Lei av mor og evig fattigdom

[AnonymBruker]

Jeg er en som har klart meg bra, imot alle odds. Moren min har vært utenfor arbeidslivet så lenge jeg kan huske, og fikk tilslutt uføretrygd.  Jeg har to søsken,  vi har alle ulike fedre og ingen av oss har fått det vi trenger under oppveksten,  verken av materielle goder eller omsorg. Mor lå stortsett på sofaen og røykte, far har aldri vært inni bilde.  Ingen av oss fikk noe oppfølging med skolearbeid eller på fritiden. 

Jeg har i dag høy utdanning,  god jobb,  ektemann og egne unger. Moren min er fremdeles uføretrygdet, dårlig økonomi , røyker og har sviktende helse pga sin livsstil. Jeg prøver å ha ett godt forhold til henne, men greier ikke det. Alt dreier seg om trygdeordninger og utbetalinger fra nav hos henne. Det er alt hun snakker om.  

Jeg orker ikke dette og vil ta avstand fra henne. Vi har snakket om at jeg ikke liker sånne samtaler, men hun fortsetter. Nå ønsker jeg å kutte henne helt ut. Min mann mener at jeg bør støtte henne og hjelpe henne, spesielt fordi de andre søskene mine er like mislykket som min mor,  jeg orker ikke. Ingenting jeg gjør vil hjelpe henne, hun er og forblir den hun er. 

Etter at jeg ble mor har disse følelsene blitt enda sterkere,  føler at jeg må beskytte og skjerme barna mine fra min mor. 

Hvem har rett her? Jeg eller min mann? Han mener man skal stille opp for foresatte uansett, men det gjør han kun fordi hans foreldre har vært gode foreldre. 

 

Anonymkode: b5d82...6a1

[AnonymBruker]

Vi som har opplevd omsorgssvikt vet hvordan det er. Din mann er jo en snill og omsorgsfull mann tydeligvis, men han vet jo ikke hvordan det er.

Jeg hadde bare tatt avstand hvis jeg var deg. Du har større sjans til å lykkes hvis du lager deg et lykkelig liv for deg selv.

Ikke bry deg om henne, hun var ikke der for deg og nå er det din tur til å gi faen i henne. Hun vil bare dra deg ned og bli et evig sluk for deg. Du har ikke plass til det i livet ditt.

Anonymkode: 2fe04...2b1

[AnonymBruker]

Din mor har gjort sine valg i livet - nå må du få gjøre dine valg. Jeg har selv valgt å ta avstand fra min alkoholiserte far da jeg ikke orket å bli dratt ned i elendigheten som han har valgt til sitt liv. Hadde lenge dårlig samvittighet for dette og det utnytter min far. Helt fri blir jeg nok ikke før han dør, men jeg har det mye bedre nå som jeg har lite/ingen kontakt med han. 

Anonymkode: d524a...ebe

[AnonymBruker]

Det er nok vanskelig for mannen din å virkelig ta innover seg hvordan du har hatt det. Kanskje ingen som har rett?

Du har nok rett i at hun ikke kommer til å forandre seg, kanskje du skal si at du reiser neste gang hun snakker om temaer du har bedt henne om å la ligge. Når du har gjort det et par så tror jeg hun slutter, du vil føle deg bedre hvis du står opp for deg selv. Så kanskje du kan gjøre noe midt imellom der du er nå i kontakten? Ikke kutte helt, men redusere kontakt?

Anonymkode: e92f6...856

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke mannen din har noe han skulle ha sagt i denne saken, for å være ærlig. Han skal ikke ta avgjørelser for ditt liv og bestemme hva du orker eller vil.

Han får ta oppfølging og kontakt selv om dette er veldig viktig for ham, ellers er jobben hans i denne saken utelukkende å gi deg støtte i en vanskelig situasjon.  

Anonymkode: bda20...ba4

[Nooni]

Det handler vel ikke om hvem som har rett i denne saken, men mer om at du føler det som du gjør - det kan jo ikke være feil. 

Vi velger ikke våre foreldre, ei deres valg. De har rett til å leve sine liv, med de konsekvensene det medfører. Det samme har vi. Jeg tenker i all hovedsak at når noen relasjoner blir så belastende at de går ut over ens egen livskvalitet (og samtaler ikke fører frem) så må ta valg. Noen ganger betyr det at man tar avstand og bare har et minimum av kontakt. Eller ingenting. 

Når jeg nå sier at det bør da være helt greit, så mener jeg ikke at det nødvendigvis er lett, men jeg forstår at det noen ganger må gjøres. 

[Gjest DislayName]

Velg selv. Ikke noe fasit svar på det her

 

[Olsen]

Den beste til å vurdere hvor mye kontakt du skal ha med din mor er deg selv. Når du nå spør vil jeg foreslå at du prøver med klar grensesetting før du kutter all kontakt. Mulig du har forsøkt.

Å snakke med en person noen minutter eller en halv time kan være mye mer givende for begge parter enn dersom man er helt låst til et samvær som skal være i flere timer.

Mitt forslag er å ha en "fluktplan" slik at dere ikke blir låst med hverandre enten det er i en telefonsamtale eller fysisk samvær. 

Din mor var og er den hun er med sine forutsetninger. Mot alle odds har du fått til noe som er mye bedre for dine barn. 

For personer som har hatt vanlige foreldre og så noenlunde vanlig oppvekst er det vanskelig å forstå hvordan det  har vært over tid. Alle manglene sammenliknet med andre barns barndom. Da tenker jeg på mangler både når det gjelder følelsesmessig involvering, praktisk oppfølging og materielt. 

Vil hun diskutere NAV-ytelser er det å henvise henne til 55 55 33 33. 

Er det mulig å sette henne i kontakt med noen "likesinnede"? En eller annen gruppe i psykisk helsetjeneste hun kunne glidd inn i? 

Hvor mye du skal bruke av krefter og energi på å støtte henne og hjelpe henne er avhengig av hvor mye du har å gå på. Det må være på et nivå som er håndterbart for deg. Din egen familie er det viktigste nå. hvis du klarer å balansere det med litt kontakt med din egen mor, prøver du det.  Med grensesetting. Og utforsk mulighetene for avlastning i de ulike tilbudene som finnes. Mulig hun ikke vil, men da er det tilbud som hun velger å ikke prøve. Hennes valg. 

[Realverdien]

Du gjør nok rett i å skjerme barna dine fra denne bestemoren. Hun vil nok prente inn egne holdninger om sin naving i dem, samt vise barna hvor dårlig mann kan behandle deg (sutre og klage og ikke vise normal respekt). 

 

Mannen din vil neppe forstå hva det går i, dersom han selv ikke har opplevd omsorgssvikt.

[AnonymBruker]

Det er nok mange unge barn og voksne barn som sliter med dysfunksjonelle foreldre, og føler seg fanget av samvittighet og pliktfølelse. "Man svikter ikke sine egne foreldre! Spesielt ikke en mor!!" er ting man kan få høre, og sammen med savnet etter fungerende foreldre, håpet om at de skal forandre seg og alt svik man har opplevd som barn, blir det mye vondt å bære på.

Som yngre barn var man prisgitt de voksne. Som voksen selv kan man løsrive seg fra dette, slik at man kan skape et best mulig liv for seg og evt. egne barn. Jeg har selv brutt helt med opprinnelsesfamilie, og det eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde langt tidligere.

Anonymkode: 6179a...18a

[Gjest Robin666]

Helt greit å være en utakknemlig egoist 

[AnonymBruker]

Du skriver at du ønsker å skjerme dine barn fra sin bestemor. Hvordan eksakt mener du at kontakt med henne skader barna?

Anonymkode: 4fb92...8d1

[GammelKaktus]

Det er veldig typisk at de som ikke har erfaring med bedritne foreldre klarer å sette seg inn i forholdet man har til de og at man kanskje ikke ønsker kontakt. 

Du er den eneste som kan velge hva som er rett for deg og din familie. Din mann må bare akseptere valget du tar uansett hva du ender opp med. Han vet ingenting om hvordan ting har vært for deg og uansett hvordan du forklarer det så forstår ikke folk som ikke har vært borti det selv hvordan påkjenningen er når man opprettholder kontakten med en slik familie.

[PM75]

Jeg har ingen råd, men vil si at jeg er skikkelig imponert over hva du har fått til! Det krever mye å trosse den sosiale arven & de holdningene du har vokst opp med hos din mor. 

[AnonymBruker]

Ikke kutt ut din egen mor. Hun har nok sitt å stri med og har ikke klart foreldre oppgaven sin. Men du er bedre. Ikke synk ned på hennes nivå og kutt henne ut. Barna dine er det du og mannen som har ansvar for. Å se en bestemor ligge på sofaen er ikke noe barn tar skade av, de tar mer skade av å ikke få lov å ha kontakt med bestemor av mor. 
ikke ødelegg relasjoner for barna dine.

har selv vokst opp med en far som drikker, og på sine eldre dager har han kuttet ut alkoholen, han er jo den samme tafatte personen, men barna mine elsker han. 
vær raus 

Anonymkode: 6a18e...c35

[AnonymBruker]

Det er sykdom som har gjord denne moren din ufør, har du noen gang forsøkt å snakke med henne om hva denne sykdommen er? Kan hende hun blir bedre når hun vet du forstår hva som har gjort livet så vanskelig. Kanskje du også lærer noe viktig, noe du vil være obs på i ditt eget liv. 

Anonymkode: ccbfc...671

[AnonymBruker]

Det er din mor det er snakk om. Da har du vetorett. Flott at mannen din sier det han mener, men du er den som bør ta det avgjørende valget for deg og din egen familie. Hadde det vært snakk om hans familie, burde han kunne bestemme. Ikke nå.

 

Akkurat slik er det med arv også, hvis man har felles økonomi. Arven er privat til den det gjelder. Den personen som får det bestemmer bruken. 

 

Jeg er enig i at du nok ikke kan hjelpe henne mtp livsstil. Man må selv "se lyset" i den forstand at man selv må innse at man må endre seg. Det nytter ikke hva andre har å si. Slik var det med meg da jeg var avhengig av søtsaker (er ikke det nå mer), og jeg vil tro det er slik for de som røyker/drikker. 

 

 

Anonymkode: c2b41...8bb

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med dårlige foreldre. Har en mann med erfaring og han ville ikke klart seg så bra uten søsteren sin som var en god del eldre enn ham. Jeg tenker voksne mennesker tar sine egne valg og du må gjøre de valgene som er best for deg og dine barn. Men hvis du kan hjelpe søskene dine på noen måte så gjør det.

Anonymkode: 73c60...d0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er en som har klart meg bra, imot alle odds. Moren min har vært utenfor arbeidslivet så lenge jeg kan huske, og fikk tilslutt uføretrygd.  Jeg har to søsken,  vi har alle ulike fedre og ingen av oss har fått det vi trenger under oppveksten,  verken av materielle goder eller omsorg. Mor lå stortsett på sofaen og røykte, far har aldri vært inni bilde.  Ingen av oss fikk noe oppfølging med skolearbeid eller på fritiden. 

Jeg har i dag høy utdanning,  god jobb,  ektemann og egne unger. Moren min er fremdeles uføretrygdet, dårlig økonomi , røyker og har sviktende helse pga sin livsstil. Jeg prøver å ha ett godt forhold til henne, men greier ikke det. Alt dreier seg om trygdeordninger og utbetalinger fra nav hos henne. Det er alt hun snakker om.  

Jeg orker ikke dette og vil ta avstand fra henne. Vi har snakket om at jeg ikke liker sånne samtaler, men hun fortsetter. Nå ønsker jeg å kutte henne helt ut. Min mann mener at jeg bør støtte henne og hjelpe henne, spesielt fordi de andre søskene mine er like mislykket som min mor,  jeg orker ikke. Ingenting jeg gjør vil hjelpe henne, hun er og forblir den hun er. 

Etter at jeg ble mor har disse følelsene blitt enda sterkere,  føler at jeg må beskytte og skjerme barna mine fra min mor. 

Hvem har rett her? Jeg eller min mann? Han mener man skal stille opp for foresatte uansett, men det gjør han kun fordi hans foreldre har vært gode foreldre. 

 

Anonymkode: b5d82...6a1

Vi som har opplevd onsorgsvikt forstår din side. De som ikke har vært der vet ikke hvordan det føles. Og hvor tungt det kan være. Det tærer på deg. Noen ganger må du kutte mor eller far ut av livet. Du må gjøre det som føles riktig for deg.Vi kan ikke si hva du skal gjøre. Kun du! Jeg kuttet ut en. Og det føles mye bedre. Har en til å kutte ut.Men det er ikke lett.Lykke til

Anonymkode: 212a6...c87

[Gjest Fnuggolina]

Mannen din har ikle innsikt i hvordan omsorgssvikt utarter seg, og har forøvrig ingenting han skulle sagt.

Du gjør det som er best for deg  

Samtidig: om din mor er psykisk syk, noe det virker som hun er - så bør du jo ha i bakhodet at hun faktisk har andre helsemessige utfordringer enn deg. 

Hun måtte nok ta vare på dere under ganske annerledes forutsetninger enn du trenger.