Et "liv" uten venner og familie rundt seg

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en enslig dame med et barn som lever uten å treffe noen. Jeg har familie, og jeg har venner, men ingen som jeg kan treffe eller "se" i dagliglivet. Jeg leier en liten leilighet, og har barnet mitt 50%. 

Jeg jobber i oslo og har for det meste hjemmekontor. 

Jeg sa på jobb at jeg ikke har noen nærkontakter og de to første dagene når oslo åpnet etter nedstengning, så var jeg alene og spise ute begge dagene. 

Jeg er ikke en slem person, men har adhd og er litt vimsete men vil det beste for andre og er varm som person. ganske følsom og ganske udramatisk. baksnakker ikke folk. Jeg er ikke en fæl person, men sikkert ikke den mest spennende å snakke med da ingenting skjer i livet mitt. jeg har ikke noe nytt og spennende å fortelle, men prøver å ha det gøy i sosiale relasjoner. Men som enslig er det jo ikke SÅ lett heller. 

Tørr ikke å si til folk jeg kjenner at jeg er så mye alene eller ikke har folk rundt meg, da jeg ikke vil at de skal føle at de guilttrippes inn i å invitere meg med. Men jeg får altså ingen invitasjoner. ingen venner som spør etter meg. 

Jeg kjenner jo at jeg blir litt lei meg når jeg ser på livet mitt. 

Er det noen andre som lever slik? uten noen rundt seg? og hvordan er det ?

Anonymkode: 99a4d...7a6

[AnonymBruker]

Har det omtrent slik selv. Nærmere 40, uføretrygdet og uten barn, enslig og leier leilighet. Familien bor i den andre enden av landet, og har aldri hatt noe særlig kontakt med dem uansett. Venner har gradvis forsvunnet inn i karriere og familieliv. Før pandemien var jeg litt sosial gjennom foreninger og slikt, men det er jo en stund siden nå. Møter bekjente et par ganger i måneden kanskje. Dating har jeg gitt opp, blir alltid avvist så snart daten hører jeg er ufør.

Det blir jo litt kjedelig og litt ensomt, men det er ikke så lett å gjøre noe med det. Leser bøker, ser film, spiller spill og tar litt forskjellige kurs for å få tiden til å gå.

Anonymkode: d3513...23f

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig mange som har det slik. Ensomheten og mangel på nettverk, særlig i storbyen, er vanlig. Men du vil bare ha sympati, og ikke gode råd?

Anonymkode: 95024...e6a

[AnonymBruker]

Ja jeg har det slik også. Er ufør og har bare sønnen min av familie. Venner har jeg lite av så er for det meste alene. Er kun når jeg er hos sykepleieren og fastlegen jeg føler noen bryr seg om meg. Har katten å kose med også da. Men lite menneskelig kontakt. Føler ingen vil bli kjent og venner med meg. 

Anonymkode: df87d...a17

[Kontorotta]

Har man for eksempel flyttet til et sted hvor man ikke kjenner noen, må man gjøre en jobb selv for å bli kjent med nye mennesker. I stedet for å vente på å bli invitert, må man invitere selv. Foreldre til venner av barnet, fra skole/barnehage, naboer, folk man kanskje kommer i prat med.

Det kan ta tid, men som regel vil det gå seg litt til etter hvert.

[AnonymBruker]

Du sier du ikke blir invitert med, men inviterer du andre da? 

Anonymkode: dce0c...6f5

[AnonymBruker]

Jeg har også følt meg ensom i perioder, men helt tomt for venner har det vel aldri vært.  Likevel er det en vond følelse når man føler at man ingen har. Jeg er singel, bor i stor by og  mange relasjoner opp gjennom årene har sklidd ut fordi livssituasjoner har blitt så ulike eller at folk har flyttet osv. For meg løsnet det da jeg sluttet å sammenligne meg med andre og da jeg ble mer aktiv. Noen av mine nære venner i dag har jeg møtt via organiserte turer og kurs som jeg har deltatt på. Kan ikke tenke meg livet uten disse folkene  i dag. Jeg har også slått meg til ro med at jeg ikke er den som har en drøss med venner rundt meg. Likevel ser jeg også at nettverket har utvidet seg ved at jeg har blitt kjent med venners venner over tid.  Jeg er en ålreit person, men aldri vært en av dem som liksom er super populær. Men igjen, det er det få som er, det rekker å være en ålreit person. Jeg er sikker på at du har mye å gi i et venneforhold. Man trenger ikke å ha et spennende liv for å ha "noe å by på". Det å gå turer, kino, konserter, foredrag, se filmer osv vil jo straks føre til at man har mye å snakke om, folk har ulike opplevelser og tolkninger av ting, så det skal godt gjøres å gå helt tom da. Alle har flest hverdager i livet og det å være mor og å dele opplevelser rundt dette er også interessant for dem som er i samme situasjon. Håper det løsner for deg på vennefronten, at du finner gleden i nye venner og bekjente. Det er mange der ute som vil ha nye venner! 

 

Anonymkode: 51e81...66e

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånnt stort sett, men har fått noen nye bekjenter som jeg av og til møter. Det er ganske vondt å være ensom❤️ Prøv å ta intiativ til gå tur eller møte noe via barnet?

Anonymkode: 88d82...bde

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det også sånn. Alene med barn. Går tur alene hver dag, utenom ungene har jeg ingen. Jeg sier det rett ut, gidder ikke skjule det. Alle vet jeg er alene, men folk bryr seg generelt ikke før det skjer noe tragisk med deg. 

Anonymkode: 1052c...2d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, jeg har det også sånn. Alene med barn. Går tur alene hver dag, utenom ungene har jeg ingen. Jeg sier det rett ut, gidder ikke skjule det. Alle vet jeg er alene, men folk bryr seg generelt ikke før det skjer noe tragisk med deg. 

Anonymkode: 1052c...2d7

Hadde jeg kjent deg hadde jeg gått tur med deg.

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du sier du ikke blir invitert med, men inviterer du andre da? 

Anonymkode: dce0c...6f5

Jeg inviterer ja, ofte passer det ikke. Folk har liv. Jeg har familie her som bor 1 time unna men de sier de "har sine egne venner" 

Jeg skal ikke gi opp da. Skal fortsette å invitere, men skal si at jeg ikke blir veldig motivert når folk ikke viser interesse tilbake. Har også noen venner jeg pleier å mase med meg ut, som ikke spør tilbake.  Noen svarer og er positive og vil treffes, så det er ikke 100% håpløst. 

Anonymkode: 99a4d...7a6

[BellaMargitha]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde jeg kjent deg hadde jeg gått tur med deg.

Jeg inviterer ja, ofte passer det ikke. Folk har liv. Jeg har familie her som bor 1 time unna men de sier de "har sine egne venner" 

Jeg skal ikke gi opp da. Skal fortsette å invitere, men skal si at jeg ikke blir veldig motivert når folk ikke viser interesse tilbake. Har også noen venner jeg pleier å mase med meg ut, som ikke spør tilbake.  Noen svarer og er positive og vil treffes, så det er ikke 100% håpløst. 

Anonymkode: 99a4d...7a6

Hvor gammel er du TS? Og hva slags interesser/sted er du på i livet? Er du en ut på tur type? Eller en som liker vennekvelder med middag? 

[Tøvftta]

Har det og sånn. Litt trist iblant, spesielt når jeg prøver å finne venner og men det virker som andre skyr meg som pesten 😂 Så alene får man bare være. Du kan jo søke opp hey girl Oslo gruppa på FB og ‘søke’ etter vennskap der?

[BellaMargitha]

BellaMargitha skrev (10 minutter siden):

Hvor gammel er du TS? Og hva slags interesser/sted er du på i livet? Er du en ut på tur type? Eller en som liker vennekvelder med middag? 

Kan godt svare på PM forresten 🙂 Jeg lurte, for jeg har et stort inkluderende nettverk i Oslo. Litt mindre sosialt under pandemien, men generelt er dette en veldig sosial gjeng. Vi er mellom 30-40. Jeg kunne helt sikkert invitert deg med, hvis du synes det er interessant 

[AnonymBruker]

Familien bor i danmark, har ingen venner. Slik er hverdagen de siste 15 årene. Men det er forskjell å være ensom og være alene.

Trives godt i eget selskap, mistet all tillit til andre mennesker så klarer meg uten venner og kjæreste.

Sosial på jobb, fred hjemme. Perfekt

Anonymkode: e38d7...80a

[AnonymBruker]

Er sånn selv, snart 8 år, 4 år siden man jobbet å det er vanskelig til tider, har ingen relasjoner eller noe som kan kalles et liv.. jobb er siste man tenker på da man har hvert i arbeid siden man var barn men er litt skadet med traumer å bruker litt for lang tid på å etablere relasjoner å Maslow svikter helt så man har detti helt ut av samfunnet å ikke har noen fremtidsmuligheter eller håp

Anonymkode: 4c379...3a1