Er i en helt fortvilet situasjon

[AnonymBruker]

Dette sitter langt inne å skrive, og jeg er livredd for å bli gjenkjent, men jeg trenger litt hjelp fra kloke hoder som ikke kjenner oss privat. 
 

Jeg har vært samboer med en fyr i tre år. Det første året var fantastisk, men de to siste har vært tidvis ganske jævlige. Han er rett og slett slem, psykisk. Ingen klarer å såre meg like mye som han, og det vet han godt. Han har gått fra å være en varm person som passet på meg, til å bli kald og stille. Det er helt tydelig at han ikke elsker meg lenger, eller i det hele tatt liker meg. 
Det er så utrolig vondt å innse, og å skrive, for jeg er fortsatt veldig forelsket i han. I den fine versjonen av han. Og jeg har ila disse to årene klamret meg til håpet om at han skal bli «seg selv» igjen, men skjønner jo nå at det er dette som er han selv. 
Han kan si ting som at han er lei av trynet mitt, at jeg har stygg kropp, at han ser på andre jenter og at han gjerne skulle vært helt andre steder enn sammen med meg. Han er utrolig negativ og i perioder tror jeg han er dypt deprimert. Da kan det gå dager uten at vi snakker til hverandre, bortsett fra om praktiske ting. 
Mens andre perioder har vi det dødsbra sammen, og jeg glemmer alt det vonde. Vi har lik humor og stort sett like interesser. 
Skulle helst sendt han til psykolog men det nekter han  

Nå lurer dere sikkert på hvorfor han ikke gjør det slutt? Det lurer jeg på og, men det er nok fordi vi er begge ansatt et sted som «par». Jobber vi begge liker, og han vet at om han slår opp så mister jeg jobben også. Ikke det at jeg ønsker å jobbe der alene. 
Og det er en av grunnene til at jeg også blir i dette nedverdigende forholdet. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Økonomisk vil jeg slite om jeg flytter til Oslo (som ville vært det naturlige), og det er vanskelig å få ny jobb, særlig nå. 
Men den største grunnen er at jeg er livredd. Livredd for å savne han, livredd for å være alene, livredd for å ikke ha en partner. Livredd for å ikke kunne reise uten min naturlige reisepartner. Livredd for å ikke ha noen til å dele livets gleder og sorger med. Livredd for å ikke komme meg videre, ikke klare meg økonomisk og bli en taper (igjen). 
 

Jeg er som sagt fortsatt jævlig forelsket i ham, og håper jo så sykt han skal komme ut av denne negative tåka han er i. 

For ordens skyld: jeg har alltid hatt problemer med å få meg kjæreste. Jeg er mellom 30-40 år, helt greit utseende (noen sier jeg er veldig pen) og god utdannelse. Jeg er så redd for å ta skrittet å gå fra ham fordi jeg er redd for å bli alene. Patetisk. 
 

Hva burde jeg gjøre? Har tre måneders oppsigelse, og jeg har aller helst lyst til å bare si opp i hemmelighet og ta det som det kommer. Men da får han vite det med en gang for er et lite miljø. Tips? 

Anonymkode: 2fcd8...10a

[Jaytee]

For din egen del håper jeg du forlater dette. Det kommer mest sannsynlig ikke til å bli bedre, og du vil bli mer og mer utmattet for hver dag. 
 

Sett deg selv først denne gangen, og velg det som gjør deg godt. 

Endret 29. mai 2021 av Jaytee

[Zooey]

Det er fullt mulig å elske noen som ikke behandler deg bra. Men du fortjener faktisk å bli elsket på samme måte tilbake. 

Jeg har selv følt meg fanget i et forhold pga alle de praktiske årsakene, men i det store og hele undertrykker du deg selv og din verdi ved å være i et forhold hvor du behandles på denne måten.

Spørsmålet er hva du vil ha: smerten ved å være der du er nå eller smerten av å bevege deg videre? Begge vil gjør vondt, men det er bare én av de som garantert vil gå over. 

Jeg tror du vet hva som er det riktige, men det er selvsagt et vondt og vanskelig valg å ta. Heier på deg ❤️ 

[AnonymBruker]

Livredd for å være alene skriver du! Ok, har du det bedre nå, syns det er trist å lese om alle de som er så redde for å være alene. Du er voksen og må ta ansvar

Anonymkode: 8bc2b...71f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Livredd for å savne han, livredd for å være alene, livredd for å ikke ha en partner

Livredd for å være uten én som ikke elsker deg, som er slem mot deg? Husk at den snille mannen du så det første året ikke eksisterer. Ihvertfall ikke nå lenger. Han vil ikke søke hjelp, så han kommer aldri tilbake. Velger du å bli, velger du å ha det jævlig til han finner en annen dame.

Gå!

Du er traumebåndet. Forlater du han, og tar avstand, så vil følelsene og sorgen gå over.

Anonymkode: fb050...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Livredd for å være alene skriver du! Ok, har du det bedre nå, syns det er trist å lese om alle de som er så redde for å være alene. Du er voksen og må ta ansvar

Anonymkode: 8bc2b...71f

Jeg var stort sett alene frem til jeg møtte han, og trivdes godt, men slet med angst og depresjoner. Er vel redd for å komme tilbake dit. Gikk på AAP, måtte låne penger av mamma støtt og var ganske stusselig. Når det er sagt så kom jeg meg ut av det rett før jeg møtte han så jeg vet jo at jeg klarer det. 
Har det ikke bedre nå, du har helt rett. 
 

- TS 

Anonymkode: 2fcd8...10a

[Blue81]

Alt det du er livredd for,det er jo forståelig,men er ikke du mye mer livredd for å være i en enda verre situasjon med mannen om f.eks 5 år frem i tid? For det blir aldri bedre,det blir mye,mye verre.  Se frem 5 år,og kjenn etter,om ikke det kanskje er dét du burde være livredd for. Bruk den redselen som motivasjonen din. Lykke til

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. 
 

Jeg gikk faktisk ut i stua nå og sa at vi må finne en exit-strategi på jobben og gå hvert til vårt fordi jeg ikke tåler dette lenger. Han ble først veldig lei seg og prøvde forsvare hele forholdet vårt, men det tok ikke mange minuttene før han var enig. 
Nå hamrer hjertet mitt, jeg skjelver og er helt kvalm men er også lettet. Er noen måneder igjen da før vi går hvert til vårt. 

TS 

Anonymkode: 2fcd8...10a

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for alle svar. 
 

Jeg gikk faktisk ut i stua nå og sa at vi må finne en exit-strategi på jobben og gå hvert til vårt fordi jeg ikke tåler dette lenger. Han ble først veldig lei seg og prøvde forsvare hele forholdet vårt, men det tok ikke mange minuttene før han var enig. 
Nå hamrer hjertet mitt, jeg skjelver og er helt kvalm men er også lettet. Er noen måneder igjen da før vi går hvert til vårt. 

TS 

Anonymkode: 2fcd8...10a

Sender deg masse styrketanker! ❤️ 

Dette er tungt, men du er sterkere enn du tror. Håper du greier å gi deg selv plass og lov til å sørge, til å føle hva enn du føler på. Heier på deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

livredd for å være alene

Du er så redd for å være alene at du nærmest ender opp med selvskading i forsøket på å slippe å være alene. Ja, jeg bruker ordet selvskading her, for du vet utmerket godt at dette forholdet ikke er bra for deg, du prøver i perioder å slutte men går antagelig tilbake til ham fordi følelsene dine (frykten for å være alene) blir for sterk. Du trenger støtte og veiledning av en profesjonell til å klare å komme deg ut av dette.
Det er kjempeflott at du nå har tatt det første steget og sagt ifra til samboeren din at du ønsker deg ut av forholdet, men det er nå jobben begynner. Du er nødt til å klare å stå i dette, ikke gi opp men fullfør dette! 
Anbefaler at du oppsøker psykolog sånn at du får god veiledning og støtte, samt at du tar juridiske og økonomiske skritt for å komme deg ut av forholdet. Si opp nåværende bolig, og finn deg ny bolig. Avslutt felleskonto. Begynn å pakk sakene dine. 

Anonymkode: ef50b...983

[AnonymBruker]

Takker for alle gode ord. Jeg har veldig vondt nå, og det ble ikke bedre av å se at han ble lei seg. I kveld etter jeg sa ifra gikk vi ut for å spise og plutselig var han søt og god igjen. Men jeg vet jo at det er midlertidig. Jeg har ikke sagt noe til mine venner eller familie enda, mest fordi jeg er redd de skal tro at denne beslutningen er tatt i affekt. For jeg er litt sånn at jeg kan ta store beslutninger pga følelser der og da. Men dette har sittet så langt inne og blitt prosessert i nesten et år. 
Boligen sies opp samtidig med jobben. Felles konto har vi ikke. 
Det som er rart er at jeg gleder meg til å bli kjent med meg selv igjen. Ble obs her om dagen på at jeg hele tiden har hans negative stemme inni hodet mitt som kritiserer alt jeg gjør. Det er ikke sunt, det er helt forjævlig. Alt jeg gjør er for å tilfredstille han liksom. Handler jeg klær tenker jeg «den vil han sikkert like». Jeg kjøper den maten han liker, pynter meg sånn jeg vet han liker osv. Det er jo greit å ville glede kjæresten sin, men tror jeg har tatt steget godt over grensen der også. Rett og slett litt besatt av han. Takk forresten for at dere hører på meg og at jeg får tømme meg her! 

Anonymkode: 2fcd8...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for alle svar. 
 

Jeg gikk faktisk ut i stua nå og sa at vi må finne en exit-strategi på jobben og gå hvert til vårt fordi jeg ikke tåler dette lenger. Han ble først veldig lei seg og prøvde forsvare hele forholdet vårt, men det tok ikke mange minuttene før han var enig. 
Nå hamrer hjertet mitt, jeg skjelver og er helt kvalm men er også lettet. Er noen måneder igjen da før vi går hvert til vårt. 

TS 

Anonymkode: 2fcd8...10a

Det er avhengighet, du elsker ham ikke og du trenger ham ikke, du føler det ikke og vil ikke men KOM DEG SÅ LANGT VEKK SOM DU KAN, SLIPP HAM SOM EN GRANAT OG LØP

Anonymkode: 6b63f...fce

[AnonymBruker]

Hvilket voksent menneske sier til partneren at hun har stygg kropp? Jo, psykopater. Og hvem godtar å høre på det? Jo de som er besatt av psykopaten. 

Har vært gjennom det selv, og når man kommer over der så ser man hvor "syk" man faktisk har vært som frivillig har valgt å leve i noe sånt. 

Anonymkode: 6d5c0...79d

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et slikt forhold selv. Jeg klamret meg fast i de gode dagene, og håpet at alt skulle bli bra igjen. Det skjedde aldri. Til slutt var jeg så nedbrutt, at jeg skjønte at jeg måtte gjøre det slutt hvis jeg skulle ha det bra med meg selv igjen. 
 

Jeg var livredd for å være alene og redd for å bli ensom, men jeg har det mye bedre nå som jeg er singel. 
 

Gjør deg selv en tjeneste og avslutt forholdet. Det er vanskelig, men det blir bedre. 

Anonymkode: d25be...3c1

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Dette sitter langt inne å skrive, og jeg er livredd for å bli gjenkjent, men jeg trenger litt hjelp fra kloke hoder som ikke kjenner oss privat. 
 

Jeg har vært samboer med en fyr i tre år. Det første året var fantastisk, men de to siste har vært tidvis ganske jævlige. Han er rett og slett slem, psykisk. Ingen klarer å såre meg like mye som han, og det vet han godt. Han har gått fra å være en varm person som passet på meg, til å bli kald og stille. Det er helt tydelig at han ikke elsker meg lenger, eller i det hele tatt liker meg. 
Det er så utrolig vondt å innse, og å skrive, for jeg er fortsatt veldig forelsket i han. I den fine versjonen av han. Og jeg har ila disse to årene klamret meg til håpet om at han skal bli «seg selv» igjen, men skjønner jo nå at det er dette som er han selv. 
Han kan si ting som at han er lei av trynet mitt, at jeg har stygg kropp, at han ser på andre jenter og at han gjerne skulle vært helt andre steder enn sammen med meg. Han er utrolig negativ og i perioder tror jeg han er dypt deprimert. Da kan det gå dager uten at vi snakker til hverandre, bortsett fra om praktiske ting. 
Mens andre perioder har vi det dødsbra sammen, og jeg glemmer alt det vonde. Vi har lik humor og stort sett like interesser. 
Skulle helst sendt han til psykolog men det nekter han  

Nå lurer dere sikkert på hvorfor han ikke gjør det slutt? Det lurer jeg på og, men det er nok fordi vi er begge ansatt et sted som «par». Jobber vi begge liker, og han vet at om han slår opp så mister jeg jobben også. Ikke det at jeg ønsker å jobbe der alene. 
Og det er en av grunnene til at jeg også blir i dette nedverdigende forholdet. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Økonomisk vil jeg slite om jeg flytter til Oslo (som ville vært det naturlige), og det er vanskelig å få ny jobb, særlig nå. 
Men den største grunnen er at jeg er livredd. Livredd for å savne han, livredd for å være alene, livredd for å ikke ha en partner. Livredd for å ikke kunne reise uten min naturlige reisepartner. Livredd for å ikke ha noen til å dele livets gleder og sorger med. Livredd for å ikke komme meg videre, ikke klare meg økonomisk og bli en taper (igjen). 
 

Jeg er som sagt fortsatt jævlig forelsket i ham, og håper jo så sykt han skal komme ut av denne negative tåka han er i. 

For ordens skyld: jeg har alltid hatt problemer med å få meg kjæreste. Jeg er mellom 30-40 år, helt greit utseende (noen sier jeg er veldig pen) og god utdannelse. Jeg er så redd for å ta skrittet å gå fra ham fordi jeg er redd for å bli alene. Patetisk. 
 

Hva burde jeg gjøre? Har tre måneders oppsigelse, og jeg har aller helst lyst til å bare si opp i hemmelighet og ta det som det kommer. Men da får han vite det med en gang for er et lite miljø. Tips? 

Anonymkode: 2fcd8...10a

Du vil miste deg selv i dette forholdet 🙁du må elske deg selv høyere enn det du elsker han . Jeg skjønner at du fortsatt er forelsket i han men er det verdt det? Du vil finne noen andre som kan gi deg alt det som du fortjener i et forhold , men du må la han gå . Lykke til ❤️

Anonymkode: 9a73b...c1a

[AnonymBruker]

Jeg er også på vei ut av et psykisk voldelig forhold nå, og det er noe av det tyngste jeg har gjort. Jeg også var redd for mye av det du nevner, så jeg valgte å analysere det litt for å finne ut hvorfor jeg faktisk var såpass redd at jeg heller ville være med en som regelrett ødela meg. 

Var redd for økonomien, men når jeg tenkte videre på det har jeg bedre utdannelse, at han tjener mer nå er bare flaks. Han er uansett ikke interessert i å jobbe så han er jo aldri lenge på en jobb. Jeg eier leiligheten alene og har helt fint råd til å bo her alene. Dessuten blir matbudsjettet mer enn halvert, antagelig rundt en tredjedel av hva det er i dag. Må du bo i Oslo? Jeg har bosatt meg rett på utsiden og tar toget innover når jeg skal møte venner. Har også jobbet i Oslo og bodd her uten problem.

Jeg hadde ikke jobb da han valgte å slå opp denne gangen. Han har tidligere slått opp mange ganger så han regnet vel med vi skulle bli sammen igjen, men jeg hadde bestemt meg for at om det skjedde igjen skulle jeg be han flytte (hadde selv tenkt å vente til iallefall jobb var på plass). Regnet da over og fant ut at, joda jeg har penger nok til å klare meg greit på det jeg får fra Nav også. Bedre å sette ned levestandarden enn å fortsette og bli kritisert for alt. Fikk forresten napp rett etterpå, så er i jobb før han flytter ut. For andre gang denne pandemien har jeg klart å få meg jobb. Så det er fult mulig og både leve litt fattig og å få jobb i løpet av pandemien (som nå forhåpentligvis nesten er over). 

Så var det redselen for å bli alene da. Jeg tenkte mye på den.. begynte å tenke etter når jeg hadde det best sist. Kom frem til at alle de gangene jeg har følt meg lykkeligst de siste årene har vært uten han. Jeg har det bedre en helg alene hjemme enn når han sitter her å sutrer. Jeg har det bedre på kafé/restaurant/en uteservering med venner enn med han. På reiser har han også klaget og fortalt meg om alle de fine jentene med bedre kropper enn meg han ser. Altså, hvem sier sånt? 

Det jeg skal frem til er, at livet ditt er ikke over uten han. Du kan fint gjøre de samme tingene uten han, skjem deg selv bort. Lær deg å trives i eget selskap. Oog ikke minst, tenk deg hvor mye bedre reisefølget blir når du er klar for et nytt forhold 😉

Denne tråden har hjulpet meg til å holde på forholdet denne gangen:

 

Anonymkode: c2adb...5ce

[AnonymBruker]

Men hvorfor må du si opp jobben? Driver dere en bedrift sammen? Du kan da vel jobbe uten å være oppå ham hele tiden? Det kan vel ikke bedriften forlange? 

Anonymkode: 91125...09e