Skal jeg gå fra han?

[AnonymBruker]

Var gjennom et traume for to år siden etterfulgt av to rettsaker etc. Mye som henger igjen inni meg, noe som hadde sikkert gått fint å takle hvis man hadde fått støtte fra mannen. Har vært meget lite støtte fra han, så lite at jeg sitter nå å bare rister på hodet og kjenner på et stort svik nå som alt har roet seg med saken og div. Han går rett i forsvar, vil ikke snakke med meg. Prøvd å forklart hva dette gjør har gjort med meg, jeg stenger meg inne når han ikke viser støtte og forståelse. Har foreslått terapi sammen tidligere og tom bestilt time, som han ikke møtte opp til. Vi eier hus og har barn sammen, men akkurat nå vil jeg bare dra. 
 

overreagerer jeg? Er usikker selv, da jeg tror at mange av de følelsene jeg har ikke er reelle  da jeg nok har en etter reaksjon på alt jeg har vært gjennom. Samtidig som jeg tenker at man burde støtte partneren sin når den ene går gjennom noe såpass traumatisk. Han prioriterer andre ting og gjerne telefonen sin ofte, istedenfor å finne på noe med meg, tross at han vet at jeg har det tøft. To dager etter hendelsen som førte til anmeldelse og rettsak så var HAN så nedfor at jeg måtte ta med meg barna for å skjerme de. Blir bare feil, alt sammen.. Noen tanker? 

Anonymkode: b2973...d6e

[Kenelz]

Eh, hva faen? Han er virkelig ikke noe å samle på! 

[AnonymBruker]

Hva skal man med en partner som er så lite støttende og hensynsfull?! Det skal jo være dere to mot verden! 

Anonymkode: e4aa4...58a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Var gjennom et traume for to år siden etterfulgt av to rettsaker etc. Mye som henger igjen inni meg, noe som hadde sikkert gått fint å takle hvis man hadde fått støtte fra mannen. Har vært meget lite støtte fra han, så lite at jeg sitter nå å bare rister på hodet og kjenner på et stort svik nå som alt har roet seg med saken og div. Han går rett i forsvar, vil ikke snakke med meg. Prøvd å forklart hva dette gjør har gjort med meg, jeg stenger meg inne når han ikke viser støtte og forståelse. Har foreslått terapi sammen tidligere og tom bestilt time, som han ikke møtte opp til. Vi eier hus og har barn sammen, men akkurat nå vil jeg bare dra. 
 

overreagerer jeg? Er usikker selv, da jeg tror at mange av de følelsene jeg har ikke er reelle  da jeg nok har en etter reaksjon på alt jeg har vært gjennom. Samtidig som jeg tenker at man burde støtte partneren sin når den ene går gjennom noe såpass traumatisk. Han prioriterer andre ting og gjerne telefonen sin ofte, istedenfor å finne på noe med meg, tross at han vet at jeg har det tøft. To dager etter hendelsen som førte til anmeldelse og rettsak så var HAN så nedfor at jeg måtte ta med meg barna for å skjerme de. Blir bare feil, alt sammen.. Noen tanker? 

Anonymkode: b2973...d6e

Han er vel en som kun ser seg selv og da blir det vanskelig for han å gi deg støtte. Eks var utro fordi min graviditet var så tøff for han. Mens jeg gikk omtrent halve svangerskapet med premature rier. 

Anonymkode: 6288a...63b

[AnonymBruker]

Ts her. 
greit å se at det ikke er bare mine tanker.. tror ikke jeg har hatt psykisk kapasitet til å håndtere mine følelser overfor han og forholdet vårs, før nå. Kjenner jeg er redd for hva som skjer hvis jeg forlater han, men tror muligens at jeg får det bedre med meg selv. Skulle så inderlig ønske at han hadde vært mer støttende for meg, og ikke reagert med sinne, at alt handlet om han, silent treatment etc. Hvis han har en dårlig dag må jeg ha en god dag, slik at jeg får han i godt humør. Har jeg en dårlig dag må det snu, hvis ikke blir han i dårlig humør og da går det utover barna.. 

er sikkelig nedstemt nå og kjenner på mange følelser som er veldig vanskelige. Tror jeg er nødt til å ta steget ut av dette..  

Anonymkode: b2973...d6e

[PM75]

Har du hatt nok tid til å få en normal hverdag etter rettssaken og alt som har skjedd? Det kan være lurt å la ting bero en liten periode for å gi deg selv pusterom til å sortere tanker og følelser, før du tar en stor avgjørelse. 

[AnonymBruker]

Hei!

Har du traumebehandling uten mannen din? Dette er trolig ikke noe dere kan fikse på egen hånd ved at mannen din støtter deg. Det er også vanskelig å være pårørende. Nå vet jeg ikke hvilke ettervirkninger traumene har for deg, og hvordan det evt går ut over mannen din.

Silent treatment. Jeg lurer på om alt dette er en forsvarsmekanisme fra han som har kommet nå etter traumet, eller om du har merket tendenser til denne adferden til mannen din før alt dette skjedde?

Uansett kan ikke dette fortsette. Silent treatment er psykisk vold, og det går også ut over ungene at dere må gå på eggeskall og tilpasse dere hans humør. Du må få traumebehandling (på egen hånd), og han må få noe pårørendekurs, eller så må dere gå fra hverandre midlertidig eller permanent.
For dette er ihvertfall skadelig

Anonymkode: b4a15...04b

[Realverdien]

Er vel ikke bare å bære stenene til partner når det står på. 

 

Er ikke uvanlig å projisere egne følelser over på partneren etter at noe 'slikt' er over. Man er så vant til å være i modus at man ikke klarer avslutte saken og raser mot partnere når man får trukket pusten litt: 'og hvor var så du i alt dette?!'

[AnonymBruker]

Har gått til psykolog siden alt skjedde, uten han. Avtalt flere timer hvor vi skulle gå sammen, uten at han møtte opp. 
 

han har hatt tendens til noe merkelig oppførsel tidligere, da han opplever at jeg «maser». Det vil si at når jeg ikke får respons ved et spørsmål, så spør jeg på nytt. Da overser han meg og lar vær å svare, noe som har blitt en stygg uvane og han har tatt dette med seg videre. 
 

like etter traumen pusset vi opp hele huset, hvor han da prioriterte å sitte i huset å spille ps4 og ikke komme bort til meg og barna på kveldstid, tross at jeg tryglet fordi jeg var helt utkjørt. Sov ikke ordentlig, masse mareritt og ting var sikkelig tøft. Jeg var sykemeldt og «kunne jo sove på dagen..» 

ts 

Anonymkode: b2973...d6e

[Nymerïa]

Hvis dere ikke hadde hatt barn så hadde jeg sagt at du helt klart bare burde dra. Med barn vil jeg si at du bør veie for og i mot og se hva som er best for deg. Jeg synes du utelukkende skal gjøre det som er best for deg. Og du må ta med i vurderinga at han ikke er en person du kan stole på i tykt og tynt. Det er han bare ikke. Og jeg tror heller ikke at han kommer til å bli det.

Kanskje kommer du til at svaret er at du er best tjent med å la ting være som de er i X antall år til, eller til du har fått behandlet traumene dine. Eller så er det best for deg å bryte for å komme deg videre.

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Har gått til psykolog siden alt skjedde, uten han. Avtalt flere timer hvor vi skulle gå sammen, uten at han møtte opp. 
 

han har hatt tendens til noe merkelig oppførsel tidligere, da han opplever at jeg «maser». Det vil si at når jeg ikke får respons ved et spørsmål, så spør jeg på nytt. Da overser han meg og lar vær å svare, noe som har blitt en stygg uvane og han har tatt dette med seg videre. 
 

like etter traumen pusset vi opp hele huset, hvor han da prioriterte å sitte i huset å spille ps4 og ikke komme bort til meg og barna på kveldstid, tross at jeg tryglet fordi jeg var helt utkjørt. Sov ikke ordentlig, masse mareritt og ting var sikkelig tøft. Jeg var sykemeldt og «kunne jo sove på dagen..» 

ts 

Anonymkode: b2973...d6e

Det høres jo umiddelbart veldig spesielt ut.....

Altså: du har blitt utsatt for traume som utløser rettssak, og han møter ikke opp til parterapi? 

Det alene er jo kroken på døra tenker jeg 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har gått til psykolog siden alt skjedde, uten han. Avtalt flere timer hvor vi skulle gå sammen, uten at han møtte opp. 
 

han har hatt tendens til noe merkelig oppførsel tidligere, da han opplever at jeg «maser». Det vil si at når jeg ikke får respons ved et spørsmål, så spør jeg på nytt. Da overser han meg og lar vær å svare, noe som har blitt en stygg uvane og han har tatt dette med seg videre. 
 

like etter traumen pusset vi opp hele huset, hvor han da prioriterte å sitte i huset å spille ps4 og ikke komme bort til meg og barna på kveldstid, tross at jeg tryglet fordi jeg var helt utkjørt. Sov ikke ordentlig, masse mareritt og ting var sikkelig tøft. Jeg var sykemeldt og «kunne jo sove på dagen..» 

ts 

Anonymkode: b2973...d6e

Her tenker jeg at du må stri med både traumer og en ufølsom mann...

Bidrar han særlig når det gjelder ungene? Hvis ikke er det gjerne mindre slitsomt for deg å skilles. Da har du kun deg selv og barna å ta deg av, og dere slipper å gå på eggeskall.

Anonymkode: b4a15...04b

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Var gjennom et traume for to år siden etterfulgt av to rettsaker etc. Mye som henger igjen inni meg, noe som hadde sikkert gått fint å takle hvis man hadde fått støtte fra mannen. Har vært meget lite støtte fra han, så lite at jeg sitter nå å bare rister på hodet og kjenner på et stort svik nå som alt har roet seg med saken og div. Han går rett i forsvar, vil ikke snakke med meg. Prøvd å forklart hva dette gjør har gjort med meg, jeg stenger meg inne når han ikke viser støtte og forståelse. Har foreslått terapi sammen tidligere og tom bestilt time, som han ikke møtte opp til. Vi eier hus og har barn sammen, men akkurat nå vil jeg bare dra. 
 

overreagerer jeg? Er usikker selv, da jeg tror at mange av de følelsene jeg har ikke er reelle  da jeg nok har en etter reaksjon på alt jeg har vært gjennom. Samtidig som jeg tenker at man burde støtte partneren sin når den ene går gjennom noe såpass traumatisk. Han prioriterer andre ting og gjerne telefonen sin ofte, istedenfor å finne på noe med meg, tross at han vet at jeg har det tøft. To dager etter hendelsen som førte til anmeldelse og rettsak så var HAN så nedfor at jeg måtte ta med meg barna for å skjerme de. Blir bare feil, alt sammen.. Noen tanker? 

Anonymkode: b2973...d6e

Jeg hadde uten tvil gått fra han, ja.

Du får sette deg ned, og si at du forlater han pga denne oppførselen, så ser du hva som kommer frem. Kanskje han enten innser virkeligheten, eller så ser du at dette er ikke liv laga.