Introvert/ekstrovert foreldre og barn

[Raven.Writingdesk]

Sto å gløttet ut gjennom kjøkkenvinduet på barna mine og naboungene som den nabokjerringa jeg er, og fikk plutselig en liten flashback til min egen barndom hvor jeg hører min mor sier «Raven, jeg ORKER ikke dette her»!! Settingen er at jeg er selv 10-12 år (tror jeg?) og har krangla med noen nabobarn og løp sikkert hjem for å sladre. Det gikk opp for meg (nå ca 25 år etter) at jeg må ha vært en ekstrem-ekstrovert unge, med ei ganske introvert mor. Ikke rart hun ble lei til tider. Jeg har aldri tenkt over det særlig før, at jeg er nok ekstrovert/hybrid (?) og hun er definitivt introvert. Et begrep man kanskje ikke snakka så mye om på 80-90 tallet heller... Det må ha medført sine utfordringer når man blir skviset inn i konstante situasjoner man egentlig ikke er så gira på å forholde seg til.

Jeg har nå selv to barn hvor det ene ser ut til å muligens være mer typisk introvert, og funderer over om dette potensielt kan være mer utfordrende for meg å forstå og relatere til, enn barnet som er typisk ekstrovert.

Hva med dere? Noen tanker rundt egen personlighet og foreldre, og hvordan det kan ha bidra til å forme ens barndom? 

[AnonymBruker]

Mamma er ekstremt introvert, på grensen til sosial fobi. Jeg har lært meg å bli en hybrid. Gleden med å være alene og gleden med å være sammen med andre. En god sunn mix. Ikke for mye eller for lite av den ene. Må ha balanse. Får energi av alenetid og får energi av å være sammen med folk. 

Har tre barn, der eldste er introvert. Trives med bøker, spill og noen få utvalgte venner. Mellomste er en sosial hingst som elsker å være med andre og  henger støtt og stadig med en stor vennegjeng. Minste er en lett blanding. Prøver å begrense hjemmebesøk og la de to introvert få være i fred når de ønsker det. Har mange soner i huset der man enten kan være sosial eller alene. 

Anonymkode: 9d384...d01

[AnonymBruker]

Min mor var (er) ekstrovert. Dessverre kombinert med egenskaper som at hun er glad i drama og sladder, og hun har aldri vært særlig reflektert. Jeg er introvert, og orker ikke den type folk/oppførsel. Så ja, det kan lett bli krasj hvis forelder og barn er veldig forskjellige på dette punktet.  

Anonymkode: f3d39...66b

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt litt på dette jeg også, da jeg definitivt er introvert og det ene av de to barna mine antagelig ligger an bli ei svært ekstrovert dame når hun blir voksen. Hun er i hvert fall mer aktiv enn gjennomsnittet, elsker folk, prater med alle hun ser og elsker at ting skjer. 

Jeg har konkludert med at det hjelper mye å være bevisst på ulikheter i temperament og personlighet mellom seg selv og barna. At man ikke forventer eller tror at barna skal være lik en selv. Og at introversjon/ekstroversjon er et personlighetstrekk det er lett å se og legge merke til, men at det er mye annet som er med å påvirke hvordan man er som introvert eller ekstrovert, eller noe i mellom. 

Mine foreldre er introverte begge to. Men i min oppvekst ble det krasj mellom meg og faren min fordi han er klart mer "ordentlig" enn meg. Han liker å planlegge, liker å ha oversikt og orden. Jeg fikk en del kjeft for å være distré og sløv, og ble stadig bedt om å ta meg sammen. Som barn ble jeg usikker på meg selv, som tenåring og ung voksen var jeg skikkelig sint på faren min og syntes han var en dust. Og jeg var også totalt imot alt som het planlegging og kontroll som en slags motreaksjon en periode. Nå som voksen tenker jeg at han nok ble stresset av min væremåte. Pr. i dag blir vi stresset av hverandre, vi kunne ikke reist på ferietur sammen. Men her ble problemet at han reagerte på det som nok handlet mye om mitt medfødte temperament og delvis genetisk bestemte personlighet som om det var feil.

Så jeg er opptatt av å våkte meg vel for å gjøre det samme med datterens ekstroversjon, eller andre trekk hos barna. Jeg blir ganske sliten hvis jeg skal henge med på alt det mest aktive og sosiale barnet mitt gjør, og hun trives med aktiviteter jeg aldri hadde valgt frivillig. Jeg har vært redd for å være en dårlig mor for henne fordi vi er ulike. Å hemme henne på noen måte fordi jeg aldri kommer til å kunne oppdrive hverken talent eller entusiasme for f.eks. mingling og small talk. Men det går nok helst bra. Jeg ser at hun har andre sider jeg kjenner igjen fra meg selv, bl.a. mye fantasi og evne til å dikte opp egne verdener som mannen min klør seg litt oppgitt i hodet over i blant.  

 

Anonymkode: dfb9e...6ba