Desperat etter råd

[AnonymBruker]

Jeg trenger desperat råd.

Jeg går bare rett på sak, vi har vært sammen i 1,5 år - Jeg er en veldig sårbar jente, ble utsatt for mobbing og mistet begge foreldrene mine da jeg var 13 år. Dette har satt dype spor, jeg har nesten blitt helt fremmed for familien da jeg blir sett på som "problemet". Jeg har jobbet med meg selv etter en lang periode med anst, depresjon og selvskading. Da jeg traff han var jeg allerede en mye bedre versjon av meg selv, jeg hadde nylig klart å komme meg opp på beina igjen. Han har fylt tomrommene mine, og jeg føler meg heldig på alle mulig måter som har han. Problemet er at jeg i det siste har startet å smått å slite litt med meg selv, og det er en enormt vondt - når man er så lykkelig men også føle seg så alene.

Saken er at han ikke håndterer meg og mine følelser, nå sier han trenger tid for en liten krangel vi hadde der han skuffet meg litt. Jeg sier til han at det er veldig vondt å høre dette. - Når jeg sårt trenger han så vender han ryggen til. Jeg vil gjerne oppleve oppturer og nedturer med han, det er en del av forhold. Dette er ikke første gangen han sier han trenger tid etter en krangel, jeg tørr nesten ikke si noe lengre, kun smile og være glad for jeg vet om jeg sier noe, så reagerer han. Han har skuffet meg flere ganger, og jeg har fortsatt tatt han i mot, men når jeg sier noe om hvordan jeg har det og regarer med sinne og frustrasjon så avviser han meg helt..

Jeg vet ikke lengre, er det meg det er noe galt med? - jeg har lenge vurdert pyskolog etter jeg kom i lag med han, for jeg blir mentalt utslitt og frusert.

Anonymkode: ebcad...99c

[AnonymBruker]

Gjør det slutt. 

Anonymkode: 93c37...4bf

[AnonymBruker]

På 1,5 år er det normalt ikke mange nedturer som kan ha vært, om dere er selvstendige mennesker.

du definerer deg selv som en som trenger mye av andre og som ser på deg selv som en med ekstra behov. Høres ut som du har gitt han ansvaret for mye av din lykke, det er en emormt tung stilling å få. 

Du vil alltid bli skuffet over folk om du gir dem ansvar for deg, ingen kan være perfekt. 

Psykolog kan nok være lurt om du trenger å bearbeide mye, det er ikke partners jobb.

Anonymkode: 19c6a...ac4

[Gjest Smeltemann]

Det var en side av saken,hadde vært fint å høre hans side av saken før en gir noen råd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg trenger desperat råd.

Jeg går bare rett på sak, vi har vært sammen i 1,5 år - Jeg er en veldig sårbar jente, ble utsatt for mobbing og mistet begge foreldrene mine da jeg var 13 år. Dette har satt dype spor, jeg har nesten blitt helt fremmed for familien da jeg blir sett på som "problemet". Jeg har jobbet med meg selv etter en lang periode med anst, depresjon og selvskading. Da jeg traff han var jeg allerede en mye bedre versjon av meg selv, jeg hadde nylig klart å komme meg opp på beina igjen. Han har fylt tomrommene mine, og jeg føler meg heldig på alle mulig måter som har han. Problemet er at jeg i det siste har startet å smått å slite litt med meg selv, og det er en enormt vondt - når man er så lykkelig men også føle seg så alene.

Saken er at han ikke håndterer meg og mine følelser, nå sier han trenger tid for en liten krangel vi hadde der han skuffet meg litt. Jeg sier til han at det er veldig vondt å høre dette. - Når jeg sårt trenger han så vender han ryggen til. Jeg vil gjerne oppleve oppturer og nedturer med han, det er en del av forhold. Dette er ikke første gangen han sier han trenger tid etter en krangel, jeg tørr nesten ikke si noe lengre, kun smile og være glad for jeg vet om jeg sier noe, så reagerer han. Han har skuffet meg flere ganger, og jeg har fortsatt tatt han i mot, men når jeg sier noe om hvordan jeg har det og regarer med sinne og frustrasjon så avviser han meg helt..

Jeg vet ikke lengre, er det meg det er noe galt med? - jeg har lenge vurdert pyskolog etter jeg kom i lag med han, for jeg blir mentalt utslitt og frusert.

Anonymkode: ebcad...99c

Har du nokon gong ytra dette til han?
"Eg blir lei meg når du vender ryggen til etter at vi har krangla. Eg treng å forstå kvifor du gjer dette"

Anonymkode: 40770...c93

[PM75]

Hva legger han i å trenge tid?
 

Det er mange som trenger et pusterom for seg selv etter en uenighet for å sortere tankene sine. Det kan faktisk være en fordel, for å se ting klarer uten å være overveldet av følelser. 

[Fiffig]

Hvem er han i dette? Hvordan bakgrunn har han? Har han slitt med noe? 

Det er farlig å tenke på en partner som en som skal fylle tomrom og sår i en, for det må man også jobbe med på egenhånd. Det er en voldsom byrde å være ansvarlig for lege partnerens sår til en hver tid. Jeg skjønner at det kan ta på for han. 

[AnonymBruker]

Det kan være tøft å være sammen med en veldig følsom person og som kanskje tidligere har slitt en del. Det er ikke sikkert du føler du reagerer så ofte og så voldsomt som du gjør, men det kan være han opplever det som krevende. Jeg var selv sammen med en som slet, og jeg klarte rett og slett ikke mer, ettersom det var jeg som måtte løfte ham opp hver gang han møtte motstand. Det høres ut som om dere ikke passer helt sammen ettersom dere ikke klarer å møte hverandres behov.

Anonymkode: 1ccb6...485

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen at kjæresten din skal fylle tomrommene dine. Dere skal være to hele mennesker som finner hverandre. Sliter du, så bør du oppsøke hjelp. Men det bør være fordi DU sliter. Ikke fordi "han ikke håndterer følelsene dine'. Mulig jeg misforstår innlegget ditt her, men føler at han får ufortjent mye skylden for problemene dine, og altfor mye ansvar for å fikse dem. Klart han skal støtte deg, men du må absolutt oppsøke hjelp, for han kan ikke fikse sår du har fra barndommen din. Jeg har vært sammen med en som har vokst opp med en alkoholisert mor. Jeg har funnet meg i så mye kjeft og psykisk vold. Jeg så ikke sammenhengen før etter bruddet. Trodde det var jeg som gjorde noe galt. Ikke var god nok kjæreste. Det var jo konkrete ting jeg fikk kjeft for, og jeg skjerpet meg og skjerpet meg, og jeg var helt vrak da jeg til slutt ble dumpet. Jeg merket også om han var vekke på jobbreise at jeg faktisk kom "ovenpå", men jeg så det ikke da. Når det er mye sterke følelser og krangler, så trenger hjernen pause for å hente seg inn igjen. Det er kjempeviktig! Jeg skjønner at du sliter. Men husk at de rundt deg også kan slite pga følelsesutbruddene!

Anonymkode: d5e0d...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2021 den 16.11):

Jeg trenger desperat råd.

Jeg går bare rett på sak, vi har vært sammen i 1,5 år - Jeg er en veldig sårbar jente, ble utsatt for mobbing og mistet begge foreldrene mine da jeg var 13 år. Dette har satt dype spor, jeg har nesten blitt helt fremmed for familien da jeg blir sett på som "problemet". Jeg har jobbet med meg selv etter en lang periode med anst, depresjon og selvskading. Da jeg traff han var jeg allerede en mye bedre versjon av meg selv, jeg hadde nylig klart å komme meg opp på beina igjen. Han har fylt tomrommene mine, og jeg føler meg heldig på alle mulig måter som har han. Problemet er at jeg i det siste har startet å smått å slite litt med meg selv, og det er en enormt vondt - når man er så lykkelig men også føle seg så alene.

Saken er at han ikke håndterer meg og mine følelser, nå sier han trenger tid for en liten krangel vi hadde der han skuffet meg litt. Jeg sier til han at det er veldig vondt å høre dette. - Når jeg sårt trenger han så vender han ryggen til. Jeg vil gjerne oppleve oppturer og nedturer med han, det er en del av forhold. Dette er ikke første gangen han sier han trenger tid etter en krangel, jeg tørr nesten ikke si noe lengre, kun smile og være glad for jeg vet om jeg sier noe, så reagerer han. Han har skuffet meg flere ganger, og jeg har fortsatt tatt han i mot, men når jeg sier noe om hvordan jeg har det og regarer med sinne og frustrasjon så avviser han meg helt..

Jeg vet ikke lengre, er det meg det er noe galt med? - jeg har lenge vurdert pyskolog etter jeg kom i lag med han, for jeg blir mentalt utslitt og frusert.

Anonymkode: ebcad...99c

Oi, for en grusom oppvekst du har hatt og jeg forstår at du har hatt et liv preget med mye sorg og devaluering av deg selv. Det er veldig leit å høre at du har mistet foreldrene dine, det skal ingen barn oppleve i ung alder. 

Hvorfor ble du sett på som "problemet" av familien din? Hvem har du hatt i oppveksten din som er god og trygg? Altså, en trygg favn å komme til? Alle barn trenger stabilitet og trygghet i oppveksten, noe jeg ser du har manglet pga det du skriver. 

Jeg håper du fortsatt har jobbet med og har gode verktøy til å håndtere angst, depresjon og selvskading. Det er veldig viktig å vedlikeholde de verktøyene slik at du kan fortsette å ta vare på deg selv ❤️

Du sier at han har fylt tomrommene, tenker du da på familien du ikke har hatt/at han har blitt familien din, kjærlighet eller at du har manglet noe annet? Å føle seg alene i et forhold kan være så mangt, men ser også det at en kjæreste skal ikke oppfylle alle dine tomrom. Venner er også kjempeviktig å ha, det er de som også blir "familien din" under oppvekst/voksenliv. De blir den "familien" du selv valgte. Hvem har du rundt deg annet enn kjæresten din? 

Du sier du har vurdert psykolog siden du ble i lag/sammen med han, har det vært krangler hele veien? Hva nøyaktig gjør han som gjør deg glad og får deg til å føle deg bra? 

Noen har ulike måter å krangle på og det å "avreagere" på. Du sier at du blir frustrert og sint under krangler, er det overtråkk av dine egne grenser som gjør at du reagerer med sinne og frustrasjon? Eller er det fordi dere snakker hverandre ned? Er det fordi han sier noe som du er uenig i eller motsatt? Du skriver også at han går vekk under/etter krangler. Han sier han trenger tid. Kanskje det er hans måte å opptrå rasjonelt på? At han ikke ønsker å trigge deg mer eller si ting han kommer til å angre på? Såklart, hvis han bare drar under/etter krangler uten å gi en lyd fra seg på timesvis/døgn så er ikke det et sunnhetstegn. 

Det virker på meg som at dere ikke har en "sunn" måte å krangle på. Man skal i et forhold ha respekt for hverandre, og for hverandres mening, man skal snakke til hverandre på en fin måte, ikke komme med personangrep. Er det noe han gjør/sier som dere krangler om eller er det noe du gjør/sier som dere krangler om? 

I et forhold så er ærlighet, tillit, kjærlighet, respekt og varme viktig. Å opptre på en fin måte mot hverandre, være rause og gi gode opplevelser i hverdagen i form av nærhet og intimitet (klem, kos, kyss, ikke nødvendigvis sex). 

Hvordan snakker dere til hverandre? Snakker dere ut fra hva dere ser/mener den andre gjør galt eller snakker dere ut fra behov? 

"Jeg trenger at du holder litt rundt meg, jeg trenger at du tar oppvasken i dag, jeg ønsker at vi skal kjøre en tur sammen, jeg vil gjerne ha en god samtale med deg, jeg vil gjerne ha en romantisk middag i kveld sammen med deg, jeg ønsker å tilbringe tid med deg"

⬆️ Dette sier man i stedet for dette ⬇️

"du klemmer aldri på meg, du tar jo aldri oppvasken, du gidder sjelden ut på kjøretur med meg, du bare krangler alltid, du gidder ikke prioritere meg, du har aldri tid til meg" 

Ser du forskjellen? 

Samtidig leser jeg mellom linjene at du stadig ikke ønsker å snakke/si din mening for det blir ofte til krangler eller han tar ting feil osv. Men prøv å få en bedre dialog, snakk ut fra behov og ikke ut fra frustrasjon. Snakk med respekt og som at den andre har verdi for deg, og det samme må han gjøre tilbake. Løs opp i problemene skikkelig, for høres ut som det ligger mer under. 

Og til sist: han har dessverre ikke eneansvar for at du skal være lykkelig eller at du skal ha det bra. Det må du sørge for selv. Du må finne ut av hva som gjør deg bra, hva som får deg til å smile og le, hva som får deg til å føle deg bra, for du har verdi og trenger å føle at du er god nok som du er. Hvordan kan du få til dette? Utvikle seg selv, ta tak i deg selv, les bøker, se gode filmer, gjør noe nytt, gå tur i skogen, lær en ny oppskrift, besøk en venninne, meld deg på kampsportkurs, ta dykkesertifikat, ha en selvpleiekveld (ansiktsmaske, fotbad, peeling), få en ny hobby, lær et nytt språk, dra på campingtur/telttur i skog og mark, lær å fiske, besøk ei venninne eller en venn på vinkveld (eller annen drikke, liker ikke vin selv 😅🤫), mekk en bil, tapetser en vegg.. Altså, mulighetene er endeløse for å gjøre ting. Bare å bruke fantasien. Gjør deg selv bra, gjør deg selv godt. Og du må sørge for at du ivaretar ditt selvbilde, din selvtillit og ditt selvverd. For du har verdi, du betyr noe og du skal sørge for at du har det bra.

Tenk: "når jeg er på gamlehjem som 85 åring, hva skal jeg se tilbake på og tenke - jeg har hatt et godt liv?" 

Og tips til dere som par: dra på en tur sammen (bytur, overnattingstur, hyttetur, utenlandstur, harryshoppingtur you name it), romantisk kveld, bade sammen, gå på et kurs, gjør noe nytt sammen, lag dere fine opplevelser +++ 

Ønsker deg alt godt❤️

Anonymkode: 42133...7e3