Hvordan komme seg over den verste fasen etter et brudd?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne fordi det er så mye mer som ligger bak det her, det jeg forteller kommer ikke til å utgjøre halvparten av hele situasjonen, forholdet og følelsene vi har for hverandre.

Jeg er 24 år gammel, gjort det slutt med typen nok en gang, fredag forrige uke. Tro meg, jeg hadde en god grunn og det er noe jeg skulle ha gjort for lenge siden, men jeg holdte på håpet og til ordene han sa til meg konstant. Det som er vondest med dette her er at jeg vet at han elsker meg, men jeg tror jeg elsker han enda mer fordi alt han har gjort mot meg er fortsatt helt uakseptabelt. Jeg elsker han så mye, at jeg gjør alt i min makt for at han skal ha det fint. Jeg har vært utrolig forståelig og tålmodig med han, og har holdt på håp for oss fordi han er min første ekte kjærlighet. Hver gang jeg er med han så klarer jeg ikke å tenke på noe annet at han er min, han tilhører hjertet mitt, og jeg har aldri følt det med noen før. Han var mitt første seriøse forhold med forelskelse helt fram til nå. I 14 måneder så har jeg vært like forelsket i han, noen ganger mer enn andre dager. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å være så tiltrukket av utseende og personligheten til noen igjen etter han.

Han føler det samme, han sier det til meg hele tiden. Dialogene våres har alltid vært fine, vi er ganske "klisje" og vi elsker å komplimentere hverandre. Vi innrømmer feilene våres, vi snakker ut om alt sammen. Vi har alltid hatt god kommunikasjon. Han er den fineste og den mest perfekte gutten jeg noen gang har vært borti fram til det siste året. Vi var bestevenner i et og et halvt år før han spurte meg om å prøve å date, se hvordan det går. Plutselig så sa han at han liker meg og vil bli kjent med meg på en romantisk og kjærlig måte. Han dømmer meg aldri, han forventer ingenting mot meg, han stoler på meg mer enn alt. Han vet at jeg alltid har vært lojal mot han, og han har aldri mistenkt meg for noe som helst fordi jeg har aldri gitt han grunner for det. Jeg har aldri i livet mitt tenkt på noe om noen andre utenom han og det har jeg gjort ganske tydelig med hvor mye komplimenter jeg gir han og hvor mye jeg stirrer på han, på alle mulige måter.

Jeg stolte på han like mye før. Hver gang han sa noe, eller lovte meg noe, så visste jeg at han sa sannheten hver gang. Jeg hadde aldri en grunn til å tvile på han. Jeg trodde aldri han skjulte noe som helst, lojalitet var ikke et problem. Vi hadde så mye tillit til hverandre at hvis en av oss sa at vi skulle noe så aksepterte vi det. Vi har aldri ringt hverandre konstant for å sjekke opp på hverandre eller sendt meldinger og snaps for å spørre om bevis på det og det. 

Alt forandret seg når han ble avhengig av å ta benzo piller. Han har alltid likt å drikke, men en blanding av sprit og benzo gjorde han til en annen person, en psykopat - bare når han er påvirket. Han har vært respektløs mot meg, voldelig, starte å lyve om hvor han er, sier ikke ifra om han har drukket eller tatt piller når han lover meg hver gang at han skal gjøre det fordi alt jeg vil ha er tilliten hans tilbake. Han har aldri mistet tilliten sin til meg, men jeg har absolutt ingenting igjen for han. Sorry, dette ble så langt, men dere må forstå hvor mye han betyr for meg og hvor mye jeg betyr for han. Dette er ikke en forelskelse som bare forsvinner. Jeg har vært like forelsket i han siden vi startet å holde på, crushet på han ganske lenge før vi ble sammen siden han var min bestekompis. Vi har hatt det så fint sammen, han har behandlet meg som et menneske.

Uff, jeg kan jo fortsette det her for alltid, men jeg skriver alt det her for å se om noen av dere har vært forelsket i noen på den måten her. Hvis du har hatt en partner der dere stoler like mye på hverandre, respekterer hverandre, oppmuntrer hverandre til å gjøre hva man vil. Han pleide alltid å fortelle meg at jeg burde alltid se mitt beste ut hvis jeg har lyst fordi han er stolt over at jeg er kjæresten hans. Han synes at jeg er så vakker og at jeg aldri må bekymre meg over å være redd for at jeg viser for mye av kroppen min, han respekterer og stoler så mye på meg og forholdet våres, han er den personen som ikke dømmer, som bare gir meg gode tilbakemeldinger, mer selvtillit.

Det gjorde han ganske mye de siste månedene også, men det ble det motsatte også pga avhengigheten hans. 

Jeg har alltid kontaktet han først, også har han kommet på besøk... Vi har snakket i flere timer, han har angret, gråtet, hatt dårlig samvittighet, vært helt fra seg for alt han har fått meg til å gå gjennom. Han husker ikke mesteparten av tingene han har sagt og gjort fordi han har glemt alt etter han har sovet pillene og alkoholen av, og jeg har gang etter gang hatt håp, gitt han sjanser. Det han gjorde forrige fredag var så uforventet, så sjokkerende og sykt at jeg ikke kan fortsette sånn lenger. Uansett hvor god han er så kan jeg virkelig ikke gjøre det her mot meg selv lenger. Jeg kan ikke takle det her både fysisk og psykisk når han skal være tryggheten min. Jeg stoler ikke på han på noe som helst lenger og jeg har gitt han så mange sjanser til å gjøre opp, og hver gang så varer han ikke lenger enn 6 dager før han gjør noe som får meg til å få han ut av livet mitt.

Jeg har ikke snakket med han på 10 dager nå, og jeg har sagt til han at jeg slår opp med han. Jeg kan bokstavelig talt skrive en flere siders innlegg om alt sammen, men ingen orker å lese det - og jeg har allerede skrevet mer enn nok så jeg tror jeg må avslutte innlegget her snart.

Vi har prøvd å slå opp mange ganger, men hver gang så har jeg gitt han sjanse etter sjanse, men nå så kan jeg virkelig ikke det. Jeg har ikke hjerte nok til å bli knust og løyet til gang etter gang, jeg klarer ikke å se han velge piller og alkohol over meg. Jeg klarer ikke å høre på alt det han sier til meg og lure på om alt er løgn fordi jeg lurer på hvordan han kan si det om igjen, og ødelegge meg hver gang han gjentar samme feil. Jeg vil bli kvitt han. Jeg vil at følelsene mine for han skal forsvinne. Jeg vil over den verste fasen. Han må forstå at det her er slutten for oss for godt, det er ikke noe mer fram og tilbake. Ikke noe mer sjanser. Det er virkelig slutt og han får angre på det så lenge han kan og må. Hvordan kommer jeg over den fasen her? Hvordan skal jeg klare å gå 3 måneder uten å snakke med han, uten å møte han? Hvordan kommer jeg meg over en jeg er så jævlig forelsket i, men som ikke fortjener meg? Hjelp meg. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å overleve kjærlighetssorg som dette. Det er enklere for meg å ikke kontakte han denne gangen enn alle de andre gangene, men jeg tenker fortsatt mye på han. Finnes det virkelig noen der ute for meg som jeg kommer til å ha det så godt med (før ting gikk dårlig)? Som kommer til å respektere meg så mye, som jeg kan snakke med om alt, som har akkurat samme meninger som meg på hver eneste ting? Kommer en annen mann til å være så attraktiv og perfekt som han i utseende og personlighet (da mener jeg ikke den nye versjonen av han)? Jeg vil bare ha han, jeg vil ha ungene hans, jeg vil bo sammen med han, jeg vil for alltid kysse han, klemme han, ha sex med han, løse problemer med han, være aktiv og alt. Det er så vanskelig, det er ikke overdrivelse når jeg sier at jeg tror virkelig ikke at det blir noen andre enn han. Selv etter ALT han har gjort mot meg, alt det jævlige jeg har gått gjennom... av den personen jeg bare trodde skulle gi meg trygghet for alltid.... 

Anonymkode: 076cd...157

[Bannann]

Ja, jeg har vært borti akkurat det. Han kommer til å fortsette å være voldelig. Kom deg ut. Det er mitt råd til deg 

[AnonymBruker]

Bare det å skrive om følelser og få det ut hjelper som regel. Å sette ord på ting gjør at det blir lettere å sortere egne tanker. Slik er det for meg iallfall.

Gikk selv gjennom et brudd for noen uker siden, og det var jeg som gjorde det slutt på grunn av ting jeg ikke kunne leve med lenger. Jeg elsker ham fortsatt.

Det er rett og slett tid som gjelder. Det tar tid å komme over noen, og det tar tid å bearbeide sorgen. For min del er «no contact» den eneste måten jeg kan komme videre på. Har måttet møte eksen et par ganger av praktiske årsaker, og alle følelser kommer jo tilbake hver gang. Og jeg føler jeg må begynne på nytt. Men nå må jeg kutte all kontakt selv om det gjør skikkelig vondt.

Ikke tenk på om du vil finne noen andre og slikt nå, det er for tidlig. Jeg kjenner den følelsen alt for godt, og tenker selv på det. Vil jeg finne noen med alle de gode egenskapene han hadde? Da tenker jeg på de dårlige egenskapene som gjorde at jeg måtte gå. Jeg vet at jeg etterhvert vil ha det bedre uten ham, og det vet du også. Det er lett å elske «den han kunne ha vært», og tilsvarende vanskelig å innse at den mannen du ønsket han var ikke finnes.

Det vil bli lettere etterhvert. Kutt kontakten, overlev, bruk tid på å ta vare på deg selv. Ta en dag om gangen. Det vil være dårlige dager, og det vil være gode. Etterhvert blir de gode dagene flere enn de dårlige. Jeg lover ❤️
 

Anonymkode: 326e1...df8