Bonus/stefamilie - erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har to barn i barneskolealder. Har møtt en mann med to større barn, den ene på vei til å flytte ut. Barna våre går godt sammen. Mannen er superfin, handy, snill og stødig/stabil 🙂

Han er klar for å flytte sammen, og at vi skal gifte oss. Vært sammen i to år. Jeg er nok mer tilbakeholden.. Syns det er skummelt å skulle satse igjen, og risikere at barna blir utsatt for enda et brudd.. 

Lurer av og til på om det er best å bare bestemme seg for å være alene resten av livet..

Og det skulle gått an å "prøve-bo" sammen et års tid, før man liksom bestemmer seg helt sikkert (har egen leilighet som kan leies ut, heldigvis)

Er spent på hvordan det blir med mine barn, stebarn, hverdagsrutiner, oppdragelse etc.. 

Noen som har erfaringer/råd? Både positive og negative mottas med takk ❤️

Anonymkode: 1e4df...6e9

[AnonymBruker]

Ikke gi opp kjærligheten 🙏🏻
 

men når du føler det sånn tror jeg ikke han er din store kjærlighet:( jeg møtte min til tross for mine og dine barn og var aldri i tvil.

Anonymkode: 4f27b...9de

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er lurt å være samboere et år eller to først og se hvordan det fungerer å leve sammen. Med tanke på at dere begge har barn så syns jeg ikke dere bare skal hoppe inn i et ekteskap uten å være samboere en stund først.

Men syns absolutt ikke du skal gi opp kjærligheten! 

Anonymkode: de82f...ebf

[AnonymBruker]

Lev som særboere og nyt å ikke få hverdagsutfordringene før ungene er flyttet. Det er mitt beste råd, som jeg ønsker noen sa til oss. Vi har mine, dine og vårt. Det har vært tøft, og er en stadig kamp, til tross for at vi er oppadgående kjærlige foreldre. Tenårene er ekstra tøffe. 
 

 

Anonymkode: 35b76...adc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Lev som særboere og nyt å ikke få hverdagsutfordringene før ungene er flyttet. Det er mitt beste råd, som jeg ønsker noen sa til oss. Vi har mine, dine og vårt. Det har vært tøft, og er en stadig kamp, til tross for at vi er oppadgående kjærlige foreldre. Tenårene er ekstra tøffe. 
 

 

Anonymkode: 35b76...adc

Støtter dette,

Ville satt barna først, og valgt særboerskap i noen år til.

Anonymkode: f1fd6...9cf

[AnonymBruker]

Det er utrolig slitsom å bo sammen som stefamilie med dine og mine barn. Alltid en som er "ste"-et eller annet i forhold til noen andre. Du slapper ikke helt av på samme måte.

I tillegg skal man tilpasse to familier til hverandre med sine innarbeidede rutiner, verdier og måter å gjøre ting på. Noen er vant med å spise foran TVen, noen spiser kun ved middagsbordet, noen spiser alltid dessert, noen aldri. Osv. Det kan bli kjempekonflikter av at den ene parten lar sine barn få is på en hverdag, mens den andre er streng på det. Det er så mange kamper som må tas over småting.

Men - etter at alt dette er gjort og man har klart å finne kompromisser som begge kan leve med - så kan det også være morsomt og fint å leve sammen som en moderne storfamilie. Men ikke forhast deg. Synes det var en god ide å leie ut leilighet en stund for å prøve litt først. Eller eventuelt prøve en helg sammen eller en hel uke sammen før man flytter sammen.

Anonymkode: 0a1e5...580

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg forsto deg riktig, men jeg tenker at stefar ikke oppdrar dine barn. Han kan være en støtteperson, og selvsagt be de sette fatet i oppvaskmaskinen og ikke tusje på veggene og hoppe i sofaen. Men oppdragelsen tenker jeg at du og far står for, og blir enige om.

Anonymkode: 14423...59d

[frøkenkoz]

Her gikk det veldig bra Jeg møtte en fantastisk mann, men var veldig nervøs for om ting skulle dukke opp i senere tid (Når vi flyttet sammen) Jeg hadde vært sammen med en som var psykisk slem med meg og det satt lenge i . Jeg var redd når visse situasjoner dukket opp med meg og han nye.  Jeg hadde en leid leilighet som jeg betale på en halvt år . som sto tom faktisk. Men synes det var greit å ha i bakhånd i tilfelle. Vi brukte lang tid før vi flyttet sammen, slik at han ble kjent med mine barn, han har ikke barn. 

Men han nye er en fantastisk mann, jeg var liksom litt "ødelagt" etter det forrige forholde mitt. Han var ikke noe snill.  

Men alt har gått kjempe fint , 8 år senere bor vi fortsatt sammen Han fridde nå på valentinsdagen faktisk ❤️ 

Han er fantastisk med barna mine, og respekterer meg. Så her er det fortsatt bare dulle dall på de måten faktisk .  

[AnonymBruker]

Å være særboere bør absolutt kunne fungere. Hvert fall til barna har flyttet ut. Personlig ser jeg ikke en eneste ulempe med særboerskap.

Anonymkode: 4e40d...2ed

[AnonymBruker]

frøkenkoz skrev (4 timer siden):

Her gikk det veldig bra Jeg møtte en fantastisk mann, men var veldig nervøs for om ting skulle dukke opp i senere tid (Når vi flyttet sammen) Jeg hadde vært sammen med en som var psykisk slem med meg og det satt lenge i . Jeg var redd når visse situasjoner dukket opp med meg og han nye.  Jeg hadde en leid leilighet som jeg betale på en halvt år . som sto tom faktisk. Men synes det var greit å ha i bakhånd i tilfelle. Vi brukte lang tid før vi flyttet sammen, slik at han ble kjent med mine barn, han har ikke barn. 

Men han nye er en fantastisk mann, jeg var liksom litt "ødelagt" etter det forrige forholde mitt. Han var ikke noe snill.  

Men alt har gått kjempe fint , 8 år senere bor vi fortsatt sammen Han fridde nå på valentinsdagen faktisk ❤️ 

Han er fantastisk med barna mine, og respekterer meg. Så her er det fortsatt bare dulle dall på de måten faktisk .  

Takk for svar! Så kjekt å høre at det går fint for dere. 

Sliter egentlig litt med det samme som du forteller om, har vørt sammen med et par dårlige menn, som har forandret seg etter en stund.. Så føler jeg har mistet litt troen på at det fins skikkelige mannfolk. Men er bra sikker på han her. Han tåler at jeg har mine sammenbrudd en gang i blant. 

Takk til alle andre som har svart også. Regner med vi prøver om en stund.. Og leie ut leiligheten et års tid, så vi får finne ut om det funker.. Har troa, men det er skummelt likevel 🤔😊

Ts

Anonymkode: 1e4df...6e9

[AnonymBruker]

Jeg skal aldri noensinne bli sammen med en mann med barn igjen- nå var de tenåringer i mitt tilfelle- ikke bare fikk jeg superfrekke stebarn ,men også en ekskone med på kjøpet. Jeg prøvde, men det var ikke nok. Aldri mer. Anbefaler alle med barn fra før om å leve som særboere til barna eventuelt er voksne.

Anonymkode: 259e1...93c

[frøkenkoz]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for svar! Så kjekt å høre at det går fint for dere. 

Sliter egentlig litt med det samme som du forteller om, har vørt sammen med et par dårlige menn, som har forandret seg etter en stund.. Så føler jeg har mistet litt troen på at det fins skikkelige mannfolk. Men er bra sikker på han her. Han tåler at jeg har mine sammenbrudd en gang i blant. 

Takk til alle andre som har svart også. Regner med vi prøver om en stund.. Og leie ut leiligheten et års tid, så vi får finne ut om det funker.. Har troa, men det er skummelt likevel 🤔😊

Ts

Anonymkode: 1e4df...6e9

Masse lykke til 😘

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg skal aldri noensinne bli sammen med en mann med barn igjen- nå var de tenåringer i mitt tilfelle- ikke bare fikk jeg superfrekke stebarn ,men også en ekskone med på kjøpet. Jeg prøvde, men det var ikke nok. Aldri mer. Anbefaler alle med barn fra før om å leve som særboere til barna eventuelt er voksne.

Anonymkode: 259e1...93c

Dette! 
Det er aldri nok, og alle rundt familien skal mene noe. Det er som om privatlivet ikke eksisterer fordi man er en «lappefamilie». Jeg er så drittlei av meninger fra bestemødre, ekskone, tanter, onkler osv.osv. Selv om de heier på oss og mener vi gjør det godt, så er jeg så møkklei av akkurat den innblandingen. 

Anonymkode: 35b76...adc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg skal aldri noensinne bli sammen med en mann med barn igjen- nå var de tenåringer i mitt tilfelle- ikke bare fikk jeg superfrekke stebarn ,men også en ekskone med på kjøpet. Jeg prøvde, men det var ikke nok. Aldri mer. Anbefaler alle med barn fra før om å leve som særboere til barna eventuelt er voksne.

Anonymkode: 259e1...93c

Hei. Skjønner at det har vært vanskelig. Mine stebarn utrolig greie. 17åringen hjelper barna mine med lekser når vi er sammen (det er ofte), de lager mat sammen, tar de med på trampolina, det er veldig rørende å være vitne til. Så her har alt jeg tidligere har tenkt om stesøsken slått feil 😄 De har stor glede av hverandre. Men skjønner at det kan komme andre tider.. Ts. 

Anonymkode: 1e4df...6e9

[AnonymBruker]

Ikke kjøp noe sammen med ham, både du og han har livsarvinger og det blir veldig mye pes med felles bolig, evnt dødsfall og arv til forskjellige barn -Ha din egen økonomi. Lei ut ditt eget og lei av ham evnt.

Anonymkode: 50f3a...a49

[AnonymBruker]

Hvis du er usikker så skal du ikke gjøre det. Fortsett som særboere, men dere kan jo se på om det er mulig for dere å få mer tid sammen likevel? Dere kan jo fint reise på ferie sammen feks, og gjøre mye annet sammen alle sammen.  Så kan dere heller vurdere å bli samboere når flere av barna har flyttet ut. Er det ekte kjærlighet så holder forholdet selv om dere ikke flytter sammen eller gifter dere. Ang ekteskap så bør du også sjekke om det er noe du faktisk vil, da det vil ha konsekvens for barna dine i forhold til om noe skjer med deg, i forhold til arv. Jeg har selv konkludert med at jeg ikke vil gifte meg nettopp pga dette siden det ikke er aktuelt med felles barn. Barna vil alltid komme før en kjæreste. Og det er viktig.

Anonymkode: 6dc97...61b