Er dette normalt dialog i et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det forholdet her lenger. Føler jeg normaliserer alt, selv om det er helt på bærtur, men dette har foregått i snart 14 år. Vi greier ikke å prate. Rett og slett. Har vært i terapi. Funker ikke. Jeg er redd han og føler meg som et nervevrak og underkuet. Samboeren min vil ikke eller forstår rett og slett ikke hvordan han oppfører seg mot meg. Vi har ett barn (snart 6 år), noe som gjør det enda vanskeligere for meg å gå fra dette. F.eks. kan samboeren min si i fra til h*n om at h*n ikke får se mer tv. Også kan han i tillegg si: "er ikke helt bra at det er bare jeg som sier fra hver gang". Noe som absolutt ikke stemmer. Jeg har ungen mesteparten av tida og sier i fra når det trengs, men det er akkurat som om samboeren min skal vri tankegangen min til å tro at jeg ikke greier noe. Jeg tok opp denne spesifikke situasjonen med han og sa at jeg syntes det var unødvendig av han å si slik når det ikke stemmer. Da svartner det i øyenene hans og han roper til meg at det går ikke an å prate med meg og det er ingen vits å diskutere dette. Jeg sa at vi må jo kunne prate om slikt hvis ikke fungerer det jo ikke. "SÅ DA SKAL DU FLYTTE UT DU DA?!" Roper han tilbake til meg. Altså, er dette normalt? Slik er det hver gang vi prøver å snakke og jeg ønsker å ta opp litt rundt forholdet, for jeg er så ulykkelig og redd for den mannen. Han parkerer meg hver gang jeg forsøker å si at jeg ikke greier mer, og setter negative tanker i hodet mitt om hvor dårlig jeg er. Jeg blir så lei meg

Anonymkode: 51a97...187

[AnonymBruker]

Nei, kom deg vekk. 

I et forhold som fungerer så kan man prate om alt. Man kan ta opp ting som plager en, både i forholdet og personlig. Man kan forvente støtte, og at den andre ønsker å hjelpe. Ingen roping og forsøk på manipulasjon.

Jeg vet dette, for jeg har selv blitt psykisk mishandlet av eksen. Man begynner å lage unnskyldninger, og man godtar at sånn er det bare. Men det skal du aldri gjøre. Jeg og min nåværende mann har aldri ropt til hverandre eller hevet stemmen, eller kalt hverandre noe stygt.

Vær så snill og gå for din egen og barnets del. Barnet fortjener en mamma som har det bra, og en mamma som ikke blir ødelagt av faren. Den neste siste setningen din sier alt. Hva hadde du sagt til en venninne som kom og betrodde noe slikt til deg? ❤️ 

Anonymkode: 6c590...f4a

[Gjest Fnuggolina]

Det er ikke sunt eller normalt å bli ropt til nei.

Spesielt ikke for en sånn bagatell. Hadde han ropt i frustrasjon fordi du lot ungen svømme avgårde alene uti sjøen eller balansere på en bro hadde det jo vært noe annet. 

Men skjedde dette denne gangen, eller var det et av mange eksempler? 

[Nikea]

Nei det er ikke normalt, hvis dette er måten dere kommuniserer på (eller ikke kommuniserer). Du skal ikke være redd for samboeren din.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Fnuggolina said:

Det er ikke sunt eller normalt å bli ropt til nei.

Spesielt ikke for en sånn bagatell. Hadde han ropt i frustrasjon fordi du lot ungen svømme avgårde alene uti sjøen eller balansere på en bro hadde det jo vært noe annet. 

Men skjedde dette denne gangen, eller var det et av mange eksempler? 

Det der var ett av mange eksempler. Han har gjort mye ufint. Lagt dyna mi uti gangen da han ikke var fornøyd med at jeg ikke kom hjem kl. 23 en kveld jeg var på bursdag til ei venninne, har sagt at hvis vi går fra hverandre så vil jeg få det vondt fordi barnet vil være mer med faren sin når han blir større og da vil jeg få det vondt, Han blir egentlig sur og ufin så fort jeg prøver å si i mot han eller stille spørsmål. Hvis jeg forsøker å spørre han hvordan han egentlig vil ha et forhold så greier han ikke å svare. Parkerer meg bare med et eller annet så jeg blir redd. Han er kynisk, manipulerende og kontrollerende. F.eks. de siste ukene da det har vært en del fridager har jeg stått opp hver eneste dag med barnet. Han har ikke gjort antydning til å hjelpe til så jeg kan få sove litt.

Anonymkode: 51a97...187

[Gjest Fnuggolina]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det der var ett av mange eksempler. Han har gjort mye ufint. Lagt dyna mi uti gangen da han ikke var fornøyd med at jeg ikke kom hjem kl. 23 en kveld jeg var på bursdag til ei venninne, har sagt at hvis vi går fra hverandre så vil jeg få det vondt fordi barnet vil være mer med faren sin når han blir større og da vil jeg få det vondt, Han blir egentlig sur og ufin så fort jeg prøver å si i mot han eller stille spørsmål. Hvis jeg forsøker å spørre han hvordan han egentlig vil ha et forhold så greier han ikke å svare. Parkerer meg bare med et eller annet så jeg blir redd. Han er kynisk, manipulerende og kontrollerende. F.eks. de siste ukene da det har vært en del fridager har jeg stått opp hver eneste dag med barnet. Han har ikke gjort antydning til å hjelpe til så jeg kan få sove litt.

Anonymkode: 51a97...187

Manipulerende rasshøl der altså.

Jeg synes iallefall du skal skrive ned alle episodene og atferden - særskilt det som barnet har fått med seg.

Ja, du bør forlate ham så kjapt som mulig - men jeg personlig ville lagt en plan (i hemmelighet selvsagt) på økonomi, og viktigst: hvordan ta videre samværsbiten.

Har du familie eller venner du kan få støtte av?  

For en dust. Men jeg er vel mest bekymra for 6åringen oppi dette - derav forsøke å dokumentere atferden. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Fnuggolina said:

Manipulerende rasshøl der altså.

Jeg synes iallefall du skal skrive ned alle episodene og atferden - særskilt det som barnet har fått med seg.

Ja, du bør forlate ham så kjapt som mulig - men jeg personlig ville lagt en plan (i hemmelighet selvsagt) på økonomi, og viktigst: hvordan ta videre samværsbiten.

Har du familie eller venner du kan få støtte av?  

For en dust. Men jeg er vel mest bekymra for 6åringen oppi dette - derav forsøke å dokumentere atferden. 

Ja, han er et manipulerende rasshøl. Jeg tror ikke han forstår/vil forstå sin egen oppførsel og hvor ødelagt jeg har blitt. Tidligere har han vist null anger og ment at det har vært på sin plass med reaksjonene. Nesten så han mener han har rett til å "sette meg på plass". Han vet at så lenge han bjeffer of trykker på rette knappene så tør jeg ikke gjøre noe mer, dog nå må jeg. Jeg holder på å få sammenbrudd snart. I tillegg har begge hjemmekontor noe som er enda mer utmattende.

Både familie og venner støtter meg og er klar over dette, heldigvis

Jeg er også veldig bekymra for barnet. Derfor er jeg også livredd for hva som skjer når jeg endelig tsr mot til meg og greier å si at nok er nok. Samboeren har nemlig en tendens til å bli veldig "på" gutten når vi har slike diskusjoner etc. Da sakal han plutselig sitte og holde rundt han, være med på alt mulig etc. Noe som ikke skjer ellers. Det stresser meg veldig.

 

Anonymkode: 51a97...187

[AnonymBruker]

Det du etter hvert forteller er jo noe mye mer alvorlig enn i hi! Han trykker deg jo virkelig psykisk ned og manipulerer deg. Kom deg ut for både deg selv og barnets del

Anonymkode: 025d6...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det du etter hvert forteller er jo noe mye mer alvorlig enn i hi! Han trykker deg jo virkelig psykisk ned og manipulerer deg. Kom deg ut for både deg selv og barnets del

Anonymkode: 025d6...c4f

Beklager, svarte i feil tråd😅. Men mener jo det samme bortsett fra første setning

Anonymkode: 025d6...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det forholdet her lenger. Føler jeg normaliserer alt, selv om det er helt på bærtur, men dette har foregått i snart 14 år. Vi greier ikke å prate. Rett og slett. Har vært i terapi. Funker ikke. Jeg er redd han og føler meg som et nervevrak og underkuet. Samboeren min vil ikke eller forstår rett og slett ikke hvordan han oppfører seg mot meg. Vi har ett barn (snart 6 år), noe som gjør det enda vanskeligere for meg å gå fra dette. F.eks. kan samboeren min si i fra til h*n om at h*n ikke får se mer tv. Også kan han i tillegg si: "er ikke helt bra at det er bare jeg som sier fra hver gang". Noe som absolutt ikke stemmer. Jeg har ungen mesteparten av tida og sier i fra når det trengs, men det er akkurat som om samboeren min skal vri tankegangen min til å tro at jeg ikke greier noe. Jeg tok opp denne spesifikke situasjonen med han og sa at jeg syntes det var unødvendig av han å si slik når det ikke stemmer. Da svartner det i øyenene hans og han roper til meg at det går ikke an å prate med meg og det er ingen vits å diskutere dette. Jeg sa at vi må jo kunne prate om slikt hvis ikke fungerer det jo ikke. "SÅ DA SKAL DU FLYTTE UT DU DA?!" Roper han tilbake til meg. Altså, er dette normalt? Slik er det hver gang vi prøver å snakke og jeg ønsker å ta opp litt rundt forholdet, for jeg er så ulykkelig og redd for den mannen. Han parkerer meg hver gang jeg forsøker å si at jeg ikke greier mer, og setter negative tanker i hodet mitt om hvor dårlig jeg er. Jeg blir så lei meg

Anonymkode: 51a97...187

Du sier at barnet gjør det vanskelig for deg å avslutte forholdet? Jeg mener det er omvendt. Tenk på hvordan det er å vokse opp med en far som roper og kjefter på mammaen sin hele tiden. Barn får med seg mer enn man tror, dette er jeg redd har en skikkelig dårlig innvirkning på sønnen din

Anonymkode: f0d00...293

[AnonymBruker]

Noen ber deg om å komme deg vekk her. Ikke gjør det før dere ev har forsøkt profesjonell hjelp. Dere har jo tross alt et barn sammen. Ut i fra din beskrivelse kan det høres ut som om han trenger hjelp. Det ser ut som om han har låst seg litt fast i en væremåte han trenger hjelp til å komme ut av. Jeg ville bestilt en time på familevernkontoret (eller en annen tilsvarende løsning om det finnes i din kommune). Sett deg ned sammen med ham og forklar rolig at du ikke kan leve med den situasjonen dere har nå og at du vil han skal være med på en samtale. Hvis han ikke vil det så ville jeg tatt timen alene. De som jobber slike steder er vant til det meste og vil forhåpentligvis kunne gi deg noen gode råd. Hvis ingenting hjelper så ville jeg ev vurdert å pakke kofferten, men hvorvidt det er aktuelt vet du selv best. En ting i er hvert fall sikkert og det er at du skal ikke ha det slik du har det nå.

Anonymkode: 2063b...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Noen ber deg om å komme deg vekk her. Ikke gjør det før dere ev har forsøkt profesjonell hjelp. Dere har jo tross alt et barn sammen. Ut i fra din beskrivelse kan det høres ut som om han trenger hjelp. Det ser ut som om han har låst seg litt fast i en væremåte han trenger hjelp til å komme ut av. Jeg ville bestilt en time på familevernkontoret (eller en annen tilsvarende løsning om det finnes i din kommune). Sett deg ned sammen med ham og forklar rolig at du ikke kan leve med den situasjonen dere har nå og at du vil han skal være med på en samtale. Hvis han ikke vil det så ville jeg tatt timen alene. De som jobber slike steder er vant til det meste og vil forhåpentligvis kunne gi deg noen gode råd. Hvis ingenting hjelper så ville jeg ev vurdert å pakke kofferten, men hvorvidt det er aktuelt vet du selv best. En ting i er hvert fall sikkert og det er at du skal ikke ha det slik du har det nå.

Anonymkode: 2063b...166

Selv om han får sinnemestring, så vil kroppen til TS fortsatt huske, og være i "alarmmodus", gå på nåler når han er i nærheten. Hun må bare komme seg unna før hun blir helt nervevrak. Barnet kommer til å bli ødelagt av dette også. TS må prøve å få dokumentert noe av dette. Er noe av denne adferden på meldinger?

Anonymkode: 527f5...acb

[Svartfugl]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det forholdet her lenger. Føler jeg normaliserer alt, selv om det er helt på bærtur, men dette har foregått i snart 14 år. Vi greier ikke å prate. Rett og slett. Har vært i terapi. Funker ikke. Jeg er redd han og føler meg som et nervevrak og underkuet. Samboeren min vil ikke eller forstår rett og slett ikke hvordan han oppfører seg mot meg. Vi har ett barn (snart 6 år), noe som gjør det enda vanskeligere for meg å gå fra dette. F.eks. kan samboeren min si i fra til h*n om at h*n ikke får se mer tv. Også kan han i tillegg si: "er ikke helt bra at det er bare jeg som sier fra hver gang". Noe som absolutt ikke stemmer. Jeg har ungen mesteparten av tida og sier i fra når det trengs, men det er akkurat som om samboeren min skal vri tankegangen min til å tro at jeg ikke greier noe. Jeg tok opp denne spesifikke situasjonen med han og sa at jeg syntes det var unødvendig av han å si slik når det ikke stemmer. Da svartner det i øyenene hans og han roper til meg at det går ikke an å prate med meg og det er ingen vits å diskutere dette. Jeg sa at vi må jo kunne prate om slikt hvis ikke fungerer det jo ikke. "SÅ DA SKAL DU FLYTTE UT DU DA?!" Roper han tilbake til meg. Altså, er dette normalt? Slik er det hver gang vi prøver å snakke og jeg ønsker å ta opp litt rundt forholdet, for jeg er så ulykkelig og redd for den mannen. Han parkerer meg hver gang jeg forsøker å si at jeg ikke greier mer, og setter negative tanker i hodet mitt om hvor dårlig jeg er. Jeg blir så lei meg

Anonymkode: 51a97...187

Du er REDD for samboeren din. Det sier vel det meste. Her tror jeg du bør finne ut av hvordan du kommer deg vekk på en måte som er trygg for deg.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Selv om han får sinnemestring, så vil kroppen til TS fortsatt huske, og være i "alarmmodus", gå på nåler når han er i nærheten. Hun må bare komme seg unna før hun blir helt nervevrak. Barnet kommer til å bli ødelagt av dette også. TS må prøve å få dokumentert noe av dette. Er noe av denne adferden på meldinger?

Anonymkode: 527f5...acb

Vi skriver sjelden meldinger til hverandre, så har kun noen få meldinger fra han med ekkel adferd hvis jeg har vært for sent hjemme f.eks. Ikke annet. Jeg har selv notert meg hendelser så jeg ikke skal glemme de da.

Jeg foreslo familievernkontoret til han engang. Da klikka det for n for det skulle han ikke være med på. Da han selv foreslo parterapi hos privat aktør var det liksom greit. Vi kom ingen vei, og terapeuten spurte meg hvorfor jeg ikke bare dro da han var på do.. vi kom ingen vei med det heller. Jeg har selv vært på samtaler hos FVK uten at han vet det.

Dette er jo personligheten hans og det er ikke mulig å endre på den. Han har jo bevist i alle de år at han ikke gidder å gjøre en innsats og jeg vil ihvertfall ikke det nå. Han holder dette gående ved å true/være sint mot meg slik at jeg blir værende akkurat der han vil jeg skal være.

Anonymkode: 51a97...187

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært i et forhold med en manipulerende mann med temperament. Tror din er mye verre altså. Jeg ville ikke gå fra han pga at jeg ville ikke at han skulle ha ungene alene. Men ble til slutt forlatt, så da hadde jeg ikke noe valg. Jeg har det mye bedre. Han har dame som tar seg av de mye. Tror det hadde vært mer kjefting hvis han måtte gjort alle "pliktene" selv. Samtidig tror jeg ikke han hadde orket å ha de 50/50. For mye arbeid.

Løsningen for deg er uansett å gå fra han. Som du sier. Personligheten kan du ikke forandre. Men du må få barnet mest mulig!

Anonymkode: 527f5...acb

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg har selv vært i et forhold med en manipulerende mann med temperament. Tror din er mye verre altså. Jeg ville ikke gå fra han pga at jeg ville ikke at han skulle ha ungene alene. Men ble til slutt forlatt, så da hadde jeg ikke noe valg. Jeg har det mye bedre. Han har dame som tar seg av de mye. Tror det hadde vært mer kjefting hvis han måtte gjort alle "pliktene" selv. Samtidig tror jeg ikke han hadde orket å ha de 50/50. For mye arbeid.

Løsningen for deg er uansett å gå fra han. Som du sier. Personligheten kan du ikke forandre. Men du må få barnet mest mulig!

Anonymkode: 527f5...acb

Ja, det beste er om jeg får barnet mest mulig for det er jeg som stort sett finner på ting, gjør det hverdagslige etc med barnet. Han har sagt at om jeg prøver meg på annet enn 50/50 så kommer han til å lage helvete  Ingen som skjønner at han skal greie å ha barnet så mye da. Han har ingen familie i nærheten heller.

Anonymkode: 51a97...187

[AnonymBruker]

Det at du har en 6-åring gjør det ikke vanskeligere å gå, det gjør at det å gå er det eneste rette!!

Anonymkode: 43fb2...501

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Han har sagt at om jeg prøver meg på annet enn 50/50 så kommer han til å lage helvete

Det er en vanlig trussel i slike forhold for å gjøre deg usikker, for å få makt over deg. Ofte viser det seg å være tomme trusler.

Anonymkode: adb1a...9e8

[Tulling]

Høres ikke ut som at han er fornøyd han heller. Hva årsaken er til at det ikke fungerer er egentlig likegyldig så lenge det er umulig å snakke om ting for å gjøre det bedre. Forholdet fungerer ikke. Du må ta eierskap over egen situasjon. Det er ingen som tvinger deg til å la være å ta kontroll over egen situasjon. Å bli er ett valg. For du har faktisk ett valg.

Hvilken rolle spiller det om hva som er normalt så lenge det ikke fungerer ? Det er forøvrig ikke normalt i fungerende forhold.

Dere klarer ikke sammen å fokusere konstruktivt mot hva som skal til for å ha det bra sammen. Da er det din oppgave å fokusere på hva som skal til for at du skal ha det bra uten han. Ikke bare for deg selv, men for barnet. Er samlivet du lever i nå forbildet du vil at ditt barn skal vokse opp med ?

Høres ut som at han behandler deg elendig. Men det fritar ikke deg fra å ta ansvar i eget liv. Mulig min formulering kan oppleves litt krass. Men det blir litt meningsløst å fokusere på han, når han basert på det som står her ikke er veien å gå for å løse situasjonen.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Tulling said:

Høres ikke ut som at han er fornøyd han heller. Hva årsaken er til at det ikke fungerer er egentlig likegyldig så lenge det er umulig å snakke om ting for å gjøre det bedre. Forholdet fungerer ikke. Du må ta eierskap over egen situasjon. Det er ingen som tvinger deg til å la være å ta kontroll over egen situasjon. Å bli er ett valg. For du har faktisk ett valg.

Hvilken rolle spiller det om hva som er normalt så lenge det ikke fungerer ? Det er forøvrig ikke normalt i fungerende forhold.

Dere klarer ikke sammen å fokusere konstruktivt mot hva som skal til for å ha det bra sammen. Da er det din oppgave å fokusere på hva som skal til for at du skal ha det bra uten han. Ikke bare for deg selv, men for barnet. Er samlivet du lever i nå forbildet du vil at ditt barn skal vokse opp med ?

Høres ut som at han behandler deg elendig. Men det fritar ikke deg fra å ta ansvar i eget liv. Mulig min formulering kan oppleves litt krass. Men det blir litt meningsløst å fokusere på han, når han basert på det som står her ikke er veien å gå for å løse situasjonen.

TS her. Jeg er helt enig i det du skriver. Jeg vet at jeg må ta kontroll over livet mitt og situasjonen, men jeg tror at dette har foregått over så lang tid og han har gjort hva han kan for å svekke meg, bruke barnet i diskusjoner osv og det har resultert i at jeg går inn i panikkmodus og prøver å skjerme barnet for det her, og derfor ikke tør å gjøre noe. Jeg prøver å holde maska, selv om jeg vet at det ikke funker. Jeg har begynt å fungere dårligere på jobb, isolerer meg mer, går på tærne og sier minst mulig for at det ikke skal bli noe eksplosjon fra han. Han gjør hva han kan for å gjøre meg usikker. Mener jeg ødelegger barnet hvis hvis splitter etc. Det er helt sinnsykt hvor mye han prøver, men likevel virker som han også hater dette forholdet. Jeg skjønner det ikke..

Anonymkode: 51a97...187