. får veldig flashback fra jeg var hu feite i 9-10 klasse. ikke så mange råd. Men 86 kg er jo ikke såå stort da.

Anonymkode: 86535...b1a

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig vil alle rundt deg også oppleve deg som "hun der jojoslankeren", så du trenger i hvert fall ikke tenke på hvordan folk opplever deg. Har en bekjent som går opp og ned typ 20, sikkert mer 30 (?) kilo ved jevne mellomrom. Jeg vet aldri hvilken versjon jeg vil møte når jeg ser henne 😅

Om du ønsker å gå ned i vekt og bli der så gjør du det for din egen del, ikke for andre. 

Anonymkode: 2875c...84a

[Nooni]

Løsningen er å slutte å slanke seg og heller gjøre en livsstilsendring som er varig og som har fokus på sunn mat, trivsel og aktivitet. 

[myMa]

Du har jo tatt av deg 14kg siden fødsel. Det er jo en fantastisk start. Jeg synes ikke du skal være så hard mot deg selv. Når det gjelder motivasjon så er det jaggu en nøtt å knekke. Sliter selv. Kanskje du kan tenke litt mer på helse i stede for vekt/utseende? At du skal videreføre gode matvaner til barnet ditt etterhvert, at du skal være i form til å leke med barnet ditt og være en frisk og sunn rollemodell. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din må jeg si. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noen tips og råd til meg? Jeg vet veldig godt HVORDAN gå ned i vekt, men har tydeligvis problemer med å holde meg der. Trenger også tips til hvordan holde motivasjonen oppe.

Jeg har selv vært oppe på 80 en gang, men har veid 58-60 de siste 7-8 årene. Det er en evig utfordring, og jeg må være bevisst. Veier meg nesten hver dag. Slutter jeg å følge med, går jeg opp i vekt. Motivasjonen er ikke der hele tiden, men det har blitt en vane å følge med på vekta. Skeier jeg veldig ut en dag eller en helg, må jeg stramme inn de neste dagene. Litt som 5:2 dietten. 

Anonymkode: 5bc5a...172

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du kan kalle deg en jojo-slanker. Det er helt normalt å legge på seg etter graviditet. At vekten svinger 10 kg i løpet av noen år er heller ikke unormalt. Folk legger ofte på seg når det er endringer i livet, som å få samboer, begynne å studere og lignende. Ta gjerne en livsstilsendring, men det betyr ikke du er dømt til et liv med vekslende vekt (mer enn andre).

Anonymkode: 0e624...3d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Mest sannsynlig vil alle rundt deg også oppleve deg som "hun der jojoslankeren", så du trenger i hvert fall ikke tenke på hvordan folk opplever deg. Har en bekjent som går opp og ned typ 20, sikkert mer 30 (?) kilo ved jevne mellomrom. Jeg vet aldri hvilken versjon jeg vil møte når jeg ser henne 😅

Om du ønsker å gå ned i vekt og bli der så gjør du det for din egen del, ikke for andre. 

Anonymkode: 2875c...84a

Eller så bryr folk seg ikke jeg har venner som går opp og ned i vekt, men jeg tenker ikke på dem som jojo-slankere eller undrer meg hvilken "versjon " jeg vil møte. Jeg møter jo vennene mine, ikke en ulik person slik du fremstiller det? Snodig måte å tenke på. Graviditet er også unntakstilstand for kroppen, og man skal opp og ned i vekt etter det.

--

Ts, du kan gå ned i vekt og holde deg der, det handler mest om gode vaner over tid. Finn en sunn måte å gå ned i vekt på. Ikke sultekurer eller drikker, men sunn normal mat. Mindre porsjoner, mindre snacks og godteri, vann som drikke, og så er du i gang.

Og de vanene du har når du går ned i vekt må du holde på for å beholde vekten. Spis litt mer enn når du går ned så du vedlikeholder, kanskje vei deg en gang i måneden og sjekk at du er der du vil. Men du må som sagt ikke gå tilbake til gamle mønstre etter du er ferdig med nedgangen.

Anonymkode: 92e84...b39

[PM75]

Det viktigste må være at du trives i deg selv og vet at du er god nok, uavhengig av hvilken vekt du har. Og at dersom du vil ned i vekt, så er det av hensyn til deg selv og hvordan du har det - ikke hva andre eventuelt måtte tenke. 
 

Og til sistnevnte - de fleste bryr seg lite om hvilken vekt andre har. 

Endret 3. juni 2021 av PM75

[Sharon90]

Det der var veldig likt meg!!

Jeg har en gutt på 1år nå, tredje barnet, og mellom hvert svangerskap og fødselspermisjon har jeg måtte jobbe veldig hardt for å komme ned i vekt. Denne siste permisjonen gikk jeg opp til over 95kg, og har en lang vei ned.

Liker ikke tanken på at folk tenker jeg er jojo-slanker og det stigmaet som medfølger. Er faktisk heller ikke interessert i å høre; "å så flink du har vært som har tatt av x kilo"... eller "dette klarer du, du har gått ned før du"... hater det der... kan vi ikke heller snakke om siste nytt i media....

Men opplever at alle rundt meg er veldig høflige egentlig- og at de fleste forstår at det skjer ting når man får barn, livet skjer og sånn er det vell bare... de fleste mener ikke noe vondt, og jeg er jo meg selv uansett... men liker ikke tanken på at de kanskje ser på meg som en jojo-slanker....

Men som tips; 

- jeg tror det handler om gode vaner og livsstilsendring- jeg synes det går fint å være bevisst på hva jeg spiser, være mer aktiv og ta "vare på meg selv". Frem til nå har det kun vært babyen og resten av familien jeg har tatt vare på, på bekostning av meg selv, nå er det min tur.

Det er deilig å kunne løpe om kapp med 6åringen inn til bhg f.eks., servere dem sunn mat og vite at helsemessig så vil jeg være i livet deres lenge... sånt gir meg motivasjon per idag og da vekta nærmet seg 100