Jeg er et løvetannbarn, begynne sorg prosess i voksen alder? Vanlig?

[AnonymBruker]

Kan vel påstå at jeg er det man kan kalle et løvetann barn. Har aldri opplevd fysisk vold eller overgrep, men levd med psykisk og fysisk syke foreldre , alkohol misbruk, dødsfall og sykdom. Vært kasteball i barnevernet. Har likevel aldri vært utagerende , havnet i dårlig miljø etc.

Har nok distansert meg fra alt som har skjedd. Har vært stille og flink pike og prøvd å tilpasse meg de ulike fosterhjem jeg har kommet til, livredd for å bli flyttet. Har nok undertrykket meg selv mye. Husker jeg ikke klarte gråte når folk døde, bare latet som om alt gikk bra. Husker psykologen min sa at det var viktig jeg snakket med han om dette, så jeg kunne fungere i vennskap og samliv som voksen. Kjenner jeg kanskje ikke har fungert så godt i relasjoner, har stadig vært redd for å miste mennesker.

Nå er jeg voksen. Fått tre barn, kanin, katt , hund, utdanning på høyere nivå, mann. NÅ begynner jeg få tilbakeblikk fra barndommen. F eks når jeg dusjer, kan kjenne jeg sliter med å puste noen sekunder og får minner, og tenker: 

"Var det virkelig det som skjedde?" ,"Sa de virkelig det?", "Ringte de meg ikke når jeg var ute alene?" , osv osv. Uten å gå i detaljer. Jeg har begynt å se dette mer nå som jeg har egne barn, og se hvordan liv de har. Jeg ser hva som kanskje er mer normalt.

Andre som har opplevd det sånn? Kan jeg vente meg å slite med dette videre? Bør jeg oppsøke psykolog igjen? Kjenner det gjør veldig vondt i flere dager etter å ha fått opp disse ulike minnene. Kjennes som om noen stikker kniver i hjertet.

Anonymkode: 835e5...9f5

[AnonymBruker]

Noen av menneskene jeg bodde hos lever idag, jeg sliter litt med å omgås de. Burde jeg bryte med disse menneskene?

Anonymkode: 835e5...9f5

[AnonymBruker]

Det du kjenner er ikke uvanlig nei. 
Mange begynner i terapi når de blir voksne og har fått familie og er i full jobb. 
Det er slitasjen pga alt en bevisst eller ubevisst har fortrengt . 
De kan utvikle angst og depresjon som sniker seg sakte men sikkert inn.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med psykolog og få hjelp til å håndtere det som du kjenner på og sliter med .

Hilsen ei som i voksen alder som måtte be om hjelp pga ekko fra en utrygg barndom og en skilsmisse som gjorde alt plutselig vanskelig 

Anonymkode: 59db7...c57

[AnonymBruker]

Jeg kjenner på dette nå når jeg er blitt voksen. Tror kropp og sinn er utslitt av å ha levd konstant i «på-vakt» tilstand helt siden jeg var liten. 

Anonymkode: 79db9...7b5

[AnonymBruker]

Dette skjedde også min eksmann. Han var aldri innom barnevernet, men han burde vært det. Det var først da han skulle bli pappa at han begynte å slite veldig, og vi er ikke sammen i dag fordi han rett og slett ble alvorlig psykisk syk. Han har både angst, depresjon og PTSD på diagnoselista, og vurderes for enda flere ting. 

Jeg ville absolutt ha snakket med fastlegen om dette, og om det er lurt å ta en tur til psykolog for å rydde opp litt under noenlunde kontrollerte forhold. 

❤️

Anonymkode: c002e...1c0

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig vanlig. Her opplevde jeg både overgrep, psykisk og fysisk vold, og begge foreldre rusmisbrukere. Men både i barndom og senere, så har jeg holdt på med mye idrett, vært veldig sosial, så jobbet, giftet meg, fått barn, studert og kjørt på. Første gang jeg kjente på det i voksen alder, var da jeg fikk mitt første barn, en datter. Og ene kvelden jeg satt og så på at hun sov, og den overveldende kjærligheten jeg følte for henne, trangen for å beskytte henne. Tanken på at hadde noen begått overgrep på henne, så hadde jeg drept de uten tvil. Og da sorgen over at min mor tydeligvis, aldri følte på noe lignende for meg. Og alt det grusomme de utsatte meg for, de kunne jo overhodet ikke elske meg. 

Men jeg var 39 år første gang jeg gikk i behandling for det. Her gikk jeg da på en smell, jeg har flere fysiske sykdommer, men har klart både jobb, barn og trening, bare vært sykemeldt noen perioder. Men da gikk jeg på en smell som var ille, og jeg ble svært fysisk syk. Men det hjalp jo heller ikke på psyken å få god til til å tenke. Så da startet jeg i behandling. 

Anonymkode: e878a...6dc

[AnonymBruker]

Takk for dere som deler❤️

Jeg er bare i tretti årene. Jeg kan leve godt i mange år,og jeg ønsker det.

Er det bra å få opp disse minnene? Skal de bearbeides?

Anonymkode: 835e5...9f5

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg anbefaler deg å sjekke ut EQ-instituttet for behandling. De har lang erfaring med å behandle nettopp denne typen traumer. For innsyn i hvordan de jobber kan du høre på podcasten "terapipodden". Du kan også sende inn spørsmål til "relasjonspodden", da denne podden drives av noen fra EQ-instituttet. 

Anonymkode: ba54c...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei!

Jeg anbefaler deg å sjekke ut EQ-instituttet for behandling. De har lang erfaring med å behandle nettopp denne typen traumer. For innsyn i hvordan de jobber kan du høre på podcasten "terapipodden". Du kan også sende inn spørsmål til "relasjonspodden", da denne podden drives av noen fra EQ-instituttet. 

Anonymkode: ba54c...e91

Takk for råd. Er det et sted man reiser? Føler ikke jeg er helt der liksom.

Anonymkode: 835e5...9f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for råd. Er det et sted man reiser? Føler ikke jeg er helt der liksom.

Anonymkode: 835e5...9f5

Nei, det er bare navnet på foretaket som tilbyr denne formen for terapi. De har terapauter over store deler av landet, eller man kan får terapi online.

I terapipodden har de ekte timer med klienter, og du kan derfor se hvordan de behandler før du evt. oppsøker det selv. Mange har bedre nytte av dette enn av psykolog, fordi man går mer i kjernen og behandler.

Anonymkode: ba54c...e91

[AnonymBruker]

Jeg kom tilfeldigvis over denne og er litt glad for det. Jeg går gjennom de samme tankene nå, men som vanlig fortrenger jeg disse og tenkt at det kun er innbilning. Jeg trodde det bare var meg. 

Disse tankene/minnene dukket opp etter at jeg fikk barn. Jeg tror det skyldes at for hvert år barnet mitt vokser, dukker minnene opp og jeg tenker da hva jeg gikk gjennom som barn på den alderen barnet mitt er i nå.

 

F.eks nå er barnet mitt så og så gammel (barnehagealder) og på den tiden har jeg allerede hatt x antall menn som har hatt sex med meg. Og tenker/frykter at det vil skje mitt barn. Og kjenner på den frykten jeg opplevde da.
 

Jeg har ikke oppsøkt psykolog eller fått behandling for mine opplevelser fordi jeg har ikke noe tro på det. Dels fordi jeg er nok litt redd for hva som kan komme ut som jeg føler jeg ikke har kontroll over.

Jeg er gift og har fått meg en karriere og føler jeg har et godt og trygt liv. Sånn bortsett fra tankene som av og til plager meg. 

Anonymkode: fec12...902

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Takk for dere som deler❤️

Jeg er bare i tretti årene. Jeg kan leve godt i mange år,og jeg ønsker det.

Er det bra å få opp disse minnene? Skal de bearbeides?

Anonymkode: 835e5...9f5

Det er ganske vanlig å få ting «tilbake igjen» eller ekstra trigget når man selv blir forelder.

Det du får er jo flashbacks.

Du bør jo snakke om de ja, be om henvisning til DPS :) 

Bare tull å tro at behandling ikke kam hjelpe om man ikke har prøvd.

Jeg var såogsi den eneste som gikk i samtaler på en klinikk som spesialiserte seg på avhengighetsbehandling, og de hadde også egne opplegg for voksne barn av rusavhengige.

Gikk i noen runder, der og da så jeg ikke helt fremgangen.

Men etterhvert så jeg jo - ofte i samtale med andre med lik bakgrunn - at jeg hadde langt mer reflekterte betraktninger på ting. Ikke nødvendigvis i positiv retning, men mindre «fortrengende og tildekkende». Jeg var også den som kanskje slet minst med en destruktiv måte å håndtere vanskelige ting på. 

I tillegg var det til stor verdi når jeg fikk barn selv - hva er å være en «god nok» forelder, og hvilke følelser og usikkerheter var egentlig knyttet til oppvekst og ikke meg selv. 

Jeg anbefaler i aller høyeste grad å ta noe tak i ting. Spesielt om man får flashbacks, som jo er mer i retning PSTD. 

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg kom tilfeldigvis over denne og er litt glad for det. Jeg går gjennom de samme tankene nå, men som vanlig fortrenger jeg disse og tenkt at det kun er innbilning. Jeg trodde det bare var meg. 

Disse tankene/minnene dukket opp etter at jeg fikk barn. Jeg tror det skyldes at for hvert år barnet mitt vokser, dukker minnene opp og jeg tenker da hva jeg gikk gjennom som barn på den alderen barnet mitt er i nå.

 

F.eks nå er barnet mitt så og så gammel (barnehagealder) og på den tiden har jeg allerede hatt x antall menn som har hatt sex med meg. Og tenker/frykter at det vil skje mitt barn. Og kjenner på den frykten jeg opplevde da.
 

Jeg har ikke oppsøkt psykolog eller fått behandling for mine opplevelser fordi jeg har ikke noe tro på det. Dels fordi jeg er nok litt redd for hva som kan komme ut som jeg føler jeg ikke har kontroll over.

Jeg er gift og har fått meg en karriere og føler jeg har et godt og trygt liv. Sånn bortsett fra tankene som av og til plager meg. 

Anonymkode: fec12...902

Så utrolig jævlig - skulle virkelig ønske du slapp å oppleve overgrep 😢

Skjønner du er engstelig for å snakke med noen, men man trenger faktisk ikke ha full psykoterapi.

Det kan være nok at man gir beskjed om at man ønsker hjelp til å håndtere de følelsene man har i nåtid. 

 

[AnonymBruker]

Fnuggolina skrev (45 minutter siden):

Så utrolig jævlig - skulle virkelig ønske du slapp å oppleve overgrep 😢

Skjønner du er engstelig for å snakke med noen, men man trenger faktisk ikke ha full psykoterapi.

Det kan være nok at man gir beskjed om at man ønsker hjelp til å håndtere de følelsene man har i nåtid. 

 

Jo, jeg har prøvd det en gang. Da var jeg ung og mistet troen på livet. Jeg oppsøkte hjelp og fikk henvisning hos en psykolog. Denne personen taklet ikke å høre det jeg hadde å si, forståelig nok. 
 

Jeg endte med å trøste personen. Så jeg fant ut at det var best å holde den delen av livet mitt lukket. 

Anonymkode: fec12...902

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg kom tilfeldigvis over denne og er litt glad for det. Jeg går gjennom de samme tankene nå, men som vanlig fortrenger jeg disse og tenkt at det kun er innbilning. Jeg trodde det bare var meg. 

Disse tankene/minnene dukket opp etter at jeg fikk barn. Jeg tror det skyldes at for hvert år barnet mitt vokser, dukker minnene opp og jeg tenker da hva jeg gikk gjennom som barn på den alderen barnet mitt er i nå.

 

F.eks nå er barnet mitt så og så gammel (barnehagealder) og på den tiden har jeg allerede hatt x antall menn som har hatt sex med meg. Og tenker/frykter at det vil skje mitt barn. Og kjenner på den frykten jeg opplevde da.
 

Jeg har ikke oppsøkt psykolog eller fått behandling for mine opplevelser fordi jeg har ikke noe tro på det. Dels fordi jeg er nok litt redd for hva som kan komme ut som jeg føler jeg ikke har kontroll over.

Jeg er gift og har fått meg en karriere og føler jeg har et godt og trygt liv. Sånn bortsett fra tankene som av og til plager meg. 

Anonymkode: fec12...902

Tungt å lese om hvor forferdelig du har hatt det men veldig fint å lese at du har det bra i dag.

Jeg vil bare påpeke at ingen menn har «hatt sex» med deg da du var barn - de voldtok/forgrep seg på deg. Du må aldri føle at du har vært delaktig i slike handlinger, uansett hva du kan ha sagt eller gjort. 
 

Ønsker deg et godt liv videre ♥️

 

 

 

Anonymkode: 6a2a7...f63

[tirben]

Herregud som jeg beundrer dere som skriver her! Dere virker så reflekterte og har tilsynelatende klart dere bra tross alt dere har gjennomlevd i barndommen. Og dere virker veldig bevisste på at dere skal være gode foreldre selv om dere ikke har gode rollemodeller.  

Har ikke noe råd til dere, vi bare gi dere en varm klem!! 

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er vanligere enn man tror. Og det er særlig det å få barn selv som trigger denne "oppvåkningen". 

Har vokst opp med manglende emosjonell omsorg. Hadde stort sett det jeg trengte av materielle ting, men det var aldri noen form for interesse for å tilbringe tid med meg eller trøste hvis jeg trengte det. Det var også alkoholisme med i bildet. 

Det var først etter at jeg fikk barn selv at jeg innså at oppveksten min ikke var så bra. Jeg ble jo aldri slått eller mishandlet, gikk ikke sulten og skitten. Det var jo bare normalen for meg, og det var ingen som snakket om at det ikke skulle være sånn... så jeg antok istedenfor at det var noe galt med meg, siden foreldrene mine åpenbart ikke likte meg spesielt godt. 

Jeg har heldigvis hatt god hjelp av en enormt flink psykolog. Over flere år har vi nøstet opp sammenhenger og psykiske ettervirkninger av en oppvekst som usynlig. Jeg har fått satt ord på og bearbeidet sorgen over å ikke ha hatt foreldre som fungerte. Ikke minst føler jeg meg trygg på at mine egne barn føler seg sett og elsket. 

AB 902: Ville sende deg en stor klem! Og håper at du kan finne en psykolog som har mer erfaring med å hjelpe folk som har vært utsatt for det du har opplevd. Kanskje det hadde gått an å kontakte Margrete Weide Aasland for å høre om hun tar imot pasienter eller har noen anbefalinger om noen som egner seg? 

Anonymkode: 4872a...68a

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jo, jeg har prøvd det en gang. Da var jeg ung og mistet troen på livet. Jeg oppsøkte hjelp og fikk henvisning hos en psykolog. Denne personen taklet ikke å høre det jeg hadde å si, forståelig nok. 
 

Jeg endte med å trøste personen. Så jeg fant ut at det var best å holde den delen av livet mitt lukket. 

Anonymkode: fec12...902

Da har du vært hos en uerfaren behandler uten kompetanse på seksuelle overgrep.

Stine Sofie stiftelsen jobber riktignok med barn, men har helt sikkert oversikt over behandlere med kompetanse på dette.

Barn og ungdom har blitt utsatt for de mest grusomme ting, og selv om denne behandleren var åpenbart uerfaren så finnes det endel med spesialkompetanse som har hørt det meste. 

 

[AnonymBruker]

Jeg kjente på mye lignende. Før jeg og omgangskretsen fikk barn så unnskyldte jeg foreldrene mine. Tenkte at de sikkert var utslitt og at det var forståelig at de gjorde som de gjorde. Nå når jeg vet hvordan det er, så måtte jeg innse at de rett og slett ikke kan unnskyldes. Noen ting gjør man bare ikke, uavhengig av hvor sliten man er. Det var et hardt slag da jeg tok meg selv i å tenke «de må virkelig ha hatet meg».

Anonymkode: 35b96...147

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er nok veldig vanlig. Her opplevde jeg både overgrep, psykisk og fysisk vold, og begge foreldre rusmisbrukere. Men både i barndom og senere, så har jeg holdt på med mye idrett, vært veldig sosial, så jobbet, giftet meg, fått barn, studert og kjørt på. Første gang jeg kjente på det i voksen alder, var da jeg fikk mitt første barn, en datter. Og ene kvelden jeg satt og så på at hun sov, og den overveldende kjærligheten jeg følte for henne, trangen for å beskytte henne. Tanken på at hadde noen begått overgrep på henne, så hadde jeg drept de uten tvil. Og da sorgen over at min mor tydeligvis, aldri følte på noe lignende for meg. Og alt det grusomme de utsatte meg for, de kunne jo overhodet ikke elske meg. 

Men jeg var 39 år første gang jeg gikk i behandling for det. Her gikk jeg da på en smell, jeg har flere fysiske sykdommer, men har klart både jobb, barn og trening, bare vært sykemeldt noen perioder. Men da gikk jeg på en smell som var ille, og jeg ble svært fysisk syk. Men det hjalp jo heller ikke på psyken å få god til til å tenke. Så da startet jeg i behandling. 

Anonymkode: e878a...6dc

Grusomt å høre. 💔

Jeg tror deg så absolutt, og ingenting er din skyld, men det jeg lurer på er hvorfor ingen andre rundt meldte ifra? Ikke ditt ansvar å si ifra, men skolen, blant annet, burde jo ha forstått at det var noe som pågikk og de burde jo ha meldt ifra. De har jo lovpålagt meldeplikt.

Får helt vondt, jeg, over hvor stygt noen barn blir behandlet. Du har nok blitt en veldig god mamma for dine barn.

 

Endret 28. mai 2021 av Gjenferdet