Karriere vs drømmemann

[AnonymBruker]

Hei! Håper noen der ute kan hjelpe meg og muligens har stått i en liknende situasjon.

Først og fremst vil jeg si at jeg alltid har elsket å jobbe. Jeg har alltid blitt godt likt av sjefene mine ettersom jeg som regel aldri sier nei. Jeg startet nylig i ny jobb (som virkelig var uforventet at jeg fikk) og har elsket det siden. Jeg studerer bachelor relatert til yrket og har nettopp blir ferdig med første år.

Etterhvert som jeg oppdaget hvor mye jeg brenner for jobben min, har jeg hatt svært lyst til å starte på profesjonsstudiet. Jeg har også alltid levd etter det å strekke seg etter nye mål og utfordringer. Vi lever bare en gang. Problemet er dermed at jeg trodde jeg var ferdig med reising og hadde funnet min plass. Jeg er så heldig som har funnet drømmemannen min og sammen har vi en hund.

Hvordan kan jeg starte på et profesjonsstudie som tar seks år og som i tillegg gjør slik at jeg må flytte langt vekk. Vi har begge lyst til å etablere oss om et par år og få barn. Til info har samboeren sagt at jeg må gjøre det som føles rett for meg. Han sier også at vi får det til å fungere, men når jeg spørr om han kunne vente med å f.eks. få barn til jeg er ferdig, benekter han dette. Samboeren har en god jobb og det er ikke en mulighet for han å flytte sammen med meg.

Jeg føler nå på et stort press på hva jeg skal velge. Hva om det skjærer seg for oss to om noen år? Samtidig er det egentlig ikke et alternativ for meg å skulle gå fra han! Dette tærer så mye på meg og jeg trenger innspill.

NB: jeg utelater selvsagt mange detaljer og prøver å gjøre det så kort som mulig. Så værsåsnill ikke kom med uttalelser om oss som par eller hva det høres ut som om han vil e.l. 

Anonymkode: b7775...762

[AnonymBruker]

Jeg ville definitivt gått for studiet. Tror du ellers kommer til å angre senere, og som du sier, et forhold varer ikke alltid. Mange finner drømmemannen og blir skilt etter noen år. Synes også at det er spesielt at han ikke kan vente med barn. 

Anonymkode: b2e61...009

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ville definitivt gått for studiet. Tror du ellers kommer til å angre senere, og som du sier, et forhold varer ikke alltid. Mange finner drømmemannen og blir skilt etter noen år. Synes også at det er spesielt at han ikke kan vente med barn. 

Anonymkode: b2e61...009

Jeg vet.. men det er veldig vanskelig å tenke sånn når man er i et forhold som fungerer så bra. 

Noe jeg sikkert burde skrevet med er at han er noen år eldre enn meg og vil helst ikke nærme seg 40 som førstegangspappa.

Anonymkode: b7775...762

[AnonymBruker]

Kanskje en klisje, men her må du gjøre det som føles rett for deg, og det er uansett en risiko ved et hvert valg man tar i livet. Går du for å bli med drømmemannen (tolker det slik at du må flytte for å ta profesjonsstudiet), så får du jo kanskje mann og familie som du ønsker, og det er jo flott  Samtidig kan det hende du angrer på at du ikke tok studiet når du hadde muligheten. Når man får barn er det ikke sikkert man får sjansen til å flytte og studere. Med mindre det finnes noen muligheter til å ta dette som fjernstudier (evt. med oppmøte til noen sesjoner/eksamen etc.) så er det typisk før man har barn man har sjansen. 

Satser du på studiet er det derimot en risiko for at du angrer at du potensielt valgte vekk muligheten til å få mann og barn nå. Selv om han mener at dere skal få det til å fungere mellom dere selv om du flytter, så er han jo samtidig relativt tydelig på at han ikke nødvendigvis er villig til å vente på å få barn hvis du flytter. Slik jeg tolker det, så betyr det at han i ytterste konsekvens velger å få barn med en annen (en som ønsker barn tidligere), så det er jo en risiko der. Kommer nok mye an på hvor mye han faktisk ønsker å få barn og om han eventuelt kan godta å være barnløs sammen med deg (du nevnte at han snart er for gammel til barn). Og selvsagt om du også kan godta at dere er barnløse sammen. Her ville jeg nok snakket litt sammen om hvor sterkt barneønskene deres er, og ikke minst når dere ser for dere å få barn. 

Er du nå sikker på at dere egentlig er på samme sted i livet? Selv om dere begge ønsker barn, så fremstår det jo som at dere er uenige om når, og det virker litt som at du selv trenger å gjøre en del for å realisere deg før du får barn, mens han ønsker det relativt mye raskere. Det er fair, bare pass på å være ærlige med hverandre. 

Personlig ville jeg nok karriere og ikke minst jobbtrivsel før en partner. Det høres kanskje kynisk ut, men for min del teller jobbtilfredsstilthet veldig mye inn på hvordan jeg har det generelt, og jeg kunne egentlig ikke vært en god partner for noen hvis jeg ikke trivdes nok i jobblivet. Sånn sett er det viktig for meg å ha en partner som forstår og godtar at jeg gjør ting som forbedrer jobblivet for min del, hvis ikke er jeg nødt til å heller være singel. 

 

Anonymkode: 7a7a1...5fd

[Nasse Nøff]

Vil du si hvilket profesjonsstudie det er du vurderer? Det høres nå ut som du set på det som et valg mellom profesjonsstudet eller å slutte etter bachelor. Men er det mulig å komme til samme mål med en master i faget etterhvert, også etter barn? 

[AnonymBruker]

Nasse Nøff skrev (13 minutter siden):

Vil du si hvilket profesjonsstudie det er du vurderer? Det høres nå ut som du set på det som et valg mellom profesjonsstudet eller å slutte etter bachelor. Men er det mulig å komme til samme mål med en master i faget etterhvert, også etter barn? 

Du har rett i det. Jeg drømmer om å bli psykolog og må derfor ta profesjonsstudiet. De tilbyr ikke dette så mange plasser i Norge og jeg som bor i Nord må flytte ganske langt..

Anonymkode: a8b54...326

[AnonymBruker]

Flytt og studer. Enten kan han være med eller så kan dere fint ha avstandsforhold om forholdet deres er "ment to be". Om ikke du gjør det så kommer du til å angre. Har selv vært i avstandsforhold pga studie og det har gått helt fint. 

Anonymkode: c1670...755

[AnonymBruker]

Er det et alternativ å bygge på med en master (2 år istedet for 6)? Eller vil du aller helst jobbe klinisk? Hva er det konkret du ønsker å jobbe med? Undersøk om noen av masteren er interessante og hva du i tilfelle kan jobbe med. 

Anonymkode: 5d312...90e

[Nasse Nøff]

Hvis du faktisk vil bli klinisk psykolog, er det ikke så mange andre alternativer enn profesjonsstudiet, nei.
Men du er klar over at det er utrolig høye poengkrav for å komme inn på profesjonsstudiet? Hvis du er ferdig med første året på bacheloren nå (og skal starte på andre året til høsten) søker du ikke lenger i førstegangskvoten. I ordinær kvote er kravet på rundt 65 studiepoeng. i hvert fall i Bergen og Oslo. 

Alternativt kan du jo se på om det er andre studier som kan medføre at du kan gjøre noe av de oppgavene, eller tilstøtende oppgaver som du drømmer om. Lykke til med vanskelig valg!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er det et alternativ å bygge på med en master (2 år istedet for 6)? Eller vil du aller helst jobbe klinisk? Hva er det konkret du ønsker å jobbe med? Undersøk om noen av masteren er interessante og hva du i tilfelle kan jobbe med. 

Anonymkode: 5d312...90e

TS er ferdig med første år av en bachelor? 

Anonymkode: 0d5e9...820

[AnonymBruker]

Du må ikke velge. 

Jeg traff mannen da jeg var 21, og samtidig hadde et hav av ønsker og ambisjoner. Han var lik. Vi reiste, bodde i ulike land, så ulike byer, før vi igjen bodde sammen noen måneder. Først etter 3-4 år klarte vi å "lande" i samme by. Og forholdet var fortsatt sterkt og godt. 

Tenker at om han hadde falt av underveis, ville han uansett ikke vært drømmemannen. Og hadde jeg valgt bort noe av alt jeg gjorde i 20-årene ville jeg nå følt på en stor bitterhet.

Anonymkode: adffe...b53

[AnonymBruker]

Det høres ut som at du må være villig til å ukependle i starten, og så får kompromisset være at han flytter etter om noen år. Barn kan dere får k løpet av studiet. Vet om par som har løst liknende problemer på tilsvarende måte. Man må gi og ta.

Anonymkode: 5febe...2be

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at du absolutt vil bli klinisk psykolog? Kan ikke drømmejobben utføres av en bachelor +kurs? Ser du for deg at jobben alene kan gjøre deg like lykkelig som du er nå?  Ikke meningen å være negativ og kjip, men i det aller fleste tilfeller, så kan man ikke få i både pose og sekk. Skjønner godt at du ønsker å følge drømmen nå mens du kan, men skjønner og om kjæresten din velger å bryte. 

Anonymkode: 3a29b...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Hva er det som gjør at du absolutt vil bli klinisk psykolog? Kan ikke drømmejobben utføres av en bachelor +kurs? Ser du for deg at jobben alene kan gjøre deg like lykkelig som du er nå?  Ikke meningen å være negativ og kjip, men i det aller fleste tilfeller, så kan man ikke få i både pose og sekk. Skjønner godt at du ønsker å følge drømmen nå mens du kan, men skjønner og om kjæresten din velger å bryte. 

Anonymkode: 3a29b...d54

Hvis en mann velger å bryte fordi en kvinne følger ønskene og drømmene sine i livet, mens man fortsatt er unge og uten barn, da er det ikke en mann du ønsker å ta vare på. 

Anonymkode: adffe...b53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

TS er ferdig med første år av en bachelor? 

Anonymkode: 0d5e9...820

Beklager, jeg leste at hun var ferdig med en bachelor og at hun hadde fått en jobb hun likte veldig godt. Ikke at hun bare var ferdig med første året. Jeg ser nå at det ikke stemmer. 

Hvis TS er i et studieløp nå er det fremdeles mulig å ta en master. Jeg antar hun studerer på hjemstedet, og at det ikke er en av universitetsbyene, siden hun da må flytte "langt vekk". Da gjenstår så langt jeg vet Lillehammer og Stavanger.

TS har ikke oppgitt om hun har nok poeng til å komme inn på profesjon. Om hun ikke har det må hun i tillegg til 6 år profesjon, også forbedre karakterer, dvs 7 år. Ved å ta en master kan hun fullføre bachelor, (2 år) , og ta master (2 år) , muligens et annet sted i landet. Ila de første 2 årene vil hun se om forholdet holder og om hun har sjans til å komme inn på master. Lillehammer har kanskje en aktuell master, og tidligere kunne man fortsette i Danmark å få psykologkompetanse med bachelor fra Lillehammer. Usikker på om det fremdeles er mulig. I så fall blir det 2 år borte fra kjæresten i stedet for 6. Altså er master et alternativ mener jeg. 

Andre alternativ er (avhengig av hva det er hun ønsker å jobbe med) psykiatrisk sykepleier og vernepleier. Jeg har ikke oversikt over studiesteder, men dette får TS finne ut av selv. Om kjæresten er viktigst må hun nesten tilpasse etter hvilke muligheter hun har på hjemstedet. 

Erfaring fra "en voksen" : utdanningen din har du for alltid, kjærester kan være forbigående. Om du brenner for profesjonsstudiet ville jeg gått for det. 

Anonymkode: 5d312...90e