Dårlig forhold til mor i oppveksten

[Miffen]

Da jeg vokste opp var relasjonen imellom meg og min mor preget av at mor var sint og generelt emosjonelt utilgjengelig for meg og mitt søsken. Opp igjennom årene etter at jeg ble gammel nok til å skjønne at det var noe galt et sted, har min frustrasjon ovenfor henne bygget seg opp, og jeg ser plutselig alt hun har gjort feil. Hun lagde aldri mat til vi kom hjem fra skolen, tross at hun var hjemme hele dagen. Hun satt bare og spilte pc-spill og bjeffet til oss om vi forstyrret det. Da vi kom hjem sultne og spurte om vi kunne smøre oss mat, fikk vi beskjed om å vente da hun hadde tenkt å lage mat snart. Det var sjelden det var mat før 4 timer etterpå. Jeg la meg ofte i sengen for å sove, slik at jeg ikke måtte føle på sulten mens jeg ventet. Hun var også veldig frekk eller irritert når vi kom hjem og sa hei, akkurat som at hun ble irritert av å bare se oss. Vi fikk ikke leke høylytt som andre barn, og iallfall ikke gå utenfor gjerdet annet enn når vi skulle på skolen. 

I de senere åra har hun klaget til venner og bekjente, over at hun og vi ungene har så dårlig forhold til hverandre. Hun fremstiller seg selv som om hun har gjort alt rett, og at vi er egoistiske og ikke ønsker å ha en god relasjon til henne.

Sannheten er jo at jeg og mitt søsken har ventet på og håpet i 20+ år at vår mamma skal være like snill og støttende som andre sine mammaer, uten at dette har blir virkelighet.

Det skal sies at både jeg og mitt søsken har fantastiske fedre, som har stilt opp for oss begge, foruten å bry seg om hvem som faktisk er barnet deres. Vi har vært heldige på den måten, og jeg vil påstå at det er dette som har reddet oppveksten vår.

Men over til det jeg faktisk lurer på;

Har noen av dere et anstrengt forhold til en av/ deres foreldre?

Endret 29. mai 2021 av Miffen

[AnonymBruker]

Dette er jo omsorgssvikt. Beklager at du og ditt søsken måtte oppleve det. Bra at dere hadde fedre som var støttende i oppveksten. Din mor har kanskje en diagnose? Men, hun trenger jo ikke ha det. Har selv tenkt over i voksen alder at jeg ville ha gjort ting annerledes enn mine foreldre gjorde. Det har vært anstrengt til tider, men jeg tenker at de gjorde sitt beste med deres eget utgangspunkt. Jeg kom hvertfall hjem til mat på bordet, og det var ikke direkte store feil de gjorde, men som jeg ikke alltid har syntes var rett. Tror du gjør lurt i å holde avstand til din mamma. Synes egentlig at dere kunne ha konfrontert henne også, for det var ikke greit det dere måtte oppleve, og samtidig går gjennom nå.

Anonymkode: e226c...64e

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Miffen said:

Da jeg vokste opp var relasjonen imellom meg og min mor preget av at mor var sint og generelt emosjonelt utilgjengelig for meg og mitt søsken. Opp igjennom årene etter at jeg ble gammel nok til å skjønne at det var noe galt et sted, har min frustrasjon ovenfor henne bygget seg opp, og jeg ser plutselig alt hun har gjort feil. Hun lagde aldri mat til vi kom hjem fra skolen, tross at hun var hjemme hele dagen. Hun satt bare og spilte pc-spill og bjeffet til oss om vi forstyrret det. Da vi kom hjem sultne og spurte om vi kunne smøre oss mat, fikk vi beskjed om å vente da hun hadde tenkt å lage mat snart. Det var sjelden det var mat før 4 timer etterpå. Jeg la meg ofte i sengen for å sove, slik at jeg ikke måtte føle på sulten mens jeg ventet. Hun var også veldig frekk eller irritert når vi kom hjem og sa hei, akkurat som at hun ble irritert av å bare se oss. Vi fikk ikke leke høylytt som andre barn, og iallfall ikke gå utenfor gjerdet annet enn når vi skulle på skolen. 

I de senere åra har hun klaget til venner og bekjente, over at hun og vi ungene har så dårlig forhold til hverandre. Hun fremstiller seg selv som om hun har gjort alt rett, og at vi er egoistiske og ikke ønsker å ha en god relasjon til henne.

Sannheten er jo at jeg og mitt søsken har ventet på og håpet i 20+ år at vår mamma skal være like snill og støttende som andre sine mammaer, uten at dette har blir virkelighet.

Det skal sies at både jeg og mitt søsken har fantastiske fedre, som har stilt opp for oss begge, foruten å bry seg om hvem som faktisk er barnet deres. Vi har vært heldige på den måten, og jeg vil påstå at det er dette som har reddet oppveksten vår.

Men over til det jeg faktisk lurer på;

Har noen av dere et anstrengt forhold til en av/ deres foreldre?

Hvilket spill spilte hun?

Anonymkode: 6521d...cb9

[Miffen]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hvilket spill spilte hun?

Anonymkode: 6521d...cb9

Hvordan da tenkte du? 

[Miffen]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Dette er jo omsorgssvikt. Beklager at du og ditt søsken måtte oppleve det. Bra at dere hadde fedre som var støttende i oppveksten. Din mor har kanskje en diagnose? Men, hun trenger jo ikke ha det. Har selv tenkt over i voksen alder at jeg ville ha gjort ting annerledes enn mine foreldre gjorde. Det har vært anstrengt til tider, men jeg tenker at de gjorde sitt beste med deres eget utgangspunkt. Jeg kom hvertfall hjem til mat på bordet, og det var ikke direkte store feil de gjorde, men som jeg ikke alltid har syntes var rett. Tror du gjør lurt i å holde avstand til din mamma. Synes egentlig at dere kunne ha konfrontert henne også, for det var ikke greit det dere måtte oppleve, og samtidig går gjennom nå.

Anonymkode: e226c...64e

Takk for omtanken ❤️ 
Jeg har tenkt det jeg også igjennom årene, at hun tross alt forsøkte, med de ressursene hun hadde til rådighet. 
Jeg har tidligere gitt henne krass kritikk for oppførsel som jeg ikke synes er holdbar, men det fører ingen veg annet enn at hun blir såret og lei seg, og vi blir lei oss for at vi har påført henne denne smerten.  Jeg tror det jeg også, at avstanden bare burde forbli slik den er.

Mitt søsken er dessverre mer preget av situasjonen enn det jeg er og er en svært engstelig/redd og lett stresset person i dag, som i stor grad sliter med sosiale relasjoner. Jeg tenker derfor at jeg ønsker å skåne vedkommende mest mulig for ytterligere konflikter grunnet i det som i utgangspunktet er lagt bak oss. 

Endret 29. mai 2021 av Miffen