Hvordan kondolere?

[Smørblomsten]

Hvordan skal jeg gå frem i et sånt tilfelle?

Synes det er vanskelig å takle, dvs hva skal jeg SI til min kollega

som nå er tilbake på jobb, etter farens dødsfall (sykdom)...

[Usikker]

Ta vedkommende i hånda og si kondolerer. En klem. Et håndtrykk. Et klapp på skuldra. Ikke gjør det vanskeligere enn du må.

Jeg gjør ofte dette først - også når ting har roet seg, så kan jeg gå til vedkommende og snakke litt. Lar "den andre" bestemme.

[Arkana]

Da jeg kom tilbake på jobb etter at Pappa døde satte jeg veldig pris på at folk kom og sa at de kondolerte, eller "trist å høre om faren din" eller noe sånt. Jeg vet mange kan komme med litt flåsete kommentarer fordi de er usikre på hva de skal si, men det aller viktigste er at du sier noe og viser at du bryr deg, du kan egentlig ikke si noe galt. Det trenger ikke være mye, bare et par ord. En annen ting jeg satte pris på er at folk, i ettertid, kom og spurte om det gikk bra. Jeg har ofte opplevd at mange bare glemmer når det har gått noen uker og måneder, og ikke tenker på at dette er vanskelig for den det gjelder i lang lang tid etterpå. Derfor er det så flott når noen husker det en stund etterpå også.

[Hu i Svingen]

Enig med usikker. Ta vedkommende i hånda, gjerne med begge dine, og si kondolerer. Som når du sier "hei, *navnet ditt*" når du hilser på noen. Klem hvis du føler for det. Kort og greit det.

Det er det fine med ordet kondolerer - det uttrykker at du vet om hva vedkommende går igjennom, og at du viser din sympati og omtanke.

[Smørblomsten]

Er ikke kondolerer et litt sterkt/rart ord? Føler det...og klem er heller ikke aktuelt da vi ikke er nære kolleger, men vil vise at jeg bryr meg selv om vi ikke 'kjenner' hverandre så godt...

[Gjest Gjest]

Jeg synes også kondolerer er et litt stivt ord som ikke føles så naturlig i munnen. Men akkurat når noen har mistet noen de var veldig glad i, passer det å bruke et litt høytidelig ord, og kondolerer sier alt.

[Hu i Svingen]

Er ikke kondolerer et litt sterkt/rart ord? Føler det...og klem er heller ikke aktuelt da vi ikke er nære kolleger, men vil vise at jeg bryr meg selv om vi ikke 'kjenner' hverandre så godt...

←

Nei, det er til slike tilfeller at vi har dette ordet. Skjønner at det kan føles unaturlig hvis du ikke har brukt det før, men det ligger faktisk veldig mye bak det ordet som er vanskelig å få frem på annen måte. Da skal man være særdeles veltalende. Dropp gjerne klemmen, den er ikke nødvendig hvis du ikke kjenner vedkommende godt. MEN; se vedkommende i øynene når du sier "kondolerer".

Kondolerer er et motstykke til gratulerer, og jeg er glad vi har det. Ikke noe å være redd for å si

[Smørblomsten]

Takk for gode råd

Jeg får prøve meg frem når jeg ser henne idag.

Er ikke enkelt å takle triste ting...

[Smørblomsten]

Takk for gode råd 

Jeg får prøve meg frem når jeg ser henne idag.

Er ikke enkelt å takle triste ting...

←

Da er det gjort! Det var ikke så 'ekkelt' likevel, men jeg brukte ikke ordet kondolerer, derimot så jeg henne i øya hele tiden mens vi snakka sammen...

[Malama]

Ordet kondolerer er ikke "farlig", og det rommer de orda jeg i alle fall ikke har.

Vel, jeg har ikke sagt det så mange ganger, men etter å ha HØRT det svært mange ganger da min farfar døde i sommer, så har jeg vennet met til at det er et helt naturlig ord til en slik situasjon.

SKulle ønske flere av mine kolleger hadde tenkt som du jeg, brydd seg om hva de skulle si. Men nei, det virket som om jeg hadde vært på ferie når jeg kom tilbake på jobb (jeg hadde jo vært på ferie bare et par uker tidligere da, og mange andre var på ferie i denne tida,så det var kanskje ikke så rart) "hatt det fint i ferien du da?" spurte de, og jeg svarte "joda, ferien var fin, men den var jo over for et par uker siden, jeg har vært på jobb i mellomtida, nå har jeg jo vært hjemme i begravelse....." "Ja, men ferien var fin?"

Ville langt heller satt pris på "kondolerer", så kunne jeg snakka om ferien en annen gang....

[Mrs. K]

Kondolerer er da ikke et merkelig ord:

kondole´re v2 (fra lat., av *kon- og lat. dolere 'føle smerte') utrykke sin medfølelse i en annens sorg.

Det uttrykker jo nettopp det du ønsker å si.

[Gjest Gjest]

Jeg synes kondolerer er veldig stivt. Jeg vet ikke om det er noe man venner seg til, men da bestefaren min døde og venninner av meg kom og sa kondolerer til meg ble jeg nesten litt såret fordi jeg ble skuffet over at de var så kalde mot meg og ikke kunne si noe mer naturlig..Kanskje det er forskjell på å få kondolerer når man er 50 og når man er 25, jeg vet ikke, men da jeg var 25 og hadde mistet noen nære venninner kom og skulle "si noe" ble det bare helt feil med "kondolerer" når vi ellers snakker sammen nesten hver dag og har en veldig uformell tone. Det kan godt hende at ikke andre ord dekker alt kondolerer innebærer, men jeg skjønner da godt hva folk mener hvis man sier andre ting=)

[Gjest Violetta]

Jeg synes kondolerer er veldig stivt. Jeg vet ikke om det er noe man venner seg til, men da bestefaren min døde og venninner av meg kom og sa kondolerer til meg ble jeg nesten litt såret fordi jeg ble skuffet over at de var så kalde mot meg og ikke kunne si noe mer naturlig..Kanskje det er forskjell på å få kondolerer når man er 50 og når man er 25, jeg vet ikke, men da jeg var 25 og hadde mistet noen nære venninner kom og skulle "si noe" ble det bare helt feil med "kondolerer" når vi ellers snakker sammen nesten hver dag og har en veldig uformell tone. Det kan godt hende at ikke andre ord dekker alt kondolerer innebærer, men jeg skjønner da godt hva folk mener hvis man sier andre ting=)

←

Hva mener du man skal si da?

[frizzbee]

Da jeg mistet mamma i fjor sommer, så syntes iallefall jeg det var veldig godt når noen kom bort og sa noe, og gjerne ga meg en klem. Kondolerer var også fint, jeg syntes ikke det var for stivt og jeg skjønte hva de mente.

Det kan bli veldig mye strev dersom man skal prøve å si med andre ord det man sier med kondolerer....

Det var faktisk ikke så farlig hva folk sa, bare de sa noe... Da visste jeg at de var der for meg

...det var igrunnen bare èn som trampet i salaten, flere ganger.... en av lederne på jobb (ikke min leder, men..) Han bagatelliserte det ved å si "ja, ja vi skal jo alle dø.." Arrgh! så sint jeg ble! min mamma var alt for ung til å dø, hun skulle ha levd myyyye lengre!!!

Jeg ble helt satt ut da han sa det....

Og samme fyren spurte noen få måneder senere hvordan det gikk med meg (noe som i utgangspunktet er en fin gest), og jeg sa at det gikk litt opp og ned (og det var mildt sagt), hvorpå han svarte "å, ja - fortsatt??" ...som om jeg burde ha kommet over det til da.

..han gikk egentlig over streken flere ganger før hun døde også, så egentlig burde jeg vel ikke blitt så overrasket.

Ja ja, bare du sier noe som viser at du bryr deg og forstår, så setter helt sikkert kollegaen din pris på det.

Og jeg fikk forresten klemmer av kollegaer som jeg egentlig ikke kjente så godt, men det var på en måte helt naturlig likevel..

[zenus]

personlig synes jeg ordet kondolerer er upersonlig dersom slektninger og venner sier d til meg ved dødsfall i familie o.l det betyr så mye mer å få en god klem, eller ord som ; "jeg tenker på deg". fra folk som vet på en måte hva jeg gjennomgår..

[Gjest LoisLane]

Kondolerer er ikke et ord som faller meg lett i munnen. Sier heller at det var trist e.l.

[Gjest Gjesta]

Da lillesøsteren min døde, kom en av jentene på jobben bort til meg,

så på meg, og sa

"vil du ha en klem?"

Det tror jeg var den beste måten å henvende seg til meg på akkurat da. Så den har jeg begynt å bruke selv. Riktignok ikke til alle, men til de det kunne være naturlig å klemme. Vi jenter er jo litt klemmete til vanlig.

[Malama]

Jeg synes kondolerer er veldig stivt. Jeg vet ikke om det er noe man venner seg til, men da bestefaren min døde og venninner av meg kom og sa kondolerer til meg ble jeg nesten litt såret fordi jeg ble skuffet over at de var så kalde mot meg og ikke kunne si noe mer naturlig..Kanskje det er forskjell på å få kondolerer når man er 50 og når man er 25, jeg vet ikke, men da jeg var 25 og hadde mistet noen nære venninner kom og skulle "si noe" ble det bare helt feil med "kondolerer" når vi ellers snakker sammen nesten hver dag og har en veldig uformell tone. Det kan godt hende at ikke andre ord dekker alt kondolerer innebærer, men jeg skjønner da godt hva folk mener hvis man sier andre ting=)

←

Jeg er 26, og for meg var "kondolerer" helt rett ord å få høre i sommer. Vel, jeg var faktsik 25 da jeg fikk høre det, for farfar er begravet dagen før min 26-års dag.

Jeg skulle fortsatt ønske flere hadde sagt "kondolerer" eller noe slikt jeg, enn å bare spørre om ferien min, når jeg vel brydde meg døyten om ferien, som jeg hadde mens farfar fortsatt var frisk, og heller brydde meg om det sjokket jeg hadde opplevd de siste to ukene. Å spørre om ferien min var fin var rett og slett noe jeg syntes var fæt å måtte forholde meg til. Kondolerer, det er et naturlig ord i en slik sammenheng.

[Peony]

Jeg synes også "kondolerer" er litt stivt - synes det er bedre slik Arkana sa det, med "det var trist å høre om ...".

[Gjest Gjest]

En jeg kjenner mistet faren sin for et par uker siden. Da jeg møtte henne etterpå, så gikk jeg først bort til henne da jeg kom inn i rommet, ga henne en god klem og sa uffameg eller noe. Så spurte jeg hvordan ståa var og hun svarte at man må jo bare klare det. Man må jo videre. Er vanskelig å vite hva man skal si, mange fikser ikke ordet "kondolerer". Så da velger jeg å si noe annet, litt fort, for så å begynne å snakke med personen. Spør litt om det praktiske, smiler litt oppmuntrende (sånn svakt liksom, sånn "uff"-smiling)

Vanskelig å forklare, og til eldre folk kan man kanskje bruke "kondolerer" mer enn til yngre. Også kommer det jo an på hvor nær man er personen.