Barseltiden var helt grusom. Noen andre som har opplevd det samme?

[AnonymBruker]

Ekstrem søvnmangel, problemer med amming og en del helseplager hos meg og kolikk hos barnet.

Mange snakker om en tøff barseltid, men mange av disse var også glade i barnet. Det var ikke jeg. Jeg hadde like mye følelser for barnet som en fisk dratt opp på land. 

Og det var et rent helvete å ha det slik. Det endret seg etter noen måneder. Men jeg er sterkt plaget med flashbacks, og blir fremdeles trigget om snakk om barseltid/tilknytningen i starten. Da går jeg rett i kjelleren.

Mannen og jeg snakker om nr 2. Det var alltid planen å ha flere barn. Men jeg er livredd for at det skal føles som om jeg tar vare på en følelsesløs kald fisk som bare skriker og skriker. Jeg var veldig bevisst med første, da jeg var livredd for at baby skulle få tilknytningsskader og spilte derfor skuespill til det ytterste. 
 

Barseltiden kjennes fremdeles ut som et grusomt sår som vi nå peller i skorpen til. Er det noen andre som har opplevd lignende? Var det likt med neste barn?

 

Anonymkode: 5a150...f4b

[AnonymBruker]

Du hadde barseldepresjon med første, det hadde jeg og. Fikk ikke med andremann. Husker jeg syns det var helt rart å ligge om natta og syntes synd på baby nr 2 som holdt meg våken fordi hun hadde vondt i magen. Førstemann gjorde meg bare irritert og frustrert med magevondten sin.

Anonymkode: a2770...209

[AnonymBruker]

Hadde fødselsdepresjon med nr 1 som ikke ble oppdaget før jeg faktisk var gravid med nr2. 

Husker bare barseltiden som et konstant stressmoment med masse tårer for ingenting. 

Har brukt mye av denne graviditeten til å forberede meg mer mentalt på overgangen og har fått mer hjelp i helsevesenet til å komme over det. 

Søk hjelp fort og vær åpen i evt nytt svangerskap. Nå nærmer jeg meg fødsel og er mentalt klar selv om jeg vet at barseltårene kan komme uansett så er jeg ikke engstelig.

Anonymkode: c6c44...6dc

[AnonymBruker]

Jaja, vi er mange som har vært der! Det tok kanskje 2,5 år før jeg klarte å tenke på barseltiden med førstemann uten å få klump i magen, men det gikk over det også som alt annet. Jeg ble veldig trigget bare noen nevnte «baby», «barseltid» eller «amming» leeeenge, men etterhvert som tiden (les: årene) gikk ble det bare et fjernt minne og nå fire år etter husker jeg det knapt. Kan faktisk ta meg i å savne da eldstemann var baby🤪

Anonymkode: 3fa9e...8ea

[AnonymBruker]

Jeg hadde en fryktelig slitsom barseltid med nr 1. 

Jeg var ung, student, langt borte fra foreldrene mine. Alle mine venner var på utveksling det året og mannen hadde lange obligatoriske dager på studiestedet. Jeg ville jo ikke være hjemme med baby.  Jeg ville også på utveksling... Ute var det vinter og minus tjue. Så jeg var stuck i en liten studentleilighet. Fødselen hadde vært tøff og endt i keisersnitt og jeg slet med en del komplikasjoner og ammeproblemer. 

Følte meg komplett alene.

 

Jeg gruet meg til å få nr2. Men så tenkte jeg at jeg hadde jo overlevd med nr 1. Vi hadde klart oss. 

Så jeg og mannen snakket grundig igjennom det. Hva trengte jeg for at ting skulle bli annerledes med nr 2. Hva trengte jeg at mannen skulle gjøre for å løfte humøret mitt. (Feks med nr1 så prøvde han å få meg med på ting. Men jeg sa bare nei. Ville bare være inne i sofaen, for selv om det var ensomt så var det trygt. Vi gjorde derfor en avtale at med nr2 -dersom han så at jeg begynte å sture, så skulle han bare si "nå skal vi ut", og så pakke tinga til babyen)

 

Men nr2 var noe helt annet. Babyen var tøffere å håndtere, men jeg var tryggere. Og dagene hadde en rytme siden vi måtte opp og levere i barnehagen. Vi måtte hente i barnehagen.  Og da fikk jeg meg opp og ut. Og siden dagene med kun baby hadde begrenset tidsrom var det lettere å finne på ting. Jeg kunne ikke bare utsette. Det var rett og slett noe helt annet. 

Jeg hadde en super barseltid.

Anonymkode: 6d5ad...318

[AnonymBruker]

Dessverre, ja. Følelsene for barnet var der, så det var ikke noe problem, men barnet vårt sov ekstremt dårlig, altså ikke sånn "huff, han våkner 5-7 ganger i løpet av natta", det hadde jo vært himmelen i forhold. Jeg ble fysisk og psykisk syk av det. 

Anonymkode: bc8ae...86e

[AnonymBruker]

Jeg var så langt nede i det første året etter fødselen at jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle risikere å komme dithen igjen, fordi at uansett hvordan jeg i fremtiden kom til å huske det så var det mye verre enn det jeg nok kom til å huske det som. Mange sier jo at slike ting svinner hen med tiden, men for meg er det et løfte som er blitt brent inn i minnet mitt. 
 

Det var mange faktorer som gjorde at det ble slik.

 

Fødselen var et fysisk helvete.

 

Ammingen føltes som et fengsel for meg. Jeg følte det innskrenket hvor jeg kunne være, og ikke var jeg helt trygg nok på meg selv heller da til at jeg kunne amme hvor som helst. Gikk derfor glipp av en del ting.

 

Vi hadde dårlig råd på den tiden. Ikke hadde vi oppvaskmaskin, og heller ikke TV etc. 

 

Mannen jobbet mye. Han forsøkte nok litt å komme unna stemningen hjemme. Jeg telte timer til han kom hjem. Tok hver dag time for time. 
 

I tillegg til at omtrent ingen fra min slekt bodde i nærheten, og vennene fikk jeg mindre og mindre kontakt med pga flere faktorer. 
 

Må poengterte at vi og jeg er på et helt annet stadie i livet nå. Jeg skal likevel holde løftet til meg selv.

 

 

Anonymkode: 8d15a...ced

[AnonymBruker]

Ja, jeg har aldri hatt det så jævlig. Hadde en baby som ikke sov, verken dag eller natt. Jeg fikk ikke en time sammenhengende søvn før han var 10 måneder gammel og jeg var nære på å ta livet av meg og måtte få ham på eget rom. Da sov han en time i slengen, og jeg kom meg litt psykisk. Pappaen orket ikke med styret, så om natta sov han på gjesterommet og på dagtid var han på jobb, hos kompiser eller fant på ett eller annet ærend han måtte på. I helgene sov han, og gjorde ærend. Han løftet ikke en finger for å hjelpe meg. Om jeg ba om hjelp ble han aggressiv og slo i veggen, så jeg turte ikke (nei han bor ikke med oss lenger). Hadde heller ikke noe nettverk i nærheten, så jeg hadde null avlastning. 

Gutten min er to og et halvt nå, og jeg får vondt inni meg når jeg tenker på den tida. Jeg skulle jo hatt det så fint og kost meg, men det er bare et svart hull. 

Jeg kommer aldri til å få barn igjen, og heldigvis er jeg gammel nok til at ingen forventer det (og singel nå). Jeg elsker gutten min så høyt, men en sånn barseltid overlever jeg ikke igjen.

Anonymkode: 939f4...34a

[AnonymBruker]

Babyen min var tøff to første ukene. Gråt konstant. Tenkte at dette klarer jeg ikke i lengden. Var sikker på at det var kolikkbaby.

Men gjorde noen grep. Virket som han hadde litt vondt i magen. Kjøpte kolikk flaske og malt. Da forsvant mageknipen.

Når han gråt ustyrtelig skjønte jeg etterhvert at jeg måtte finne de metodene som fungerte på han for å roe seg. Det var at jeg tok knebøy med han i armene, samt å sette på klassisk musikk på TVen og svinge seg lett rundt i stuen med han i armene. Det roer all gråt. Ingenting annet. Bare de to tingene. Når han får det blir han etter en tid avslappet.

Jeg tror mange babyer har sånne rare finurlige ting som roer dem ned. Gjelder å finne dem.. jeg kan f.eks ikke roe min baby med bare byssing i armene. Det er ikke riktig for han.

Finnes lister på nett om alt man kan prøve. Noen må ut i bilstol og kjøres rundt. Noen må på trilletur. Noen sovner kun hos mamma. Noen må ha støvsugerlyd på, eller rennende vannkran. Det er jo helt absurd egentlig. Men jeg tror mange babyer har en sånn "greie" som roer dem 

Anonymkode: 76b7a...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ekstrem søvnmangel, problemer med amming og en del helseplager hos meg og kolikk hos barnet.

Mange snakker om en tøff barseltid, men mange av disse var også glade i barnet. Det var ikke jeg. Jeg hadde like mye følelser for barnet som en fisk dratt opp på land. 

Og det var et rent helvete å ha det slik. Det endret seg etter noen måneder. Men jeg er sterkt plaget med flashbacks, og blir fremdeles trigget om snakk om barseltid/tilknytningen i starten. Da går jeg rett i kjelleren.

Mannen og jeg snakker om nr 2. Det var alltid planen å ha flere barn. Men jeg er livredd for at det skal føles som om jeg tar vare på en følelsesløs kald fisk som bare skriker og skriker. Jeg var veldig bevisst med første, da jeg var livredd for at baby skulle få tilknytningsskader og spilte derfor skuespill til det ytterste. 
 

Barseltiden kjennes fremdeles ut som et grusomt sår som vi nå peller i skorpen til. Er det noen andre som har opplevd lignende? Var det likt med neste barn?

 

Anonymkode: 5a150...f4b

Jeg hadde det helt likt. Ville ikke kalt det barseldepresjon, for noen er det helt JÆVLIG å få en babytid med alle de elementene du beskriver. Det er rett og slett et traume å få livet snudd opp ned på den måten, når alle rosemaler det mens du står der og vil hoppe ut av vinduet fordi babygråten driver deg til vanvidd.

Det tok 3 år før det gikk over her, det såret du snakker om. Det blir ofte helt annerledes når man har gjort det igjen. Jeg er positiv til at jeg kan få en ny "sjanse".

Anonymkode: a542d...d15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Babyen min var tøff to første ukene. Gråt konstant. Tenkte at dette klarer jeg ikke i lengden. Var sikker på at det var kolikkbaby.

Men gjorde noen grep. Virket som han hadde litt vondt i magen. Kjøpte kolikk flaske og malt. Da forsvant mageknipen.

Når han gråt ustyrtelig skjønte jeg etterhvert at jeg måtte finne de metodene som fungerte på han for å roe seg. Det var at jeg tok knebøy med han i armene, samt å sette på klassisk musikk på TVen og svinge seg lett rundt i stuen med han i armene. Det roer all gråt. Ingenting annet. Bare de to tingene. Når han får det blir han etter en tid avslappet.

Jeg tror mange babyer har sånne rare finurlige ting som roer dem ned. Gjelder å finne dem.. jeg kan f.eks ikke roe min baby med bare byssing i armene. Det er ikke riktig for han.

Finnes lister på nett om alt man kan prøve. Noen må ut i bilstol og kjøres rundt. Noen må på trilletur. Noen sovner kun hos mamma. Noen må ha støvsugerlyd på, eller rennende vannkran. Det er jo helt absurd egentlig. Men jeg tror mange babyer har en sånn "greie" som roer dem 

Anonymkode: 76b7a...b3f

Gah. det her... Noen har allergi og har mye smerter, er ikke alle man kan "kurere" bare fordi det gikk fort over for ditt barn! Mitt gråt i 4 måneder i strekk pga. allergi.

Anonymkode: a542d...d15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Gah. det her... Noen har allergi og har mye smerter, er ikke alle man kan "kurere" bare fordi det gikk fort over for ditt barn! Mitt gråt i 4 måneder i strekk pga. allergi.

Anonymkode: a542d...d15

Haha, enig! I tillegg hjelper det ikke stort om babyen slutter å gråte hvis du tar knebøy når den begynner å gråte igjen når du slutter med det. Min baby var lett å trøste, men hylgråt når vi sluttet med det han ble trøstet av. Han ville ikke ligge for seg selv og ikke sitte i ro på fanget, så vi måtte bære eller leke med han konstant. Han gråt så å si aldri fordi vi gjorde det vi måtte, men det var lite rom for pause. Det ble først lettere da han begynte å krabbe.

Anonymkode: bc8ae...86e

[AnonymBruker]

Første barsel- og babytid var grusom, så jeg gruet meg utrolig mye til neste. Hadde nok også depresjon, selv om jeg aldri ble diagnostisert eller fortalte noen om det.

Heldigvis ble den rake motsetningen, selv med baby som kun ville sove inntil meg, med et barn fra før som hadde diverse utfordringer, og midt i første koronabølge. Jeg hadde lavere skuldre fra dag en, slet ikke med ammingen, og babyen hadde heldigvis ikke kolikk. Alt gikk liksom mer av seg selv andre gangen, og det at jeg hadde mer kunnskap og stolte mer på meg selv hjalp nok på.

Anonymkode: a4d72...0e2