Til deg som har en syk forelder

[AnonymBruker]

Føler du at du kan leve ditt eget liv med god samvittighet/ ikke være bekymret? Jeg har en forelder jeg ofte er bekymret for. Dette innebærer at jeg helst holder meg i nærheten, enn å legge ut på lange reiser enten innenlands eller utenlands (før og etter corona..). Føler også at jeg alltid må være tilgjengelig på mobil om det skulle være noe. Helst ønsker jeg å frigjøre meg fra mobil av og til. Blir også bekymret om jeg ikke får kontakt med min forelder, da tror jeg at det automatisk er noe galt.. Føler ikke at jeg kan flytte hvor som helst heller, fordi jeg ønsker å være tilgjengelig om det skulle være noe. Kunne også tenkt meg å bodd i utlandet en periode, men jeg har vel satt en slags sperre for meg selv, som jeg ikke tør å bryte ut av. Kunne ikke tilgitt meg selv om det hadde skjedd noe og jeg ikke var tilgjengelig og der for å hjelpe. Så hva gjør dere?

Anonymkode: c7d25...e0c

[AnonymBruker]

Kan nok ikke hjelpe deg siden jeg har det sånn selv. Jeg kan ikke dra noen steder uten å være sikker på at min forelder blir sett jevnlig etter. Telefonen er alltid innen hørevidde. Jeg regner med at det kommer til å være sånn en stund, har egentlig bare innstilt meg på det. Heldigvis er jeg ikke 100% alene om å kunne se til h*n men har hatt hovedjobben noen år. 

Anonymkode: d6dfa...3b2

[AnonymBruker]

Jeg lever mitt eget liv med så få bekymringer som mulig. Vedkommende er syk, er ikke lengre "street smart", og har dårlige motoriske evner. Likevel drar denne personen selv gjerne ut på svært lange reiser, uten evne til å tenke langsiktig. Skjer det noe brått med vedkommende på den reisa, for eksempel et brått dødsfall, så sliter vi. For det første med å finne vedkommende igjen, for det andre med å bruke av egne ressurser til å komme dithen. Ressurser har vi, men når vedkommende reiser dit av egoistiske grunner tenker jeg at det er svært usikkert hvordan en eventuell begravelse eventuelt ville blitt da. Så i de reisene så sliter vi jo med bekymringer, men vedkommende har enda ikke økonomisk verge selv om en av oss pårørende ordner med regninger og har fullt innsyn i økonomien. Dermed kan vedkommende gjøre som vedkommende vil, også med tanke på å bruke den kapitalen på slike reiser. 

 

Hos oss hjelper det for øvrig ikke å være tilgjengelig med mobil, da vedkommende svært sjelden kommer på å ringe oss, av eget initiativ. 

 

Jeg reiser derfor gjerne på reiser selv. Hvor jeg er når noe eventuelt skjer har jeg uansett ikke rådighet over. 

Anonymkode: 92ff5...484

[AnonymBruker]

Takk for svar. Har selv hovedansvaret siden søsken bor på annen kant av landet. Har vokst opp med en forelder som bare har blitt dårligere, og ansvaret blir jo også deretter. Vanskelig situasjon å være i synes jeg, føler meg på en måte ikke fri til å gjøre som jeg vil, fordi jeg er redd det skal skje noe.

TS

Anonymkode: c7d25...e0c

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er syke og har hatt diverse større operasjoner osv de siste 10 årene. Jeg er enebarn, så alt faller på meg. Jeg har etterhvert lært meg å senke skuldrene og huske på å leve mitt eget liv og gi passe med omsorg og bistand. Det fungerer bedre for både meg og foreldrene mine. 

Anonymkode: 2ef56...ab8

[AnonymBruker]

Hadde en mor som har vært alvorlig og livstruende syk i hele mitt voksne liv. Etterhvert lærte jeg meg til å leve med det. Men hadde aldri orket å bo for langt borte henne. I en annen by eller annet land. Var alltid innstilt på nye lange perioder med sykehusopphold, men forsøkte å ikke gå å tenke på det. Dermed klarte jeg å,leve et normalt liv selv om mor var alvorlig syk. Det var en trygghet i at hun bodde sammen med faren min da.

Anonymkode: 1b45f...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Takk for svar. Har selv hovedansvaret siden søsken bor på annen kant av landet. Har vokst opp med en forelder som bare har blitt dårligere, og ansvaret blir jo også deretter. Vanskelig situasjon å være i synes jeg, føler meg på en måte ikke fri til å gjøre som jeg vil, fordi jeg er redd det skal skje noe.

TS

Anonymkode: c7d25...e0c

Men hvordan skal det hjelpe at du bor x antall minutt unna fremfor en time eller fem?

Samboeren min er enebarn og vi bor i annen by.

Jeg har alltid trodd han har hatt dårlig samvittighet for å bo noen timer unna, men omsorgsbelastningen er så negativ for ham at han har uttrykt litt bekymring for å skulle bo nært.

Dette fordi han allerede har ganske stor belastning med å være konstant psykolog (forelderen er ekstremt selvopptatt og snakker nonstop om sykdom, helt fraværende interesse for annet). 

Du skal jo leve livet en stund, litt dumt å vente til foreldre er døde? Da kan man jo lett være pensjonist omtrent selv. 

Anonymkode: 1375e...654

[AnonymBruker]

Har en mor med uhelbredelig kreft som bor flere mil unna. Ingen av vi barna bor i samme by. Jeg har ikke aå hyppig kontakt og bekymrer meg ikke så veldig. Jeg har måtte tenke mer «kynisk» for ikke å bli sittende gråtende med dårlig samvittighet. I tillegg blir jeg veldig tappet for krefter av å høre henne snakke om kreft, kreftbehandling osv. Hun blir så klart veldig selvsentrert på seg og sykdom når store deler av hverdagen handler om dette. Jeg kommer til å bli psykisk syk/utbrent dersom jeg skal ha tett oppfølging av henne. Jeg velger heller å ta vare på meg selv enn å gå på akkord med meg selv. Derfor tenker jeg i mitt tilfelle på disse tingene:

1. Hun er voksen og har ansvar for eget liv. Hun er ikke mitt ansvar.

2. Hun har en samboer som kan være der for henne.

3. Hun har mange venner i samme by som kan være der for henne.

4. Hun blir behandlet og fulgt opp jevnlig av flinke kreftleger og sykepleiere ved St. Olavs. 
 

Jeg tenker at jeg har kontakt med henne fordi jeg ØNSKER det, ikke fordi jeg har dårlig samvittighet. Dersom hun dør i morgen så føler jeg fortsatt at punktene over er bra nok i forhold til min samvittighet. Jeg VET jeg blir dårlig av for mye involvering. I tillegg er min mor veldig intens 😅😅 men jeg er selvfølgelig glad i henne og synes jo situasjonen er trist. 
 

Mitt råd er at du kjenner etter hva som er best for DEG i DIN situasjon. Du kan ikke vise omsorg dersom du selv blir syk. Og ikke minst, gi faen i andre som skal mene noe om hvordan du håndterer situasjonen. Det er KUN du som vet hvordan ting føles for DEG ❤️❤️

Anonymkode: 1e02c...f34

[Sunnys]

Nå vet jeg ikke hvilke sykdom dine foreldre har, men siden omsorgsbehovet er så stort som du beskriver, burde helse vært koplet inn. 
hjemmetjeneste, avlastning etc