Personlighetstypen min gjør meg usikker på flere barn

[AnonymBruker]

Jeg har fra før en datter på 3,5 år. Har syntes morsrollen har vært tøff og ikke minst utfordrende, men alt i alt, har datteren min gitt meg så mye glede at det har vært verdt det. Jeg føler nå som barnet er eldre, at det er lettere. Syntes babytiden og trass var vanskelig. Jeg syntes det var utforendre å ta med meg barnet ut denne tiden (da jeg fikk panikk av tanken på at barnet skulle slå seg vrange/gråte utrøstelig (som baby) og at jeg ikke skulle ha kontroll). Jeg sliter med angst, og har diagnosen engstelig (unnvikende) personlighetforstyrrelse. 

Jeg sliter sosialt, og har ingen relasjoner utenom nærmeste familie. Jeg stiller ekstremt høye krav til meg selv, noe som fører til ekstremt lav følelse, da jeg aldri får til ting så bra som jeg «burde.» Jeg elsker alenetid og trives ikke i en hektisk og stressende hverdag. Jeg jobber deltid og er delvis ufør.

Alle disse tingene gjør at jeg tviler på om jeg burde få et barn til, selv om ønsket er der og jeg alltid har sett for meg flere barn. Jeg er bare så redd for å ikke få det til, å føle meg «fanget» i en situasjon jeg ikke kan komme meg ut av og at jeg ikke er egnet som mamma til flere enn bare en (med de utfordringene jeg har). 

Jeg er redd for å aldri få alenetid, at to barn blir for mye for meg å håndtere, at jeg ikke er tålmodig nok og at de første årene skal bli så utfordrende at jeg ikke er en god nok mamma (da jeg synes de første 3 årene med barn er tøffe - med nr 1 hvertfall). 

Er det noen med lignende personlighetstype som meg som har flere barn og kan si noe om hvordan dere opplever det? Er det dumt av meg å vurdere en til? Er så utrolig redd for å ta meg vann over hodet, samtidig som jeg har fryktelig lyst til å gi frøkna mi et søsken. 

Anonymkode: 514b7...f71

[jaromei]

Nå er jeg ikke 100% kvalifisert til å svare på dette, men jeg har samme personlighetsforstyrrelse, og er nå gravid med barn nr. 2.

Jeg fikk en sønn høsten 2019, og har hatt mye samme opplevelse som deg, at det er tøft og til tider veldig utfordrende. Jeg opplevde for min del at angsten ble litt bedre av å få barn da, jeg vet ikke om du føler det samme. Jeg føler for eksempel at det er enklere å ut og treffe folk nå som jeg har barn, fordi det sjeldent er JEG som får oppmerksomhet lenger. Og det er digg. Men kjenner meg absolutt igjen i det å være redd for å "miste kontrollen" i offentligheten for eksempel. Jeg har heller ikke noe nettverk, utenom nærmeste familie, og det er ikke akkurat en veldig sterk relasjon det heller.

Jeg var også mye i tvil på om jeg ville ha et barn til. Jeg sa egentlig at det var nok med ett barn når sønnen min var under 6 mnd, fordi det var så altoppslukende, og det føltes ut som om det aldri kom til å bli bedre. Jeg er fremdeles i en vanskelig periode sånn sett, da sønnen min ikke sover noe særlig godt, så er konstant søvnmangel. Jeg vet at på grunn av min personlighetsforstyrrelse, så har jeg et smalere toleransevindu, og trenger mer tid til å hente meg inn, feks.

Men det var nettopp dette ønsket om et søsken til sønnen min som gjorde at jeg bare bestemte meg for å hoppe i det og prøve på én til. Jeg ventet dog mye kortere enn deg, jeg har ennå ikke kjent på følelsen av å få tilbake noe egentid eller et mer stabilt og normalt liv. Jeg bare hadde følelsen av at om jeg skal orke dette, så må det skje nå. Jeg elsker gutten min, og han gjør alt strevet verdt det, men det er ufattelig utmattende til tider. Heldigvis har jeg en veldig støttende mann, som stiller opp i vanskelige perioder.

Jeg tenker fremdeles fra tid til annen at jeg føler at dette kan være det dummeste jeg har gjort, men samtidig det beste. Jeg venter en gutt til på slutten av sommeren, og barna mine kommer da til å ha omtrent 2 år i mellom seg, og jeg er helt sikker på at det kommer til å både være bra for dem, og for meg. Vi har planlagt at mannen min skal ta ulønnet permisjon fra fødsel og frem til han kan ta ut pappaperm (jeg er ufør, så jeg er hjemme uansett, men trenger ekstra støtte den første tiden), og selv om tiden fremover kommer til å bli tøff, og jeg sikkert kommer til å felle mange tårer i utmattelse og frustrasjon, så vet jeg at det er verdt det, fordi barnet mitt skal få et søsken, og for all den gleden og kjærligheten jeg føler for familien min.

Jeg har på en måte bare godtatt for meg selv at jeg kommer til å være "fanget" i noen år til. Jeg vet jo at jo eldre barna blir, jo mer tid kan jeg få til å sove, ha alenetid, gjøre det JEG har lyst til. Dette varer ikke evig, og det er tross alt veldig verdt det.

Men som jeg sa, jeg har jo ikke født barn nr. 2 ennå, jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å bli. Men er det en ting det å få barn har lært meg, så er det at selv om jeg er så sliten at det føles ut som om jeg skal dø, så dør jeg faktisk ikke 🙈

Jeg vet at jeg ikke helt fikk svart på det du lurte på, men jeg håper allikevel at denne teksten kan hjelpe deg litt med å sortere tankene dine. 🙂

[AnonymBruker]

Selvsagt kan du få flere barn som alle andre! Du er du, og akkurat som det er meningen at du skal være. Selvsagt klarer du et barn til helt fint!

Det er tøft for alle, men så verdt det. 

Go for IT. Du vil angre hvis ikke, lover deg. Det er en gave å kunne få barn. Nyt det!

Anonymkode: 4d2d5...6c2

[AnonymBruker]

Hei kjære deg ❤️ har det på samme måte som deg, og jeg fikk nylig nr to. Jenta mi er fire år. Det var vanskelig i begynnelsen og angsten har vært der. Jeg har aldri opplevd at hun skal slå seg vrang, men jeg har vært så redd for at vi skal komme i en stressende situasjon. 

Husker jeg snakket med ei venninne om dette, fordi hun er så tøff som tør å si ifra om ting osv.. Hun sa alt bedret seg med nr to, og jeg merker at allerede nå har jeg blitt mer tøff, litt mer avslappa, tør å si ifra litt oftere og siden jeg allerede har vært igjennom en tid med barn, så føler jeg meg tryggere på hva som kan fungere i enkelte situasjoner. Selvsagt er ikke barna like, det som funket med første, fungerte ikke med andre, men jeg er mye roligere. 

Jeg gjør mitt beste, og det merker jeg virkelig nå når jeg føler meg utilstrekkelig. Jeg må bare godta det. Og det blir som det blir, og det beroliger meg. Tanken om å ta med begge ungene på stranda alene er ikke like skremmende som da jeg tok med første alene for noen år siden. 

De to første mnd følte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Føler fortsatt at jeg ikke strekker til, men det går seg sakte men sikkert til. Jeg har alenetid på kvelden når barna er lagt, det er alt jeg trenger 😊

 

Anonymkode: b3fb9...8e5

[AnonymBruker]

Det viktigste du kan gi barnet ditt i sær måte er kjærlighet, tid og oppdragelse. Noe som du virker som å kunne oppfylle. Selvsagt mye annet barnet trenger også. Hvis du vet at du vil få til dette, og har et så stort ønske, så gjør du det. Du kommer nok til å bli utfordret ift p.forstyrrelsen. Du skal vite at det ikke er småbarnsalderen som krever mest, men da barna blir større og skoleelever. Skolen krever mye ift det sosiale som innebærer at du som foresatt må bidra, dugnader, foreldremøter, avsluttninger, fritidsaktivitet og oppfølging, 17 mai oppmøte, venner og foreldre relasjon. Bare til info så du er klar over det. Så fremt du ikke er kjent med dette fra før. Lykke til 🍀

Anonymkode: f5350...2d9

[Fiffig]

Er du alene med barnet? I så fall ville jeg tenkt meg godt om. Det er tungt også for folk ut diagnoser eller personlighetsforstyrrelser. 

[AnonymBruker]

jaromei skrev (På 31.5.2021 den 20.25):

Nå er jeg ikke 100% kvalifisert til å svare på dette, men jeg har samme personlighetsforstyrrelse, og er nå gravid med barn nr. 2.

Jeg fikk en sønn høsten 2019, og har hatt mye samme opplevelse som deg, at det er tøft og til tider veldig utfordrende. Jeg opplevde for min del at angsten ble litt bedre av å få barn da, jeg vet ikke om du føler det samme. Jeg føler for eksempel at det er enklere å ut og treffe folk nå som jeg har barn, fordi det sjeldent er JEG som får oppmerksomhet lenger. Og det er digg. Men kjenner meg absolutt igjen i det å være redd for å "miste kontrollen" i offentligheten for eksempel. Jeg har heller ikke noe nettverk, utenom nærmeste familie, og det er ikke akkurat en veldig sterk relasjon det heller.

Jeg var også mye i tvil på om jeg ville ha et barn til. Jeg sa egentlig at det var nok med ett barn når sønnen min var under 6 mnd, fordi det var så altoppslukende, og det føltes ut som om det aldri kom til å bli bedre. Jeg er fremdeles i en vanskelig periode sånn sett, da sønnen min ikke sover noe særlig godt, så er konstant søvnmangel. Jeg vet at på grunn av min personlighetsforstyrrelse, så har jeg et smalere toleransevindu, og trenger mer tid til å hente meg inn, feks.

Men det var nettopp dette ønsket om et søsken til sønnen min som gjorde at jeg bare bestemte meg for å hoppe i det og prøve på én til. Jeg ventet dog mye kortere enn deg, jeg har ennå ikke kjent på følelsen av å få tilbake noe egentid eller et mer stabilt og normalt liv. Jeg bare hadde følelsen av at om jeg skal orke dette, så må det skje nå. Jeg elsker gutten min, og han gjør alt strevet verdt det, men det er ufattelig utmattende til tider. Heldigvis har jeg en veldig støttende mann, som stiller opp i vanskelige perioder.

Jeg tenker fremdeles fra tid til annen at jeg føler at dette kan være det dummeste jeg har gjort, men samtidig det beste. Jeg venter en gutt til på slutten av sommeren, og barna mine kommer da til å ha omtrent 2 år i mellom seg, og jeg er helt sikker på at det kommer til å både være bra for dem, og for meg. Vi har planlagt at mannen min skal ta ulønnet permisjon fra fødsel og frem til han kan ta ut pappaperm (jeg er ufør, så jeg er hjemme uansett, men trenger ekstra støtte den første tiden), og selv om tiden fremover kommer til å bli tøff, og jeg sikkert kommer til å felle mange tårer i utmattelse og frustrasjon, så vet jeg at det er verdt det, fordi barnet mitt skal få et søsken, og for all den gleden og kjærligheten jeg føler for familien min.

Jeg har på en måte bare godtatt for meg selv at jeg kommer til å være "fanget" i noen år til. Jeg vet jo at jo eldre barna blir, jo mer tid kan jeg få til å sove, ha alenetid, gjøre det JEG har lyst til. Dette varer ikke evig, og det er tross alt veldig verdt det.

Men som jeg sa, jeg har jo ikke født barn nr. 2 ennå, jeg vet ikke helt hvordan det kommer til å bli. Men er det en ting det å få barn har lært meg, så er det at selv om jeg er så sliten at det føles ut som om jeg skal dø, så dør jeg faktisk ikke 🙈

Jeg vet at jeg ikke helt fikk svart på det du lurte på, men jeg håper allikevel at denne teksten kan hjelpe deg litt med å sortere tankene dine. 🙂

Tusen takk for at du deler ❤️ 

Dette hjalp absolutt å lese, og jeg likte veldig godt det du sa om å bare akseptere å være «fanget» en stund til. 

Mannen min har ikke ønsket et til barn før hun vi har er hvertfall 4-5, derfor har det i grunnen ikke vært aktuelt å begynne og tenke på før. Men det var ikke før jenta mi fylte 3 år at jeg i det hele tatt klarte tenke tanken på en til. Nå har jeg tenkt på det en stund, og jeg kjenner lysten på et til bare føles større og større. Jeg begynner å føle meg «klar,» jeg bare tviler på meg selv og om jeg er egnet til rollen.

Etter jeg ble mamma har jeg nemlig flere ganger tenkt at jeg ikke er egnet som mor, at jeg ikke er pedagogisk nok og like god som andre mødre, men så vet jeg at jeg kan være en god mamma og. Jeg bare takler trass, skriking og søvnmangel ganske dårlig, og har ikke alltid den beste tålmodigheten. 

Nå kan jeg for eksempel stikke på trening, sove litt lengre osv og etterlate barnet med samboer, men har av en eller annen grunn for meg at når de blir to, kan jeg ikke lengre ta meg friheten til dette. Da må vi begge «være på vakt» hele tiden. Og jeg som deg, trenger mer tid til å hente meg inn igjen, og er avhengig av å få litt tid for meg selv innimellom. Om det så bare er en lang dusj alene.

Men jeg tenker også at nå har jeg gjort meg opp en erfaring med nr 1, vet hvordan småbarnslivet er og takler kanskje nr 2 bedre. Også er ønsket om å gi barnet mitt et søsken så stort at jeg tror jeg bare må begi meg ut på det og håpe at det går bra. ❤️
 

Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

Fiffig skrev (På 1.6.2021 den 9.47):

Er du alene med barnet? I så fall ville jeg tenkt meg godt om. Det er tungt også for folk ut diagnoser eller personlighetsforstyrrelser. 

Glemte å skrive det i HI, men nei, jeg er ikke alene. Er sammen med barnefar  

Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2021 den 0.17):

Selvsagt kan du få flere barn som alle andre! Du er du, og akkurat som det er meningen at du skal være. Selvsagt klarer du et barn til helt fint!

Det er tøft for alle, men så verdt det. 

Go for IT. Du vil angre hvis ikke, lover deg. Det er en gave å kunne få barn. Nyt det!

Anonymkode: 4d2d5...6c2

Huff, jeg tror at fordi jeg har denne tendensen til å stille ekstremt høye krav til meg selv, tenker jeg at når jeg synes det er vanskelig, takler jeg det mye dårligere enn andre. Men klart det er tøft for andre også. De kan å utfordre oss disse små! Mitt følelsesregister har hvertfall aldri fått gjennomkjørt seg så hardt som etter jeg fikk barn 😂 på godt og vondt! 
 

❤️ Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2021 den 0.27):

Hei kjære deg ❤️ har det på samme måte som deg, og jeg fikk nylig nr to. Jenta mi er fire år. Det var vanskelig i begynnelsen og angsten har vært der. Jeg har aldri opplevd at hun skal slå seg vrang, men jeg har vært så redd for at vi skal komme i en stressende situasjon. 

Husker jeg snakket med ei venninne om dette, fordi hun er så tøff som tør å si ifra om ting osv.. Hun sa alt bedret seg med nr to, og jeg merker at allerede nå har jeg blitt mer tøff, litt mer avslappa, tør å si ifra litt oftere og siden jeg allerede har vært igjennom en tid med barn, så føler jeg meg tryggere på hva som kan fungere i enkelte situasjoner. Selvsagt er ikke barna like, det som funket med første, fungerte ikke med andre, men jeg er mye roligere. 

Jeg gjør mitt beste, og det merker jeg virkelig nå når jeg føler meg utilstrekkelig. Jeg må bare godta det. Og det blir som det blir, og det beroliger meg. Tanken om å ta med begge ungene på stranda alene er ikke like skremmende som da jeg tok med første alene for noen år siden. 

De to første mnd følte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Føler fortsatt at jeg ikke strekker til, men det går seg sakte men sikkert til. Jeg har alenetid på kvelden når barna er lagt, det er alt jeg trenger 😊

 

Anonymkode: b3fb9...8e5

Tusen takk for svar ❤️ Betryggende å høre at vi er flere i samme båt, og at det går bra! Jeg tror også nr 2 kan være lettere fordi man vet mer hva man går til, men jeg er så redd for å få et umulig barn også, eller et barn med masse ekstra utfordringer..

Hva mener du med «tør å si fra litt mer»?  

Jeg må innrømme at det er først nå i sommer jeg kan ta med barnet på stranden uten å få fullstendig noia, selv om jeg også nå kjenner litt på nervøsiteten for om det skal gå galt. Å ta med seg en hylende unge på bussen er min største skrekk! Kanskje også fordi jeg ser på en hylende unge/en unge som slår seg vrang, som at det er jeg som mislykkes. Dermed tar jeg det «personlig,» og takler det ikke spesielt bra. Ikke at jeg kjefter på ungen, men nesten at jeg fryser litt til. Blir litt satt ut. Men dette er noe jeg jobber med. 

Igjen - takk for at du delte. ❤️
 

Ts 

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2021 den 1.00):

Det viktigste du kan gi barnet ditt i sær måte er kjærlighet, tid og oppdragelse. Noe som du virker som å kunne oppfylle. Selvsagt mye annet barnet trenger også. Hvis du vet at du vil få til dette, og har et så stort ønske, så gjør du det. Du kommer nok til å bli utfordret ift p.forstyrrelsen. Du skal vite at det ikke er småbarnsalderen som krever mest, men da barna blir større og skoleelever. Skolen krever mye ift det sosiale som innebærer at du som foresatt må bidra, dugnader, foreldremøter, avsluttninger, fritidsaktivitet og oppfølging, 17 mai oppmøte, venner og foreldre relasjon. Bare til info så du er klar over det. Så fremt du ikke er kjent med dette fra før. Lykke til 🍀

Anonymkode: f5350...2d9

Takk for oppløftende ord ❤️

Jeg vet, har tenkt mye på når barnet/barna blir eldre og det blir slike sosiale ting som du nevner, spesielt barnebursdager osv, men heldigvis har jeg en mann som er det stikk motsatte av meg, som jeg kan «gjemme» meg litt bak.

Ser på disse tingene som utfordrende, men tror likevel småbarnslivet topper dette for min del. Jeg trenger ikke være den som tar ordet på foreldremøter (hvis du mener de møtene der alle foreldrene er samlet), den som leder og styrer i forbindelse med dugnader og 17. mai. Jeg kan holde meg litt i bakgrunnen, og en til en samtaler her og der, er heldigvis ikke det jeg synes er mest utfordrende  

Også går jeg også i behandling for diagnosen min, noe som kanskje gjør at jeg takler det sosiale bedre på sikt. Jeg håper 🙏🏼

Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

Hva er argumentene dine for å få et barn til da? Kan ikke se at du har nevnt noe om det, bare masse grunner til at du ikke vil det. Har selv bare ett barn, og tenker det er innenfor hva jeg gidder, mens to blir for mye og for lenge. Etterhvert som poden begynner å få venner, og blir mer selvgående, har jeg ikke lyst til å starte på ny med enda en. Da har jeg heller lyst til å få noe av tiden min tilbake.

Anonymkode: 69c84...ec2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hva er argumentene dine for å få et barn til da? Kan ikke se at du har nevnt noe om det, bare masse grunner til at du ikke vil det. Har selv bare ett barn, og tenker det er innenfor hva jeg gidder, mens to blir for mye og for lenge. Etterhvert som poden begynner å få venner, og blir mer selvgående, har jeg ikke lyst til å starte på ny med enda en. Da har jeg heller lyst til å få noe av tiden min tilbake.

Anonymkode: 69c84...ec2

Jeg elsker barnet mitt, og vet at selv om det er tøft, er det verdt det. Jeg har alltid drømt om 2-3 barn (men har nå landet på at det ikke blir mer enn 2 hvertfall, på grunn av mine utfordringer).

Når det er tøft, så er det tøft, men når ting er bra, er jeg så innmari lykkelig med familien min - og ingen gir meg så mye glede som barnet mitt. 

Jeg fantaserer ofte om et til barn - at vi er en familie på 4, og er nesten på det punktet at jeg lengter etter dette barnet. Også tenker jeg når barna blir større, da ser jeg egentlig bare fordeler med å ha to - også vet jeg det blir litt ekstra tøft de første årene.

Jeg har som sagt ingen nære relasjoner utenom nærmeste familie, og nesten alle bor milevis unna. Tenker det da vil være hyggelig å skape min egen lille krets, slik at jeg har en gjeng rundt meg - selv om jeg ikke har noen venner/familie i nærheten. 

Også er det jo dette med at jeg vil gi barnet mitt et søsken. Er selv oppvokst med søsken, og vil at barnet mitt skal ha det samme.  

Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

jaromei skrev (På 31.5.2021 den 20.25):

Jeg har heller ikke noe nettverk, utenom nærmeste familie, og det er ikke akkurat en veldig sterk relasjon det heller.

Kjenner at jeg virkelig ikke har ord. Hva gjør du om din mann faller fra? Da er du uføretrygdet og helt alene med to barn. 

Er selv uføretrygdet, men kommer aldri til å få mer enn ett barn. Og vi har STORT nettverk både med venner og familie. 

Anonymkode: 92fc5...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner at jeg virkelig ikke har ord. Hva gjør du om din mann faller fra? Da er du uføretrygdet og helt alene med to barn. 

Er selv uføretrygdet, men kommer aldri til å få mer enn ett barn. Og vi har STORT nettverk både med venner og familie. 

Anonymkode: 92fc5...48d

Dette er et av «symptomene» på diagnosen. Man har vanskelig for å holde på relasjoner, og har gjerne kun nærmeste familie.
Men om min mann skulle falle fra, hadde jeg nok sannsynligvis flyttet til hjemstedet mitt, hvor jeg i det minste har søsken og foreldre.
 

Ts

Anonymkode: 514b7...f71

[AnonymBruker]

Altså om du ønsker et barn til, hvilken forskjell gjør det egentlig? Skaden er allerede skjedd. Får barnet ditt et søsken slipper h*n i det minste å være helt alene på ferier osv.

Anonymkode: c7462...79f