Når mamma mishandler og forsømmer barnet sitt usynlig.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en mor som ikke så meg og mine følelser. Jeg satt med alle følelser inni meg og trengte at noen så meg og åpnet meg opp. Pappa var der hele tiden, men var veldig fraværende og jobbet mye og var opptatt med sitt. 

Mamma forsvarte meg aldri og klarte aldri å beskytte meg. Om barn eller voksne var slemme mot meg så mamma er annen vei, eller hun stod og så på uten å gripe inn. Hun klarte ikke. 

Jeg husker jeg gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene, og hadde ingen å prate med eller åpne meg til. Husker jeg alltid lagde mine egne tolkninger på ting som skjedde. Dette førte til at jeg ble veldig stille og trodde alle var sure på meg, så jeg utslettet meg selv. 

Så døde pappa og en ny mann flyttet inn som påvirket meg og mamma negativt. Han styrte og bestemte mye og var veldig sur og negativ. Og hadde alltid de ekle øynene sine på meg og prøvde alltid å ta på meg. 

I 20-årene ble jeg bare sittende hjemme med mamma uten at hun brydde seg. Eneste var at hun kunne være sur mot meg og kalle meg jomfru og syns jeg var vanskelig, men hun tenkte aldri på at jeg kunne slite psykisk med angst og depresjon. Den nye mannen hennes holdt oss nede og tynget veldig. 

Husker da jeg kom i 30-årene, så tenkte mamma at jeg kunne bo med en yngre kusine som slet psykisk og økonomisk. Husker hun sa til tanta mi at jeg kunne jo betale det meste av leien. Virker som hun ikke brydde seg. At det var ikke så farlig med meg. Andre hadde det værre og de var viktigere. Samboeren til mamma følte jeg som en invaderer som trengte meg opp i et hjørne hele tiden. Følte meg Innestengt og kvelt.

Nå er jeg 40 og ønsker å komme meg langt bort fra henne og han. Ønsker å ta del i livet. Få meg venner, møte noen, og så faller vel alt på plass etterhvert. 

Håper jeg. 

Er dette usynlig mishandling og forsømmelse? 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

Har mamma'n ditt hatt et tak på deg som har gjort det vanskelig å frigjøre deg? Slik du beskriver det så tenker jeg bare hvorfor flytta du ikke bare ut straks du ble myndig?

Anonymkode: 56369...9f6

[AnonymBruker]

Du har skrevet flere innlegg her inne.

Trist at moren din ikke har gjort verdens beste jobb.  Men du er godt voksen og må ta tak i ditt eget liv. Noe du skulle gjort for tjue år siden. Du må slutte å bruke oppveksten din som unnskyldning og ta tak i ditt eget liv. Vi er mange som har hatt det jævlig hjemme men klarer å fungere i voksenlivet uansett.

Anonymkode: 8f9c0...b12

[AnonymBruker]

Jeg synes du har forsømt deg selv lenger enn moren din har forsømt deg. Det er normalt å flytte hjemmefra når man er ca 19 år, og da studere og/eller jobbe og etablere seg med venner, kolleger, kjæreste osv andre steder enn hjemme i huset til foreldrene sine. 
 

Hvorfor gjorde du ikke det?

Greit, så hadde du ikke funnet kompasskursen i livet ennå, og hadde kjip bagasje, men det er vi mange andre som har også, i rikt monn. Og de aller fleste av oss sitter IKKE på gjerdet til vi blir 40 av den grunn. 
 

Hvis moren din er så ille som du fremstiller henne, hvorfor i himmelens navn bor du med henne? Alt må da være bedre? 

Anonymkode: f9197...aa1

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vokst opp med en mor som ikke så meg og mine følelser. Jeg satt med alle følelser inni meg og trengte at noen så meg og åpnet meg opp. Pappa var der hele tiden, men var veldig fraværende og jobbet mye og var opptatt med sitt. 

Mamma forsvarte meg aldri og klarte aldri å beskytte meg. Om barn eller voksne var slemme mot meg så mamma er annen vei, eller hun stod og så på uten å gripe inn. Hun klarte ikke. 

Jeg husker jeg gråt meg i søvn hver natt gjennom tenårene, og hadde ingen å prate med eller åpne meg til. Husker jeg alltid lagde mine egne tolkninger på ting som skjedde. Dette førte til at jeg ble veldig stille og trodde alle var sure på meg, så jeg utslettet meg selv. 

Så døde pappa og en ny mann flyttet inn som påvirket meg og mamma negativt. Han styrte og bestemte mye og var veldig sur og negativ. Og hadde alltid de ekle øynene sine på meg og prøvde alltid å ta på meg. 

I 20-årene ble jeg bare sittende hjemme med mamma uten at hun brydde seg. Eneste var at hun kunne være sur mot meg og kalle meg jomfru og syns jeg var vanskelig, men hun tenkte aldri på at jeg kunne slite psykisk med angst og depresjon. Den nye mannen hennes holdt oss nede og tynget veldig. 

Husker da jeg kom i 30-årene, så tenkte mamma at jeg kunne bo med en yngre kusine som slet psykisk og økonomisk. Husker hun sa til tanta mi at jeg kunne jo betale det meste av leien. Virker som hun ikke brydde seg. At det var ikke så farlig med meg. Andre hadde det værre og de var viktigere. Samboeren til mamma følte jeg som en invaderer som trengte meg opp i et hjørne hele tiden. Følte meg Innestengt og kvelt.

Nå er jeg 40 og ønsker å komme meg langt bort fra henne og han. Ønsker å ta del i livet. Få meg venner, møte noen, og så faller vel alt på plass etterhvert. 

Håper jeg. 

Er dette usynlig mishandling og forsømmelse? 

Anonymkode: 572c8...b4e

Det er omsorgssvikt. Har aldri hørt om "usynlig" mishandling, men det er vel heller ikke då relevant. Det som er relevant er hvordan du skal få det bedre med deg selv. Nå er det på tide å fokusere mer på nåtida og mindre på fortida. Du bor vel ikke fortsatt hjemme, håper jeg? Terapi kan også være lurt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har mamma'n ditt hatt et tak på deg som har gjort det vanskelig å frigjøre deg? Slik du beskriver det så tenker jeg bare hvorfor flytta du ikke bare ut straks du ble myndig?

Anonymkode: 56369...9f6

Nei, hun har bare ikke sett meg og følelsene mine... Og jeg mistolker alt, visstnok. 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes du har forsømt deg selv lenger enn moren din har forsømt deg. Det er normalt å flytte hjemmefra når man er ca 19 år, og da studere og/eller jobbe og etablere seg med venner, kolleger, kjæreste osv andre steder enn hjemme i huset til foreldrene sine. 
 

Hvorfor gjorde du ikke det?

Greit, så hadde du ikke funnet kompasskursen i livet ennå, og hadde kjip bagasje, men det er vi mange andre som har også, i rikt monn. Og de aller fleste av oss sitter IKKE på gjerdet til vi blir 40 av den grunn. 
 

Hvis moren din er så ille som du fremstiller henne, hvorfor i himmelens navn bor du med henne? Alt må da være bedre? 

Anonymkode: f9197...aa1

Vanskelig å flytte hjemmefra når man har sosial angst, depresjon, tvangstanker osv... 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har skrevet flere innlegg her inne.

Trist at moren din ikke har gjort verdens beste jobb.  Men du er godt voksen og må ta tak i ditt eget liv. Noe du skulle gjort for tjue år siden. Du må slutte å bruke oppveksten din som unnskyldning og ta tak i ditt eget liv. Vi er mange som har hatt det jævlig hjemme men klarer å fungere i voksenlivet uansett.

Anonymkode: 8f9c0...b12

Ja, jeg vet mange har hatt sine kamper å kjempe og har sine kamper å kjempe. 

Jeg har slitt med, og sliter fortsatt med sosial angst, depresjon og tvangstanker. Så livet er vanskelig å leve. 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

Svartfugl skrev (1 time siden):

Det er omsorgssvikt. Har aldri hørt om "usynlig" mishandling, men det er vel heller ikke då relevant. Det som er relevant er hvordan du skal få det bedre med deg selv. Nå er det på tide å fokusere mer på nåtida og mindre på fortida. Du bor vel ikke fortsatt hjemme, håper jeg? Terapi kan også være lurt.

Jeg bor hjemme og skal prate med en psykiater imorgen. Gruer meg, for vet ikke hva jeg skal si. 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

Tenker at du må ta ansvar for eget liv og slutte å skylde på din mor. 

Anonymkode: ed1c4...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg bor hjemme og skal prate med en psykiater imorgen. Gruer meg, for vet ikke hva jeg skal si. 

Anonymkode: 572c8...b4e

Har lest noen av trådene dine her og får veldig vondt av deg ❤️Prøv å ikke grue deg, tenk at du nå kan få hjelp og du prater bare om det du føler for å snakke om. Du kan jo tenke litt over hva du har lyst til å prate om og om du har noen spørsmål til psykiateren og tenke over hva du ønsker å få hjelp med i de timene. Masse lykke til! 

Anonymkode: 85e51...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Tenker at du må ta ansvar for eget liv og slutte å skylde på din mor. 

Anonymkode: ed1c4...e92

Er ikke så lett med sosial angst, depresjon og tvangstanker. 

Skulle ønske mamma så meg og forstod hva som lå bak den altfor snille og stille jenta. 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Har lest noen av trådene dine her og får veldig vondt av deg ❤️Prøv å ikke grue deg, tenk at du nå kan få hjelp og du prater bare om det du føler for å snakke om. Du kan jo tenke litt over hva du har lyst til å prate om og om du har noen spørsmål til psykiateren og tenke over hva du ønsker å få hjelp med i de timene. Masse lykke til! 

Anonymkode: 85e51...514

Men hva skal jeg si? 

At sosial angst, depresjon og tvangstanker har styrt livet mitt altfor lenge i over 30 år? Og at jeg aldri har fått hjelp med det? 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

Tida er overmoden for å kontakte NAV og få hjelp til å starte eget liv. Er du heldig har du halvparten av livet ditt igjen. Ta tak nå! 

Anonymkode: 56369...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tida er overmoden for å kontakte NAV og få hjelp til å starte eget liv. Er du heldig har du halvparten av livet ditt igjen. Ta tak nå! 

Anonymkode: 56369...9f6

Hvordan kan nav hjelpe? 

Anonymkode: 572c8...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Men hva skal jeg si? 

At sosial angst, depresjon og tvangstanker har styrt livet mitt altfor lenge i over 30 år? Og at jeg aldri har fått hjelp med det? 

Anonymkode: 572c8...b4e

Ja.

Anonymkode: 34aee...ea8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan kan nav hjelpe? 

Anonymkode: 572c8...b4e

Med hjelp til bolig, inntekt etc.

Anonymkode: 56369...9f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Men hva skal jeg si? 

At sosial angst, depresjon og tvangstanker har styrt livet mitt altfor lenge i over 30 år? Og at jeg aldri har fått hjelp med det? 

Anonymkode: 572c8...b4e

Ja si det som det er. Og du kan gjerne si ting du har delt i innlegg her inne. 

Anonymkode: 85e51...514

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Er ikke så lett med sosial angst, depresjon og tvangstanker. 

Skulle ønske mamma så meg og forstod hva som lå bak den altfor snille og stille jenta. 

Anonymkode: 572c8...b4e

Forstår at det ikke er lett. Forstår at du bærer nag overfor din mor. Det er på tide å bearbeide det nå og legge det sakte men sikkert bak seg og fokusere mer på hun snille stille jenta og mye mindre fokus på din mor. 

Anonymkode: 85e51...514

[AnonymBruker]

Synes du skal gi mora di litt slækk. Det er forferdelig slitsomt å bo sammen med noen som sliter psykisk, og i tillegg skal klandre deg for alt som har gått galt her i livet. Faktum er at mammaen din lar deg bo hjemme i en alder av 40 år, det er det ikke alle som hadde gjort. 

Anonymkode: cfff0...73e